DET FINNES HJELP

for mennesker med rusavhengighet og andre livskontrollerende problemer
Bli med og gjør en forskjell
Meny

Aktuelle artikler

Lå krølla på stuegulvet i dødsangst!
Les mer
«Lenket» til en god sak
Les mer
Misbrukt av en kvinne som sa hun ville hjelpe
Les mer
Martin Rosenhoff
Les mer
Løvetannjenta
Les mer
Les elevblogg om Maritakafeen
Les mer
Lå krølla på stuegulvet i dødsangst!
Han er kjent for sin sjarm, latter og bildille. Han kan framstå som en som kun har opplevd blå himmel, raske biler og sol gjennom hele livet. Men Jan Erik Larssen har gjennom hele livet båret på ting som til slutt endte i et stort smell.  
Han er kjent for sin sjarm, latter og bildille. Han kan framstå som en som kun har opplevd blå himmel, raske biler og sol gjennom hele livet. Men Jan Erik Larssen har gjennom hele livet båret på ting som til slutt endte i et stort smell.  

Maritastiftelsen har Jan Erik hatt med seg helt siden ungdomsskolen, og sitt første møte med Maritafilmen.

- Jeg elsker det dere står for!


Jan Erik ”Autofil” Larssen er på besøk i Maritastiftelsens bruktbutikk i Mjøndalen for ´nte gang. Oppvokst med en far som samler på alt mulig, er han arvelig belastet og elsker å gå i bruktbutikker. 

– Men det er noe spesielt med dere. Her er det atmosfære og spennende folk. Dette er et flott samfunn med mennesker – ikke bare en butikk! 

Jeg blir inspirert av å være her, utbasunerer herr Larssen. Han er ikke bare innom for å handle denne dagen, men for å dele sin historie med alle medarbeiderne i bruktbutikken. Og medarbeiderne består av frivillige, folk i arbeidstrening og de ansatte. Alle her er like viktige.

Lå krølla på stuegulvet i dødsangst!

Smellet

Mora til Jan Erik måtte ta med Jan Erik til legen som 5-åring på anbefaling fra de 2 eldre søsknene. De mente han hadde for mye energi i kroppen… Legen fant ikke noe feil, bortsett fra at hjertet hamret litt for fort. Siden den gang har Jan Erik levd på denne enorme og mer enn gjennomsnittlige energien til å gjøre mer enn de fleste orker. Livet gikk i en enorm fart fra tidlig stadium. Som pastorsønn flyttet han 5 ganger før han var 12, hadde veldig liten kompisflokk, og hadde kun Jesus ”med på lasset” rundt forbi som sitt faste holdepunkt. 

- Når jeg leser dagbøkene mine allerede fra tenårene ser jeg at det var fullt opp fra morgen til kveld, men jeg ble liksom ikke sliten av det, sier Jan Erik. Han tror det kan ha noe med at han ikke var ”online” hele tiden slik som folk er i dag. – Vi hadde ikke mobil, Facebook og sånne greier. Vi satt faktisk og ventet på buss og tog uten å gjøre annet enn å observere det som var rundt oss. Det reddet nok meg fra å gå på en smell mye før, fortsetter han.

 

Men den store suksessen i TV-ruta førte til en skvis for energifylte Larssen. Flyttingen fra det trygge, forvaltningspregede NRK til TV2, frihet og kommersielle muskler, ble en for stor belastning da han prøvde å ”please” alle hele tiden. Arbeidsoppgavene fra å lage gode produksjoner endte i å strekke seg for både ansatte og ledelse. Til slutt røyk strikken.


Reddet av en inder i Bærum

- Jeg spilte rollen som Jan Erik med bravur og med stort smil. Men ble mer og mer destruktiv og depressiv. Jeg ble en fæl fyr, rett og slett!

Så kollapset jeg på jobb og ble kjørt til Bærum sykehus, og der var det en indisk lege, forteller Jan Erik.

Legen hadde aldri jobbet der før, men var den eneste de fikk tak i til å dekke vakten den dagen. Han var spesialist på indremedisin og så med en gang at dette ikke var hjertet, men et panikkangstanfall.

