Menneskehandel gjennom tidene

Meny

Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge fordi ingen kjøper skipslastene deres lenger: skipslaster av gull og sølv og edelstener og perler, lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre, alle slags gjenstander av elfenben og kostbart tre, av kobber og jern og marmor, kanel og krydderier, røkelse og salveolje og virak, vin og olje, fint mel og hvete, storfe og småfe, hester og vogner og slaver, levende mennesker (Åp. 18,11-13).

Jeg leser Silkeveiene av Peter Frankopan (2017) og forferdes over hvor stor del av menneskenes historie som har vært preget av menneskehandel. Det som fremfor noe annet har tilført Europa sine rikdommer som har satt oss i stand til å bygge opp demokratiet, prangende katedraler og mye av alt det andre som vi er så stolte av, var slavehandelen.

På 1400-tallet eksploderte den afrikanske slavehandelen anført av portugisiske og spanske skipskapteiner som fant ut at det lå en mye større fortjeneste i å selge menneskelig arbeidskraft enn å handle med skinn, trematerialer, silke eller andre ting. Portugal var verdens ledende sjøfartsnasjon på 14- og 1500-tallet og bygde opp et utstrakt verdensrike gjennom besettelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. I de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Nederland, England og Frankrike som tok gradvis del av krydder- og slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt.

Dette var ikke noe nytt. ”Imperialismens tid og Vestens oppgang var bygd på kapasiteten til å bruke vold i stor skala. Opplysningstiden, veien til demokrati, borgerrettigheter og menneskerettigheter var ikke et resultat av en usynlig kjede tilbake til antikkens Athen eller en naturtilstand i Europa, de var fruktene av politisk, militær og økonomisk suksess på andre kontinenter” (Silkeveiene, 2017, side 232)

Helt tilbake til syndefallet har de sterke gjort seg rike gjennom å undertrykke andre folkeslag ved vold og trusler. De store imperiebyggerne fulgte samme mønster. De nøyde seg ikke bare å tilrane seg andre folks eiendom og eiendeler – de tok også deres vakreste barn og ungdom og solgte dem som slaver til samvittighetsløse rikfolk som hadde penger nok til å betale. 

I Silkeveiene viser Frankopan oss at den viktigste handelsvaren ikke var silke og krydder, men mennesker. Romerriket bygde opp sin makt og rikdom på denne måten. Ett av mange eksempler er måten de inntok Dakia (våre dagers Romania og Moldova) på. Da legionene til keiser Trajan brøt igjennom de dakiske forsvarsverkene i 106, utførte de et tilnærmet folkemord. De av dakierne som de ikke drepte, ble bortført til ulike deler av Romerriket og solgt som slaver. Det rike landet ble så besatt av romerske borgere og fikk et nytt navn – Romania. ”Nyere forskning viser at Romerriket i sine glansdager årlig hadde behov for mellom 250.000 og 400.000 slaver.” Størrelsen på slavemarkedet var enda større i de arabisktalende landene som strakte seg fra Spania til Afganistan. En av de mange kalifene og hans kone skal ha eid 1000 slavepiker hver, mens en annen skal ha eid hele 4000. Slaver i den muslimske verden var  like allestedsnærværende – og tause – som i Romerriket.

Alle som kontrollerte silkeveiene både før og etter Romerrikets tid, tok del i og tjente enorme rikdommer på slavehandelen. De skandinaviske vikingene kontrollerte store deler av handelen langs silkeveiene mellom 800 til 1000-tallet. Også da var slaver den mest dyrebare handelsvaren. Det er nesten som at jeg skammer meg over å være skandinav.

Ifølge Peter Frankopan var det mer enn 13.000 slaviske slaver ved hoffet i Cordoba i 961. På midten av 900-tallet var Praha blitt et viktig handelssenter som tiltrakk seg vikinger, rus og muslimske handelsmenn som kjøpte og solgte tinn, pels og mennesker. Slaver ble ofte sendt som gaver til muslimske herskere. I begynnelsen av 900-tallet hadde et sendelag fra Toscana til Bagdad med seg til abbasid-kalifen al-Muktafi et utvalg verdifulle gaver: sverd, skjold, jakthunder og rovfugler. I tillegg ble 20 slaviske evnukker og 20 særlig vakre slaviske piker overrakt som vennskapelig gest. Kremen av ungdom fra en del av verden ble eksportert til avnytelse i en annen del.

Man skulle tro at slike uhyrligheter var passé i vår siviliserte tid, men menneskehandelen fortsetter i stor skala. I Store Norske Leksikon defineres menneskehandel på følgende måte: ”Menneskehandel er å utnytte barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester ved bruk av tvang, vold, trusler, forledelse eller ved å utnytte personens sårbare situasjon.” Menneskehandel er Gud skje lov forbudt i vår tid, i alle fall i den vestlige verden, men kriminelle nettverk ledet av samvittighetsløse drapsmenn (og kvinner), tjener enorme summer på denne skitne virksomheten. Ifølge UNICEF blir over en million barn offer for menneskehandel hvert år. De fleste barn og familier som blir offer for menneskehandel er fattige og intetanende om konsekvensene.

En del av de arabiske oljelandene utnytter utenlandsk arbeidskraft på en slik måte at det kan kategoriseres som menneskehandel. For noen år siden ble åtte prinsesser fra en av de mest innflytelsesrike familiene i Saudi-Arabia, Al Neyahan-familien, dømt for menneskehandel og slaveri på et hotell i Brüssel. Familien er eiere av Premier League klubben Manchester City og gode for 315 milliarder kroner. Heldigvis er ikke alle rike mennesker slik som disse samvittighetsløse saudierne, men det er alt for mange rike mennesker som bruker sin privilegerte stilling til å utnytte fattige mennesker slik at de kan bli enda rikere. Moralen – eller rettere sagt den manglende moralen blir: Tjen mest mulig penger på billigst mulig måte. Til dét trenger man billig, og aller helst gratis arbeidskraft.
De fleste av oss har bare forakt til overs for slike mennesker, men vi går ikke av veien for å få vasket bilen vår på billigst mulige måte. Kanskje vi burde tenke over hvorfor det er så billig? Mange av disse stedene utnytter illegale innvandrere og andre sårbare mennesker som de betaler en luselønn for at du og jeg kan få en ren bil for en billig penge. Noen av disse vaskeriene dekker også over annen kriminell virksomhet. De gir oss en ren bil, men vi får del i deres skitne moral. 

Vi i Maritastiftelsen gjør en stor forskjell for noen få av de som har blitt rammet av menneskehandel, men den store forandringen for den store skaren av ulykkelige som blir utnyttet til dette vil ikke komme før vi alle blir bevisste på hvor menneskehandelen befinner seg, nemlig i vårt eget nabolag og reiser oss imot det.

Powered by Cornerstone