En dørstokkmil

Meny

«Jeg må si at jeg grua meg litt. Jeg har aldri blitt intervjuet før! Hadde du spurt meg for tre år siden, hadde det aldri skjedd. Da hadde jeg ikke turt, og jeg hadde gått og gjemt meg. Nå synes jeg det er fint og overraskende at det er noen som vil høre min historie.» 

 

Et liv i ensomhet 

For tre år siden ble Kamilla enke. Den dagen ble livet snudd på hodet. Før det levde hun og samboeren et liv i ensomhet. Det var sjeldent de gikk ut, sjeldent de snakket sammen og sjeldent de gjorde noe. Ingenting skulle pyntes, snakkes om eller gjøres om på. Kamilla fikk ikke bestemme noe, hun skulle bare være der, ikke si imot. Nå klarer hun ikke å kjenne det igjen, klarer ikke skjønne at det virkelig var sånn. 

«Jeg tok tak i meg selv, etter at jeg ble alene. Det begynte først inne i huset, og så beveget jeg meg litt lenger ut. Et skritt av gangen.» 

 

Eksisterte, men levde ikke. 

Ensomheten var å sitte inne alene. Gjøre de samme tingene dag ut og dag inn. Å ikke ha noen å snakke med, eller ringe til. Kamilla vil ikke at noen skal måtte føle det slikt. Det var 

alt hun hadde kjent til så alt for lenge. 

«Jeg trodde det var vanlig, og tenkte ikke noe særlig over det. Det var først etterpå at jeg innså at det ikke var noe liv. Jeg eksisterte, som jeg pleier å si, men levde ikke. Det første jeg lurte på da jeg ble alene var hvordan jeg skulle klare meg. Jeg ville ikke ha det sånn lenger. Det ble slutt på medisiner og endringene kom.» 

Sånn helt plutselig? 

«Sånn helt plutselig ja. Kuttet det ut.» 

 

Hva var den tøffeste endringen i starten? 

«Alt.» 

Kamilla visste ikke hvilken ende hun skulle begynne i, så hun startet inne hos seg selv. Pusset opp, kjøpte nye klær og klippet håret. Pyntet, jobbet seg utover. Tok kontakt med venner og familie igjen. Så ringte noen fra Maritastiftelsen og spurte om hun ville komme å jobbe for dem. 

«Da sa jeg bare ja med en gang.» 

 

Maritastiftelsen 

Maritastiftelsen driver med forebygging, rehabilitering, arbeidspraksis og verdiformidling. De har bruktbutikker, kafé og mye mer. I tillegg stiller de boliger til disposisjon. Maritastiftelsen sine verdier er forankret i den kristne tro og Bibelen. Kjernen er å vise 

nestekjærlighet gjennom gjerninger. Kamilla som jobber i en av Maritasstiftelsens butikker er glad for verdiene. 

«Jeg føler meg alltid velkommen. Ingen blir sett ned på her og alle får være seg selv. » 

Hun tror at det å ha et felleskap med noen som kjenner deg igjen, er noe av det viktigste. For henne har Maritastiftelsen vært det. Hun klarer ikke si noe annet enn at det har vært fantastisk, og hun sier det igjen og igjen. Folkene, miljøet og stemningen. Fantastisk. 

«Jeg hadde noe å stå opp til. Et sted hvor jeg fikk til ting. I starten var det litt skummelt å snakke og si ifra om noe til kunder. Nå går det mye lettere.» 

 

Lyst på livet 

Etter en stund begynte hun også å drikke vann, spise frokost og leve mer sunt. 

Gjorde du ikke det før? 

«Nei, ikke i det hele tatt. Spiste kanskje en gang for dagen.» 

Kamilla fikk tilbake lysten på å leve igjen. Hun ville ta vare på helsa. Disse små endringene var en seier hver dag. 

Marita brukthandel var et helt nytt sted for Kamilla. Et sted hvor folk brydde seg om henne, snakket med henne og hørte på meningene hennes. 

«Folk klemte hverandre og sa «god morgen» her. Det syntes jeg var veldig rart. Men nå gjør jeg det jo hver dag!» 