- Han sa til meg at om ikke jeg tok hensyn til kroppen min nå, kommer jeg tilbake om kort tid med hjerteinfarkt. Det krasjet inni meg. Jeg hadde jo ikke tid til dette nå. Jeg skulle gjennomføre 4 livesendinger, 8 utsolgte juleshow og masse annet…. 

Det endte meg at jeg gjennomførte livesendingene og juleshowene med panikkangstanfall innimellom, småler Larssen. 

Lå krølla på stuegulvet i dødsangst!

Drivkraften i livet har vært mye energi og nærheten til Jesus

- Jeg lå på gulvet og ropte på GUD!! 

Jan Erik hadde så mye dødsangst at han ikke kunne være alene i 30 minutter engang. Han lå krøket på gulvet og gråt. Kona hans måtte være tilstede hele tiden, og kunne ikke reise på butikken engang. Så voldsomt var det.

- Mens jeg lå og var som sykest, fikk jeg plutselig en ny evne som 39-åring, forteller Jan Erik. - Jeg som aldri hadde orket å lese en eneste bok, ble glad i å lese. Og jeg leste Bibelen og Jesu ord begynte å tale til meg. 

Opp gjennom livet hadde jeg kun vært i et yteforhold når det gjaldt Gud og Jesus. Nå ble det annerledes. Jeg forstod for første gang at jeg var elsket akkurat som jeg var, og det var en helt ny opplevelse for meg. Spesielt Salme 40 i det gamle testamentet ble til oppmuntring for meg: ”Jeg ventet og håpet på Herren, og han bøyde seg ned og hørte mitt rop”. 

 

Voksen er du først den dagen du har tilgitt foreldrene dine

- Det som plaget meg mest da jeg var syk, var mitt forhold til foreldrene mine! 

Jeg måtte stille mange spørsmål til dem. En dag ba vi dem hjem og jeg hadde 39 spørsmål jeg bare måtte ha svar på. Et av dem var hvorfor jeg måtte være hos besteforeldrene mine.  Hvorfor jeg tisset i senga hos bestemor og bestefar... For bestefar var alkoholiker og ble en stygg mann når han hadde drukket. Dette var barnevaktene mine annenhver helg! 

Selv om spørsmålene var tøffe å stille, fikk Jan Erik jobbet seg gjennom alt og har kommet til bunns i dette som har plaget ham nesten hele livet. Nå har han et godt og avklart forhold til foreldrene sine, og har tilogmed hentet dem til Drammen for å ha dem nærmere familien nå som de begynner å bli eldre.

- Du er ikke voksen før du har tilgitt foreldrene dine, sier Jan Erik med sin erfaring som eksempel.

Lå krølla på stuegulvet i dødsangst!

Den afrikanske engelen i Åre
På en av sine mange reiser var han på en stor messe i Åre, Sverige. Jan Erik blir syk under middagen, og blir så dårlig at han går opp til hotellrommet. På vei opp treffer han en av rengjøringspersonalet. En afrikaner. Afrikaneren blir av en eller annen grunn med inn på rommet og forteller at han kjente en god atmosfære i rommet da han vasket der.

- Valentine, som han heter, kom etter meg og bare omfavnet meg og holdt rundt meg og begynte og be for meg. Kona mi, som kom litt etter meg, forstod ikke helt hva som skjedde, smiler Jan Erik. – Men Valentine var som en engel sendt fra Gud. Jeg trengte en slik omfavnelse akkurat da, fortsetter han. 

Valentine og Jan Erik har fortsatt kontakt, og Valentine ringer Jan Erik i strategiske øyeblikk og ber for ham i hverdagen. – For meg er dette en utrolig kjærlighetsbekreftelse fra Jesus. Valentine er ”min” engel, avslutter Jan Erik.

 

Åpenhet er ikke farlig, men livgivende og nødvendig
- Jeg var livredd for at folka rundt meg ikke ville ha med meg å gjøre noe mer etter at jeg ble syk, sier Jan Erik. - Men jeg valgte å være åpen om situasjonen min, og opplevde en enorm kjærlighet ved å være åpen om hvordan jeg hadde det. Det ble bare tatt godt imot av alle rundt meg. Ingen har sluttet å jobbe med meg, og mange av dem jeg er i kontakt med har faktisk gjennomgått slike ting selv også.

