Et godt sted å vokse som menneske  

Meny

Foto: Dan Thomas 

Carina har tidligere vært beboer, og bodde på Marita Bo i 3,5 år.  Jeg tar en samtale med henne om hvordan hun opplevde å bo på Marita Bo, hva hun fikk ut av det, og hvordan hun opplevde relasjonen med meg som hennes primærkontakt.  

 

Et trygt og rusfritt fellesskap  

Kanskje du kan begynne med å fortelle om hvorfor du flyttet inn i Marita Bo?  

- Jeg hadde behov for nettverk, fordi jeg hadde bodd tett på mamma som jeg på mange måter hadde omsorg for. Da hun døde, hadde jeg ikke så mange andre igjen. Jeg kom til inntakssamtale, og fikk inntrykk av at det var et trygt sted med gode rammer, uten at det var en institusjon. Hvor viktig fellesskapet faktisk skulle bli skjønte jeg først senere, men der og da var det største målet å få et trygt kollektiv.   

 

Var det noe som ble annerledes enn du tenkte?  

- Det er kanskje litt rart å si, men hvis man ikke har bodd på Marita Bo, så skjønner man ikke hvordan det er. Det er en helt spesiell greie å bo med så mange, på den måten. Jeg ble også positivt overrasket over at det var så hjemmekoselig og så stort. Dagen jeg flyttet inn var det en fellesmiddag, og jeg fikk et ganske forvirrende inntrykk da jeg møtte de andre beboere. Alle hadde så ulik bakgrunn og utfordringer! I ettertid er dette noe av det beste jeg sitter igjen med; et mangfoldig fellesskap. 

 

Botilbud med stor bredde og mangfold   

Vi prøver jo alltid å blande litt problematikk, for at det ikke skal bli for mye av det ene eller det andre, så vi hører flere si det du nevner om forvirring i starten. Hva tenker du er fordelene og ulempene ved det?  

- Jeg hadde jo vært en pårørende for moren min i flere år, så det var ganske interessant å bo med folk som selv hadde hatt rusproblematikk. Det var jo en fare for at jeg skulle ta en omsorgsrolle igjen, men jeg fikk støtte til å legge fra meg ansvaret og selv ta i mot den hjelpen jeg trengte.  

 

- Jeg sitter igjen med at det er utrolig utviklende og bra å bo med forskjellige folk som har andre livshistorier og utfordringer. Man blir forandret av det, og lærer seg å møte mennesker på en ny måte.  Selv om man er preget av hvordan man har blitt behandlet før, så har det å komme inn på Marita Bo og bli behandlet så raust og inkludert, en livforvandlende kraft. Det gjør noe med deg. Det sitter faktisk i veggene, sier Carina og smiler lurt.  

 

Lære gode relasjoner  

Vi er jo veldig opptatt av godt fellesskap, så det er gøy å høre at det har betydd så mye for deg. Hvordan tenker du at det helt konkret har hjulpet deg videre i livet?  

- De vennskapene jeg sitter igjen med etter Marita Bo, er mye tryggere enn de relasjonene jeg har hatt før. Primærsamtalene har blant annet bidratt til det, for der har vi snakket mye om grenser og kommunikasjon, og hva som kjennetegner en god relasjon. Hvis det er utfordringer mellom folk på huset, så involverer de ansatte seg og hjelper folk til å ta tak i det. Konflikter blir sett på som en mulighet til å komme nærmere hverandre og skape forståelse, svarer Carina.  

 

Hvordan har dette blitt viktig for deg?  

- Dette er jo veldig viktig, fordi relasjoner har man jo på alle plan. På jobb, med kjæreste, familie. Det å kunne få hjelp til å ha et godt og sunt forhold til kjæresten, har vært viktig. Mange av disse tingene ser jeg for meg at man kanskje ikke ville snakket like mye om på en vanlig institusjon. Rammene er litt mer utydelige på Marita Bo, så må man jobbe mer relasjonelt og snakke mer sammen.  

Marita Bo er jo på mange måter en øvingsarena for gode relasjoner.  

- Jeg vil ikke kalle det øvingsarena, jeg vil kalle det arena. For vi har fått virkelige gode relasjoner og levd livet sammen. Spesielt de gjengene jeg bodde med, som har flyttet sammen videre.  

 

Vanskelig å ta i mot hjelp  

Hva vil du si var dine største utfordringer, som du fikk jobbet med?  

- Jeg er ganske selvgåen og har vært aktivt opptatt av å finne ut av ting, reflektere og jobbe med meg selv. Jeg har vært pårørende siden jeg var barn, og det å plutselig bo på Marita Bo og ta i mot hjelp var en veldig ukjent rolle for meg. Jeg endte nok med å bli en støtte for mange andre beboer, men fant jo også mange løsninger for mitt eget liv gjennom det. Jeg slet nok litt med å være sårbar.  

 

Jeg var jo veldig opptatt av at du skulle få kjenne litt på å være mottaker, ikke fordi du ikke hadde evnene til å være en omsorgsperson, for det var du jo i stor grad kapabel til, men det virket som du slet med å ta i mot omsorg.    

