Velkommen til M&E Second Hand på Ensjø!

De tre siste dagene av august kommer Sebastian Stakset til Oslo. 

Onsdag 29. august har han et møte i Ullersmo Landsfengsel sammen med Maritastiftelsen. Torsdag 30. august blir det møte i Jesus Church (Markus kirke på St.Hanshaugen), og på fredag den 31. august blir det møte i OKS (Romerrikskirken) på Kjeller. Flere andre Oslomenigheter deltar i arrangementet.

Sebastian er mest kjent i Sverige for sin fortid i hiphopgruppen Kartellen og for sin radikale omvendelse. Livet hans var preget av misbruk og hard kriminalitet. Han ble bl.a. dømt for å ha truet Jimmie Åkesson, leder i Sverigedemokraterne, på livet. Hans omvendelse førte til at han stod offentlig fram og ba om tilgivelse overfor både myndighetspersoner og politi. Han forlot Kartellen og erkjente at hans musikk hadde vært med å skape et dårlig forbilde for ungdommene.

Han bestemte seg for å bli en kristen i 2013. Det ble en kamp på tre år der det gamle livet fortsatt preget ham. Krig mellom mørke og lys. I 2016 skjedde det noe med ham: "- Jag bestämde mig: Jag och mina sätt skulle dö. Kristus skulle få leva i mig! Det var det bästa beslut jag någonsin tagit. Jag kastade ut det gamla diskvattnet och lät Jesus fylla mig med Levande Vatten. Resultaten överträffade mina vildaste fantasier."

Mange mennesker har møtt Gud og fått et forandret liv gjennom Sebastians historie og sang.

Vårt håp er at det samme vil skje her i Oslo. Benytt denne muligheten til å ta med deg noen som trenger å høre Sebastians historie, men kom tidlig, da det sannsynligvis kommer til å bli trangt om plassen.

Torsdag 30.august kl.19.00: Markus Kirke 

Fredag 31.auagust kl 19.15: Romerikskirken

Tekst: Michelle Kapstad 

Foto: Maritastiftelsen/Kristin Svorte 

– Min første dag var i november i 1998. Jeg ble ikke ansatt så tidlig da, for det begynte faktisk gjennom siviltjenesten. 

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor han valgte akkurat Maritastiftelsen å tjenestegjøre i, og han begynner i herdig å fortelle om hvordan det gikk til. 

– Før man trapper opp på kontoret på Dillingøy skal man egentlig ha ordnet en avtale med en spesifikk organisasjon. Det hadde ikke jeg da.. Jeg hadde fått MaritaNytt i posten en del år og fikk jo med meg mye om både Maritakafeen og andre ting Marita gjorde. Da jeg sto på kontoret i Moss spurte jeg om de kunne ringe til Maritastiftelsen for meg. Heldigvis hadde de nummeret og de fikk snakket med Dag Jacobsen, som var administrasjonsleder den gangen. Dag hadde sagt at han ikke var spesielt positiv til å ansette en vilt fremmed, og at dette måtte ordnes gjennom de vanlige prosedyrene. Det var helt til han skjønte at vi hadde en felles bekjent. Etter en samtale med denne felles bekjente, der han gikk god for meg, er resten historie. Det var litt flaks, eller så var det Gud, som gjorde at jeg landet akkurat her. 

KONTRASTENE  

20 år senere jobber Anders som avdelingsleder i Maritakafeen. Siden 1996 har dette vært et sted der rusavhengige og prostituerte har kunnet komme som de er. Kafeen kan virke som kafeer flest, her er det mat og drikke å få i hyggelige lokaler, men historiene som gjestene bærer med seg gir stedet en unik atmosfære. Anders beskriver hvordan han opplever Maritakafeen: 

– Ja, altså, det er jo todelt. Det er god stemning med mye humor, og mange av våre faste gjester er store gledespredere. Men alt dette står veldig i kontrast til den tilstanden mange av dem er i og det livet de lever. Her er det en del som har helt åpenbare fysiske og psykiske problemer. De har det tøft, men dette gjenspeiles som regel ikke i stemningen som preger kafeen.  

Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre. Og der mange virksomheter motiveres av “gode tall”, er det ikke så sort hvitt her. I fjor hadde kafeen nesten 9000 besøkende, og når det er kun en håndfull som går videre til rehabilitering finner Anders motivasjonen på andre måter. 

– Drivkraften ligger i alle de tilbakemeldingene man får. Jeg får stadig vekk folk som kommer til meg for å fortelle at de er glad for at vi er her, og hvor godt det er å komme hit. Vi får også folk som kommer og vil be sammen. Det er jo sånn at i og med at dette er på kveldstid, er man litt sliten når man først starter her, men man blir alltid oppmuntret og glad av å være her. Til tross for at man ser mye elendighet så ser man mye positivt også. Man får like mye som man gir, og man skjønner at arbeidet betyr noe.  

UNDER OVERFLATEN 

Det er tydelig for meg at Anders har en oppriktighet og raushet i møte med de han treffer i kafeen. Og man kommer vel ikke unna å forme gode relasjoner her.  

– Ja, jeg kaller det vennskap, men det blir begrensa til de gangene jeg møter dem her da. Det hender jeg spør åssen det går med folk, i hvert fall hvis jeg ikke har sett dem på en stund, og da svarer de ofte ærlig om at det ikke går så bra. Det blir liksom mindre overfladisk her enn ellers i samfunnet. Også spør de gjerne om mitt liv, de som har kjent meg en stund. For, ja, de har jo store problemer selv, men så bryr de seg faktisk om åssen jeg har det også.  

Det er det ekte og ærlige som gir mening for Anders, det som ligger under overflaten. For han har den evnen til å se mennesker akkurat sånn som de fortjener å bli sett. 

– Jeg tenker ofte på lignelsen om Lazarus fra Bibelen når jeg er sammen med folka her. Til tross for at mange tenkte smått om livet hans, var han en del av Guds rike. Ikke alt er sånn som det ser ut til på overflaten, og jeg liker det perspektivet der. Det som skjer her og de samtalene man har er ganske annerledes enn det man er vant med i kirka. Men her er det folk som virkelig kan være helhjerta, selv når man ikke får det til her i livet, avslutter Anders.  

Foto: Dan Thomas 

Carina har tidligere vært beboer, og bodde på Marita Bo i 3,5 år.  Jeg tar en samtale med henne om hvordan hun opplevde å bo på Marita Bo, hva hun fikk ut av det, og hvordan hun opplevde relasjonen med meg som hennes primærkontakt.  

Et trygt og rusfritt fellesskap  

Kanskje du kan begynne med å fortelle om hvorfor du flyttet inn i Marita Bo?  

- Jeg hadde behov for nettverk, fordi jeg hadde bodd tett på mamma som jeg på mange måter hadde omsorg for. Da hun døde, hadde jeg ikke så mange andre igjen. Jeg kom til inntakssamtale, og fikk inntrykk av at det var et trygt sted med gode rammer, uten at det var en institusjon. Hvor viktig fellesskapet faktisk skulle bli skjønte jeg først senere, men der og da var det største målet å få et trygt kollektiv.   

Var det noe som ble annerledes enn du tenkte?  

- Det er kanskje litt rart å si, men hvis man ikke har bodd på Marita Bo, så skjønner man ikke hvordan det er. Det er en helt spesiell greie å bo med så mange, på den måten. Jeg ble også positivt overrasket over at det var så hjemmekoselig og så stort. Dagen jeg flyttet inn var det en fellesmiddag, og jeg fikk et ganske forvirrende inntrykk da jeg møtte de andre beboere. Alle hadde så ulik bakgrunn og utfordringer! I ettertid er dette noe av det beste jeg sitter igjen med; et mangfoldig fellesskap. 