- Om du eller noen du kjenner sliter med noe som ligger i kategorien ”psykisk sykdom” anbefaler jeg én ting: ÅPENHET!!

… og om jeg skulle ansatt noen i dag, bør de ha gått på en kjempesmell! skratter Jan Erik ”Autofil” Larssen på sin karakteristiske måte, selv om alvoret kanskje er litt større nå enn det var for noen år siden.

 

Foto og tekst: Leif Ingvald Skaug

«Lenket» til en god sak
"Jeg synes at det er fantastisk at det er noen som jobber for mennesker som stiller svakere i samfunnet", sier Christin.
"Jeg synes at det er fantastisk at det er noen som jobber for mennesker som stiller svakere i samfunnet", sier Christin.

Fact box:

FAKTA OM ”LENKET”

Åtte deltakere med ulike kvalifikasjoner og ferdigheter skal bestå åtte oppdrag, som

utspiller seg på unike og særnorske steder rundt om i landet. For hvert nivå de klarer, øker

premiepotten, og lenken består. Men dersom de mislykkes på ett nivå, mister de nivåets

pengesum, og “det svakeste ledd” må hjem. Jo flere som kommer i mål, jo større gevinst i

sikte – både for lenken og den enkelte. Den endelige gevinsten deles mellom de som

er igjen i lenken, og hver av dem gir sin andel av premien til en hjertesak som de brenner

for. I ”Lenket” vil samarbeidsevner og sosiale, fysiske og mentale ferdigheter settes på prøve

i et tøft mestringsspill. Det blir en kamp med ulike naturelementer og på tvers av kjente,

norske landemerker.

Ingress: Som 16 åring så Christin Sande Maritafilmen på Greåker videregående skole, og bestemte seg for å aldri starte med narkotika. I 2015 ble hun med i TV-serien «Lenket», og valgte Maritastiftelsen som sin hjertesak.

Christin Sande ble invitert på Maritastiftelsen sitt julebord den 7. Desember fordi vi hadde fått høre at hun hadde valgt stiftelsen vår som sin hjertesak. «Lenket» gikk på TV på denne tiden, så Christin Sande hadde fortsatt taushetsplikt ovenfor NRK. Ingen visste om hun hadde vunnet eller tapt. - Jeg hadde så lyst til å fortelle dere, men jeg kunne jo ikke, sier Christin og ler. Ettersom vi nærmet oss slutten på programmet «lenket», skjønte vi at det smilet Christin hadde på lager under julebordet den 7. Desember, betydde egentlig at hun hadde vunnet penger for sin hjertesak. Maritastiftelsen. -Vi vant jo litt over 800000 tilsammen, og jeg tok med meg 170000 kr til hjertesaken min. Det var gøy å gjøre en god gjerning for noen andre. Det var mange som spurte meg i etterkant: Er det ikke kjedelig at du ikke fikk de pengene selv? Og jeg følte at det var bare helt greit. Det føltes godt å gi disse til Maritastiftelsen, sier Christin.

Hvorfor valgte du Maritastiftelsen som din hjertesak? 

- Jeg har alltid tenkt på dere, og dere har vært i hodet mitt i veldig mange år. Jeg fikk bekjentskap med Maritastiftelsen når jeg var 16 år, på 80- tallet. Da fikk jeg se Maritafilmen, som gjorde et enormt inntrykk på meg. Jeg bestemte meg der og da, at narkotika, det skal jeg aldri begynne med, forklarer Christin. Hun fortsetter: - Etter å ha lest, og holdt meg oppdatert om Maritastiftelsen opp igjennom tidene, så var dere det første jeg tenkte på når jeg ble spurt om hvilken stiftelse jeg ville gi pengene til hvis jeg vant. Dette var ikke noe jeg hadde tenkt på forhånd, men dere datt rett og slett bare inn i hodet mitt. Dette skulle jeg gjøre, sier Christin.