- Ja, de grensene var nok litt flytende for meg, det er de fremdeles. Kommer kanskje alltid til å slite litt med å ta i mot omsorg. Mot slutten ble jeg flinkere til det og roe meg ned. Det er ikke bare at pårørenderollen er sterk i meg, men det var også et ønske om å hjelpe andre. 

Vi tenker jo også at beboerne er en stor ressurs for hverandre, så der handler det om å finne sine grenser. Det viktigste er at beboerne kommer for å jobbe med seg selv og sine utfordringer, og så må man balansere det med å ta vare på hverandre.  

- Det hadde nok tatt veldig mye lengre tid før jeg hadde kommet dit jeg kom med relasjoner og grenser, hvis jeg ikke hadde bodd på Marita Bo. Dere lærte meg mye om dette, sier Carina.  

 

En personlig og profesjonell relasjon  

Hva tenker du om at vi har vært ganske personlige i vår relasjon? Det kan jo være fordeler og ulemper ved det at ansatte deler av eget liv. Fordelen kan være at man blir bedre kjent og relasjonen blir mer gjensidig, men ulempen kan være at fokuset går over på den ansatte eller at det blir skumlere å si ting, fordi man vet hva den andre mener og står for. Hva tenker du om det? 

- Jeg har opplevd det som trygt og godt, og at det har hjulpet meg til å bli flinkere til uttrykke meg og bli et helere menneske. Man får erfaring med å åpne seg og dele med noen som også er et helt menneske med sin sårbarhet. Det er en speiling og refleksjon, der man får frem litt andre ting i samtalen. Primærkontaktene behandler deg som likeverdig, og det har jeg opplevd godt. Når man ikke har den profesjonalitetsgrensen, sitter man mer i båten sammen og utforsker. Man får en annen tilnærming til det man snakker om, sier Carina.  

 

Jeg synes noe av det beste med å jobbe med på denne måten, er at jeg som primærkontakt får ta følge med folk inn i det som er vanskelig og prøve å gi en støtte og veiledning. Siden vi ikke skal være eksperter som skal diagnostisere eller avgjøre noe på vegne av beboerne, så er det rom for å bomme og prøve litt forskjellige ting.  

- Det skaper jo også en annen tillit, for da er det trygt å dele alt. Man trenger ikke være redd for at primærkontakten skal bruke noe mot deg, i noen større avgjørelser om din fremtid. Det var også en trygghet at du som var min primærkontakt var så tilgjengelig. Det gjorde at jeg slapp den følelsen av at man trenger noe utenfra hele tiden. Man har noen å ringe og prate med hvis det skjer noe. Etter hvert som har bygget opp denne tryggheten, ser man jo også at man takler en del ting selv. Bare det å vite at jeg hadde muligheten til å få hjelp, gjorde at jeg ofte var trygg nok til å takle situasjonen selv, forteller Carina.  

 

Et godt sted å vokse som menneske  

- Jeg følte meg veldig rotløs da jeg kom til Marita Bo. Det ble et sted jeg kunne få gjødsel og begynne å slå røtter. På grunn av mammas situasjon, hadde jeg ikke noe særlig tilhørighet og hadde heller ingen relasjon med hennes slekt. Å flytte inn på Marita Bo føltes litt som å begynne på nytt. Det er litt som når jeg tar av stilker fra plantene mine og setter de i vann for å gro rot. Når roten kommer til slutt, så setter man den i jorda. Jeg tenker at jeg fortsatt står i et glass vann og gror rot, men Marita Bo var begynnelsen av denne prosessen og har gitt god gjødsel. Man får gode vekstmuligheter på Marita Bo, i en periode der ting er usikkert og man ikke vet helt hvor man hører til.  

 

Mange ser ikke at de har fått noe ut av det, før de har flyttet derfra. Flere setter ord på at det oppleves tomt når de flytter ut, og har gjerne endt med å ha mer kontakt med de som de bodde med enn de trodde.  

- Ja, gjengen jeg bodde med har holdt tett kontakt, og flere bor sammen. Vi snakker om at fellesskapet virkelig har gitt oss noe viktig. Det er fint å ha folk å være sammen med i ferier og høytider også. Det kan være tider man har gruet seg til, så det er godt å ha et nettverk da!  

 

- Hvis man tenker at man er helt alene, så blir frykten så mye større når ting ikke går som det skal. Man får hjelp til å bli mer selvstendig og trygg på Marita Bo. Dette er kanskje spesielt bra for oss som ikke har foreldre som man kan støtte seg på. Som ung voksen har man frigjort seg fra hjemme, men har fremdeles behov for å vite at de er der. Hvis du ikke har disse foreldrene, så blir man bare knipset ut av blomsterbedet, og må finne ut av alt selv uten den trygge havnen. Fellesskapet på Marita Bo, med de ansatte der, ble på mange måter sånn sett en erstatning for en familie i en periode. Marita Bo er familie, avslutter Carina.  

 

 

 

Powered by Cornerstone