Botilbud med stor bredde og mangfold   

Vi prøver jo alltid å blande litt problematikk, for at det ikke skal bli for mye av det ene eller det andre, så vi hører flere si det du nevner om forvirring i starten. Hva tenker du er fordelene og ulempene ved det?  

- Jeg hadde jo vært en pårørende for moren min i flere år, så det var ganske interessant å bo med folk som selv hadde hatt rusproblematikk. Det var jo en fare for at jeg skulle ta en omsorgsrolle igjen, men jeg fikk støtte til å legge fra meg ansvaret og selv ta i mot den hjelpen jeg trengte.  

- Jeg sitter igjen med at det er utrolig utviklende og bra å bo med forskjellige folk som har andre livshistorier og utfordringer. Man blir forandret av det, og lærer seg å møte mennesker på en ny måte.  Selv om man er preget av hvordan man har blitt behandlet før, så har det å komme inn på Marita Bo og bli behandlet så raust og inkludert, en livforvandlende kraft. Det gjør noe med deg. Det sitter faktisk i veggene, sier Carina og smiler lurt.  

Lære gode relasjoner  

Vi er jo veldig opptatt av godt fellesskap, så det er gøy å høre at det har betydd så mye for deg. Hvordan tenker du at det helt konkret har hjulpet deg videre i livet?  

- De vennskapene jeg sitter igjen med etter Marita Bo, er mye tryggere enn de relasjonene jeg har hatt før. Primærsamtalene har blant annet bidratt til det, for der har vi snakket mye om grenser og kommunikasjon, og hva som kjennetegner en god relasjon. Hvis det er utfordringer mellom folk på huset, så involverer de ansatte seg og hjelper folk til å ta tak i det. Konflikter blir sett på som en mulighet til å komme nærmere hverandre og skape forståelse, svarer Carina.  

Hvordan har dette blitt viktig for deg?  

- Dette er jo veldig viktig, fordi relasjoner har man jo på alle plan. På jobb, med kjæreste, familie. Det å kunne få hjelp til å ha et godt og sunt forhold til kjæresten, har vært viktig. Mange av disse tingene ser jeg for meg at man kanskje ikke ville snakket like mye om på en vanlig institusjon. Rammene er litt mer utydelige på Marita Bo, så må man jobbe mer relasjonelt og snakke mer sammen.  

Marita Bo er jo på mange måter en øvingsarena for gode relasjoner.  

- Jeg vil ikke kalle det øvingsarena, jeg vil kalle det arena. For vi har fått virkelige gode relasjoner og levd livet sammen. Spesielt de gjengene jeg bodde med, som har flyttet sammen videre.  

Vanskelig å ta i mot hjelp  

Hva vil du si var dine største utfordringer, som du fikk jobbet med?  

- Jeg er ganske selvgåen og har vært aktivt opptatt av å finne ut av ting, reflektere og jobbe med meg selv. Jeg har vært pårørende siden jeg var barn, og det å plutselig bo på Marita Bo og ta i mot hjelp var en veldig ukjent rolle for meg. Jeg endte nok med å bli en støtte for mange andre beboer, men fant jo også mange løsninger for mitt eget liv gjennom det. Jeg slet nok litt med å være sårbar.  

Jeg var jo veldig opptatt av at du skulle få kjenne litt på å være mottaker, ikke fordi du ikke hadde evnene til å være en omsorgsperson, for det var du jo i stor grad kapabel til, men det virket som du slet med å ta i mot omsorg.    

- Ja, de grensene var nok litt flytende for meg, det er de fremdeles. Kommer kanskje alltid til å slite litt med å ta i mot omsorg. Mot slutten ble jeg flinkere til det og roe meg ned. Det er ikke bare at pårørenderollen er sterk i meg, men det var også et ønske om å hjelpe andre. 