Besøk på Maritakafeen 
Etter å ha kommet på julebordet til Maritastiftelsen i Januar, ble Christin Sande invitert til Maritakafeen for å se nærmere på Maritastiftelsen sitt arbeid. Hun tok med seg datteren sin, Malin Sande Diskerud, og venninnen til datteren, Rikke Halvorsen, for å vise dem en litt annen virkelighet enn de er vant til. - Datteren min og venninnen hennes hadde nettopp hatt ett prosjekt på skolen som heter «mot rus», og derfor tenkte jeg at de ville ha godt av å bli med til Maritakafeen for å lære mer. Det er viktig at denne generasjonen får god innsikt, og informasjon om hva narkotika kan gjøre. Jeg er takknemlig for at jeg fikk se den harde realiteten allerede som 16 åring. Det gjorde at jeg aldri prøvde narkotika. Derfor synes jeg at det er viktig å videreføre dette, mener Christin.

Flotte ord
Etter å ha fulgt med Maritastiftelsen i disse årene, ville hun gjerne si noen ord som rørte oss.
- For å beskrive Maritastiftelsen ville jeg brukt ordene «engasjement» og «hjertevarme». Jeg synes at det er helt fantastisk at dere engasjerer dere så mye for å hjelpe andre. Det er så viktig å gi svakerestilte mennesker en sjanse. Dere er fantastiske, avslutter Christin.

 

Misbrukt av en kvinne som sa hun ville hjelpe

Som 7-åring måtte hun jobbe for å brødfø familien, da faren døde da hun var 3 år. Og siden den gang har hun strevd for å overleve. ”Grace” (anonymisert) kommer fra Nigeria, og vi møtes i en kjellerkrok på en kafe i Oslo, litt i skjul, sammen med Kristin Strandengen som er avdelingsleder i Marita Women.

Det lovede land og nye klær
‐ Mens jeg ennå var tenåring traff jeg en hjelpsom kvinne som sa hun kunne gi meg jobb på en gård i Italia. Jeg ville komme meg vekk fra der jeg var slik at jeg kunne tjene penger og brødfø familien min, sier Grace. Den hjelpsomme damen fikset pass, visum og billetter, og snart var Grace i Italia. –Vi bodde de første nettene på hotell, og ventet på å få komme i gang med å jobbe. Etter 2‐3 dager fikk vi klær tilsendt. Det var ikke arbeidsklær til gård, men til prostitusjon, fortsetter Grace. Den ”hjelpsomme” damen hadde tre jenter å holde styr på, og hun slo dem og ”oppdro” dem til å håndtere alle slags kunder. Grace ble misbrukt av mange.

Flukten
Hun prøvde å flykte, men hadde ikke penger, samt at kvinnen som holdt kontroll over henne, truet med ”å gjøre noe fælt med hennes mor” om hun sladret og flyktet. Grace fikk etter hvert hjelp til å komme seg ut av dette grepet og fikk også en mer vanlig jobb. Hun mistet imidlertid jobben pga situasjonen i Italia med mye arbeidsløshet. Hun visste at hun ikke ville ha noe framtid i Nigeria og valgte å reise til Norge i håp om å finne arbeid. Men det var ikke lett å overleve og hun havnet dessverre tilbake på gata igjen som prostituert.

Kan noen elske meg?
‐ Jeg følte meg skitten og mislykket. Jeg har også en sønn på 12 år hjemme i Nigeria som gjør at jeg har mye dårlig samvittighet. Og jeg hatet alt og alle, sier Grace. I oktober 2015 kom hun innom Maritakafeen som har åpent to dager i uken for kvinner med prostitusjonserfaring.

Legevakta og kamp for livet 
3 dager før mediene i Norge florerte med Galinadrapet (den prostituerte kvinnen som ble funnet drept i Oslo før jul) mistet Grace nesten livet. Hun ble banket opp og var ille tilredt, truet på livet og hun lever fortsatt med skader og sterke reaksjoner på det hun opplevde. Saken ble anmeldt til politiet, men den ble henlagt etter tre dager. Hos Grace ligger fortsatt frykten der i forhold til å kunne møte voldsmannen igjen, og en fortvilelse over politiets manglende etterforskning. - Heldigvis fikk jeg hjelp på legevakta og Kristin kom og tok meg med til et trygt sted, forteller Grace.

