En ny helseskandale?

Meny

På 50- og 60-tallet ble et større antall pasienter med uønsket atferd lobotomert ved Gaustad sykehus. Det ble boret et hull i hodeskallen på pasienten og mekket på hjernen. I dag blir dette heldigvis sett på som en skandale.

I en artikkel i Aftenposten (2005) kalte professor Knut Aukrust dette for statlig umoral. I vår tid trenger man ikke å bore hull i hodeskallen for å kunne endre folks personlighet. Det klarer man med såkalt psykofarmaka. I artikkelen om ”overbehandling” på side 7-8 (les Marita Nytt nr.3 2015) forteller professor Dr. Allen Frances om en ny stor helseskandale som langt overgår tidligere tiders feilgrep. – De fleste som tar medisiner (psykofarmaka) trenger dem ikke, var en av påstandene hans. Han underbygget dette med forskningsbasert statistikk fra USA som mildt sagt er oppsiktsvekkende. Norsk helsevesen har heldigvis en mye bedre sosial profil enn det amerikanske, men mye av det han sier, er skremmende likt også norske forhold. Jeg liker ikke å si noe negativt om helsevesenet, for de gjør veldig mye godt. Jeg husker med takknemlighet tilbake til den gode omsorgen og hjelpen jeg fikk da jeg for et par år siden ble innlagt på Ullevål sykehus med sprukken blindtarm. Men noen ganger tar helsemyndighetene feil. Det finnes som sagt mange negative eksempler på dette når vi ser litt bakover i tiden.

VÅRE DAGERS LOBOTOMISKANDALE
I tillegg til en generell overmedisinering av psykofarmaka, overdrives utdeling av opiater til opiatavhengige narkomane. Siden tidlig på 90-tallet har jeg flere ganger uttalt meg negativt til de norske myndigheters narkotikapolitikk og måten denne utføres på gjennom LAR. ”Medisinen” som deles ut, er noe av det mest avhengighetsskapende som finnes, nemlig metadon og subutex. Rehabiliteringen (R’en i LAR) og oppfølgingen av den enkelte er mer eller mindre fraværende, spesielt i de store byene. Tanken er at brukeren skal fortsette med dette ”statsdopet” til sin dødsdag. Jeg vet at noen har fått et bedre liv gjennom LAR, men jevnt over er resultatene dårlige. Med en overdosestatistikk som langt overgår trafikkdødsstatistikken, synes jeg det blir litt drøyt av LAR å hevde at programmet er vellykket. En vesentlig del av hovedproblemet for en narkoman er narkotika. LAR deler ut narkotika. Når du leser Remy Andre’s vitnesbyrd på side 4 og utover, ser du et eksempel på dette. LAR har byttet ut begrepene rusfrihet, rehabilitering og gjenopprettelse med rusmestring og skadereduksjon. Baksiden av dette er at både fagmiljøet i Norge og de narkomane tror at det er bort imot umulig å slutte med opiater, og dersom man skulle være blant de ytterst få som måtte klare det, vil nedtrappingen ta år og dag. Maritastiftelsen har helt andre tanker om dette, noe du kan lese om på side 9 og 10. Artikkelen på side 12 forteller om den helbredende kraften i et inkluderende fellesskap hvor man blir hørt, sett og tatt på alvor. Dette kalles også for kjærlighet, en ”medisin” som virker mye bedre enn all verdens psykofarmaka. Dette er noe av hemmeligheten til at vi på Marita Bo har så gode resultater. Jeg har mange ganger lurt på hvor mange milliarder det har kostet å finansiere LAR til å dope ned folk med syntetisk narkotika? Tenk hvilke resultater det ville gitt dersom noen av disse pengene heller hadde blitt brukt til å bygge inkluderende fellesskap som Marita Bo og andre lignende steder?

Powered by Cornerstone