Vi tenker jo også at beboerne er en stor ressurs for hverandre, så der handler det om å finne sine grenser. Det viktigste er at beboerne kommer for å jobbe med seg selv og sine utfordringer, og så må man balansere det med å ta vare på hverandre.  

- Det hadde nok tatt veldig mye lengre tid før jeg hadde kommet dit jeg kom med relasjoner og grenser, hvis jeg ikke hadde bodd på Marita Bo. Dere lærte meg mye om dette, sier Carina.  

En personlig og profesjonell relasjon  

Hva tenker du om at vi har vært ganske personlige i vår relasjon? Det kan jo være fordeler og ulemper ved det at ansatte deler av eget liv. Fordelen kan være at man blir bedre kjent og relasjonen blir mer gjensidig, men ulempen kan være at fokuset går over på den ansatte eller at det blir skumlere å si ting, fordi man vet hva den andre mener og står for. Hva tenker du om det? 

- Jeg har opplevd det som trygt og godt, og at det har hjulpet meg til å bli flinkere til uttrykke meg og bli et helere menneske. Man får erfaring med å åpne seg og dele med noen som også er et helt menneske med sin sårbarhet. Det er en speiling og refleksjon, der man får frem litt andre ting i samtalen. Primærkontaktene behandler deg som likeverdig, og det har jeg opplevd godt. Når man ikke har den profesjonalitetsgrensen, sitter man mer i båten sammen og utforsker. Man får en annen tilnærming til det man snakker om, sier Carina.  

Jeg synes noe av det beste med å jobbe med på denne måten, er at jeg som primærkontakt får ta følge med folk inn i det som er vanskelig og prøve å gi en støtte og veiledning. Siden vi ikke skal være eksperter som skal diagnostisere eller avgjøre noe på vegne av beboerne, så er det rom for å bomme og prøve litt forskjellige ting.  

- Det skaper jo også en annen tillit, for da er det trygt å dele alt. Man trenger ikke være redd for at primærkontakten skal bruke noe mot deg, i noen større avgjørelser om din fremtid. Det var også en trygghet at du som var min primærkontakt var så tilgjengelig. Det gjorde at jeg slapp den følelsen av at man trenger noe utenfra hele tiden. Man har noen å ringe og prate med hvis det skjer noe. Etter hvert som har bygget opp denne tryggheten, ser man jo også at man takler en del ting selv. Bare det å vite at jeg hadde muligheten til å få hjelp, gjorde at jeg ofte var trygg nok til å takle situasjonen selv, forteller Carina.  

Et godt sted å vokse som menneske  

- Jeg følte meg veldig rotløs da jeg kom til Marita Bo. Det ble et sted jeg kunne få gjødsel og begynne å slå røtter. På grunn av mammas situasjon, hadde jeg ikke noe særlig tilhørighet og hadde heller ingen relasjon med hennes slekt. Å flytte inn på Marita Bo føltes litt som å begynne på nytt. Det er litt som når jeg tar av stilker fra plantene mine og setter de i vann for å gro rot. Når roten kommer til slutt, så setter man den i jorda. Jeg tenker at jeg fortsatt står i et glass vann og gror rot, men Marita Bo var begynnelsen av denne prosessen og har gitt god gjødsel. Man får gode vekstmuligheter på Marita Bo, i en periode der ting er usikkert og man ikke vet helt hvor man hører til.  

Mange ser ikke at de har fått noe ut av det, før de har flyttet derfra. Flere setter ord på at det oppleves tomt når de flytter ut, og har gjerne endt med å ha mer kontakt med de som de bodde med enn de trodde.  

- Ja, gjengen jeg bodde med har holdt tett kontakt, og flere bor sammen. Vi snakker om at fellesskapet virkelig har gitt oss noe viktig. Det er fint å ha folk å være sammen med i ferier og høytider også. Det kan være tider man har gruet seg til, så det er godt å ha et nettverk da!  