Håpløshet og nytt liv
‐ Kafeen ble redningen. De talte Guds ord, og jeg begynte å føle meg vel...og det var der jeg også traff, Kristin, min nye mamma, ivrer Grace. Så stopper hun opp. Klarer ikke å snakke. Ser på Kristin og gråter. Kristin spør om vi skal stoppe. Grace vil si noe mer: ‐ Marita har klart å gi liv til en sånn som meg som ikke hadde noe liv, og håp til en sånn som meg som ikke hadde noe håp igjen. Det er jeg veldig glad for. Kristin har fått meg til å ville leve et normalt liv igjen. Det er noe annerledes med Marita i forhold til de andre stedene jeg har vært innom. De som jobber der har Jesus i hjertet og bryr seg om hele oss, forklarer Grace. Jeg vil jobbe i en vanlig jobb og helst i Marita! ‐ Nå føler jeg meg beskyttet og elsket, og jeg føler en varme som er helt fantastisk. Jeg drømmer om å få jobbe i Marita slik at jeg kan gi andre kvinner håp også. Når Gud kan elske en som meg finnes det ingen grenser i hans kjærlighet, sier Grace. [caption id="attachment_4765" align="alignleft" width="200"] Kristin Strandengen er leder i Marita Women[/caption]

Maritastiftelsens starter bofellesskap for kvinner med prostitusjonserfaring fra 1. Mars
I flere år har Marita Women ønsket å etablere et bofellesskap for kvinner med prostitusjonserfaring, og 1. mai blir det en virkelighet. ‐Vi vil ha et tilbud for mange av kvinnene slik atde kan finne trygghet, samt etter hvert få mulighet til å få komme inn i ordinær jobb og gis mulighet til å ha et reelt alternativ til at prostitusjon, forklarer Kristin Strandengen, som er avdelingsleder i Marita Women. Sammen med 2 andre ansatte er de nå i full gang med å gjøre i stand et bofellesskap for Grace og flere andre kvinner som er i desperat behov av hjelp. ‐Vi satser mye på dette, og vet dette egentlig er et tapsprosjekt økonomisk, men vi kan ikke la være å hjelpe disse kvinnene, avslutter Kristin. Helt på slutten av intervjuet skyter Grace inn en kommentar: ‐ Det finnes ingen god grunn til å ikke støtte dette arbeidet!      
Tekst og foto: Leif Ingvald Skaug

Martin Rosenhoff
Løvetannjenta
Les elevblogg om Maritakafeen

Les elevblogg om MaritakafeenFørste møte med noen av de besøkende var skummelt, og jeg følte litt på det ubehaget man ofte har til det som er ukjent. Det er jo ofte sånn at det ukjente er litt skummelt. Men FOR noen fine sjeler! Jeg snakket lenge med ei vanvittig fin, god og takknemlig dame som åpnet seg for meg som om jeg skulle vært familie. Selv om det var skummelt i starten, og jeg ikke visste hvordan jeg skulle gå frem, viste det seg at et «Hei, er det greit om jeg slår meg ned her ved siden av deg?» var alt som skulle til. Det morsomste var nok når hun spurte om jeg hadde noe utenlandsk blod i meg, fordi jeg minte henne om ei asiater hun hadde møtt engang. Da sa jeg at, det har jeg ikke så vidt jeg veit, men langt utti slekta har jeg litt sameblod, og det viste seg at hun hadde vokst opp i Finnmark og var same selv! Og vips, samtalen var satt igang. Jeg tror det er en av de fineste samtalene jeg har deltatt i, og varmen fra denne damas øyne og smil var ubeskrivelig. Igjen sier jeg det; FOR noen flotte sjeler.