 

Ble kalt skyggen 

Det er tydelig at Kamilla betyr mye for de som jobber her. En kollega spør om Kamilla ikke vil fortelle om julelunsjen. Om den gangen hun hadde pynta seg så fint. Kamilla husker det, og husker også at det var en av de første gangene hun hadde pyntet seg på mange, mange år. 

«Hun har gått fra å være en som bare er her, til å være en som virkelig er her med hele seg selv.» sier kollegaen med tårer i øynene. 

Før ble Kamilla kalt for «Skyggen». Fordi når hun var tilstede så sa hun ingenting. 

«I telefonen sa jeg bare ja eller nei, men nå prater jeg mye. Det var svigerinna mi som sa at jeg hadde blitt en skravlekjerring. Jeg svarte at jeg godt kunne holde kjeft, men det fikk jeg ikke lov til. Og det er fint.» 

 

Pynting som terapi 

Nå er Kamilla heller ikke redd lenger for å være uenig med andre. «Det føles som å få stemmeretten tilbake.» 

Det har vært mange år i stillhet. Hun fikk ikke si sin mening og levde i usikkerhet. Uten å få ha en stemme eller noen å dele den med. Men Kamilla kan fortsatt bli usikker. Hun kan fortsatt høre en stemme som sier at hun ikke får til ting, eller ikke er verdifull. Den stemmen hun hørte i så mange år. 

Hva gjør du da, når du begynner å tenke sånn? 

«Jeg pynter! Jeg elsker å pynte. Å ha det fint rundt meg. Det er noe jeg ikke hadde før. Vi skulle ikke pynte til jul, ikke til noen ting.» 

For første gang på lenge er det også jul hjemme hos Kamilla. Pynt og lys over alt. 

«Nå gleder jeg meg ekstra til jul, for første gang på lenge.» 

Er det en form for terapi det å pynte? 

«Jeg distraherer meg selv med pyntingen. Skyver bort de tankene, og tenker heller på at jeg er verdifull og får til ting. Tenker på at jeg nå har så mange flotte folk rundt meg.» 

 

Lite kan bety mye 

Kamilla var ikke vant til at folk behandlet hverandre på en oppmuntrende måte. Hun mener at det ikke skal mye til for å oppmuntre andre heller. Det er bare å si noe fint og det tar jo ikke så lang tid. 

«Når folk sa jeg gjorde en god jobb, ble jeg først overrasket og klarte ikke ta det til meg. Jeg begynte så smått å ta det til meg og trodde på at jeg var like flink som de andre. Nå er jeg et helt annet menneske.» 

Bare at noen sa at varene var fint plassert, at hun så fin ut i dag. Små kommentarer bygde henne opp igjen. Men det er ikke nok i seg selv. Kamilla mener man må ville det selv, man må ville ut av ensomheten eller den vanskelige situasjonen. Ellers skjer det ikke noe. 

 

Ensomme har triste øyne 

Hun ser også at det kan være lett å havne i situasjoner som hun selv har vært i. Usunne forhold og ensomhet. 

«Man tror at en mann kan være snill og prate for seg. Så flytter man sammen og alt er annerledes.» 

Var det det som skjedde med deg? 

«Ja, og jeg skjønte det ikke før jeg ble alene.» 

Kamilla tror det er mange som er ensomme, og hun tror at det er mange grunner til det. Man kan se det på øynene deres mener hun, om de er triste. Og hun håper hun kan være et forbilde. Hun håper at andre også kan klare gå den dørstokkmila. 

«Jeg satt jo fast i mitt eget hus. Nå er jeg er en livsglad person som prater og trives med det jeg gjør. Jeg tenker ofte på hvordan jeg klarte å gjennomføre dette, når jeg tenker på hvordan det var før. Når jeg bare satt der i kroken. Men det er jo bare å se på forandringen. Fikk jeg det til, kan andre det også!» 

Foto: Jo Yngve Svensen

Tekst: Julie Hjortland Valsø

Powered by Cornerstone