Vi delte ut klær, delte samtaler med folk over en kopp kaffe og en grøttallerken, og opplevde så utrolig mye bare på noen timer. Det var mange inntrykk i løpet av en kveld, og når jeg gikk ut døra på vei hjem følte jeg på mange forskjellige følelser. Det er rart hvordan man ofte får høre om de verste av de verste, som ruser seg, kjefter og tigger, og sjeldent får høre om de som er akkurat sånn som meg og deg, som bare vil ha et par lyttende ører og litt respekt. Jeg har i allefall fått et innblikk jeg er evig takknemlig for, og som jeg tror alle hadde hatt godt av å få oppleve.

Når dagen var ferdig, snakket vi oss gjennom kvelden, hvordan vi syns det var osv. Og nå gleder jeg meg til enda en dag med nye utfordringer og nye møter! Maritakaféen er et fantastisk sted hvor de små samtalene betyr så utrolig mye. Det var godt å føle, at idag har jeg kanskje ikke forandret verden, men jeg har vært et medmenneske.

Thea


Les elevblogg om MaritakafeenTo uker på Maritakaféen er nå gjennomført. For en opplevelse! Den første dagen var vi ganske nervøse, og visste ikke helt hva vi gikk til. Men det skulle vise seg at det ikke var noe å være redd for. Møtene som vi har hatt med mennesker i forskjellige livssituasjoner har virkelig satt ting i perspektiv. Små ting som at bussen er for sein, eller at vi fryser på vei hjem fra jobb har plutselig ikke så mye å si lengre - vi har i hvert fall et hjem å gå til.

I løpet av disse to ukene har vi hatt både koselige, triste og meningsfulle møter med gjestene på kafeen. Mange av dem har åpnet seg for oss, og fortalt om livet sitt. Det har for oss vært veldig fint å få se og høre på noen man vanligvis bare går forbi på gata.

Rusmisbrukere er et tabubelagt tema, og vi merker at det har preget oss tidligere. Før har vi kanskje vært litt redde for å snakke med dem, fordi vi ikke har visst så mye om dem. Vi har også visst veldig lite om hvordan vi skulle gå frem i en samtale, fordi vi lever så vidt forskjellige liv.

Etter to uker på Marita vet vi at de er så mye mer enn øyet ser. Vi har hørt en del triste historier, og sett et par overdoser, men mest av alt har vi opplevd fine ting! Dagene har vært varierte - vi har vært med på å dele ut klær, oppsøkende arbeid og å stå i kafeen. Det som vi sitter igjen med som det aller fineste minnet er da en av gjestene ble frastjålet mobilen sin. Reaksjonen hans på denne hendelsen var "jaja, jeg får bare ta det med et smil. Det var sikkert noen som trengte den mye mer enn meg".

Takk, Marita, for at dere lot oss ha praksis hos dere. Det har vært så ufattelig lærerikt! Og takk til alle de flotte menneskene vi har vært så heldige å få møte på kaféen, for alle de gode klemmene vi har fått, for at dere har fortalt oss historiene deres, og latt oss få et lite glimt inn i hverdagen deres.

Eline og Sunniva

GJØR EN FORSKJELL

422
Antall gaver i år
Hvert gave gjør en forskjell
#Hjelpossåhjelpe
Vi har gått inn i et forpliktende samarbeid med mennesker som står midt oppe i sitt livs prosjekt; nemlig å vinne tilbake livet sitt. Du kan være med å redde mennesker. Ditt bidrag holder oss i gang – på gata – i fengsler – blant ungdom – og blant de som ikke levnes håp eller verdighet.
Bli giver
MÅTER Å GI PÅ
GI TING GI PENGER GI TID

hva gjør vi?

hvordan startet det?

På leting etter mening

«- Allerede i 11-12-årsalderen hadde jeg bevisste tanker om evigheten og døden. En stjerneklar vinternatt mens nordlyset skinte slik som det bare kan gjøre i Nord-Norge, stirret jeg ut i uendeligheten mens jeg tenkte: Hvor stopper det? Finnes det ingen slutt på universet? Er det et slags tak noe sted? I så fall, hva skjuler seg bak taket?»

LEIV HOLSTAD

maritas historie Leivs hjørne

Powered by Cornerstone