- Hvis man tenker at man er helt alene, så blir frykten så mye større når ting ikke går som det skal. Man får hjelp til å bli mer selvstendig og trygg på Marita Bo. Dette er kanskje spesielt bra for oss som ikke har foreldre som man kan støtte seg på. Som ung voksen har man frigjort seg fra hjemme, men har fremdeles behov for å vite at de er der. Hvis du ikke har disse foreldrene, så blir man bare knipset ut av blomsterbedet, og må finne ut av alt selv uten den trygge havnen. Fellesskapet på Marita Bo, med de ansatte der, ble på mange måter sånn sett en erstatning for en familie i en periode. Marita Bo er familie, avslutter Carina.  

Her er en del av de ansatte i Maritastiftelsen som var med på medarbeidersamlingen i dag. Veldig inspirerende å høre om alt det flotte som skjer i de ulike avdelingene!
"det er vi som er de heldige", sa en av de som var der - "som får lov å ha en jobb hvor vi bokstavelig talt ser folk går over fra døden til livet" :-)

Sjekk innom de ulike avdelingene her: 

Marita Fengsel: 
https://marita.no/avdelinger/marita-fengsel

Marita Women: 
https://marita.no/avdelinger/marita-women

Marita Ung:
https://marita.no/avdelinger/marita-ung

Marita Internasjonal:
https://marita.no/avdelinger/marita-internasjonal

Marita Bo
http://marita.no/avdelinger/marita-bo

Maritakafeen: 
https://marita.no/avdelinger/maritakafeen

Marita Brukthandel Markveien:
https://marita.no/avdelinger/marita-brukthandel-markveien

Marita Brukthandel Mjøndalen: 
https://marita.no/avdelinger/marita-brukthandel-mjondalen

Teen Challenge Kambodsja hjelper mennesker ut av elendigheten 
I Kambodsja driver Teen Challenge et livreddende arbeid. Rath Bunnavuth, eller Vuth som han gjerne blir kalt, erenav lederne for arbeidet oger ansvarlig for et jentesenter som Maritastiftelsen er med og støtter økonomisk. Leiv Holstad besøkte Teen Challenge Kambodsja for noen år siden, og var med på å kjøreet foreldrepar til guttesenteret, som skulle besøke sønnene sine. Leiv fikk vondt av at det ikke var et tilbud for resten av familien og derfor ble Marita med å gi penger slik atde også kunne starte et senter for jenter ogpar. Vuth forteller oss om sin vei inn i arbeidet, og hvordan det går med det nye senteret. 

Gjengleder og rusmisbruker 
Hva er din historie, Vuth? Hvordan havnet du i dette arbeidet? 
- Fra veldig ung alder ble familierelasjonene mine ødelagt og jeg følte meg ubrukelig. Dette i samspill med andre ting ledet meg inn i en rekke destruktive problemer. Jeg ble gjengleder, alkoholiker, stoffmisbruker, svært voldelig og respektløs overfor familien min. I Kambodsja er familierelasjonene spesielt viktige. Jeg var full av hat; alle hatet meg og jeg hatet alle, forteller Vuth. 
- En dag fikk jeg, gjennom en mann, et sterkt møte med Jesus som forandret alt. Et bibelvers som jeg fikk høre, viste meg på dette tidspunktet at det umulige var mulig. Dette var Jesaja 1,18:«Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.»


Hva brenner du for? Hva er din visjon for arbeidet? 
- Jesus reparerte mitt ødelagte hjerte! Det gjorde at jeg fikk en veldig trang til å væremed å reparere andre ødelagte hjerter ved den forvandlende Guds-kraften, slik jeg fikk oppleve det, sier Vuth. - Det som skaper en brann i meg er muligheten til å få se alle disse ødelagte menneskene få enny start, slik jeg fikk oppleve.

Mangel på tillit er en stor utfordring  
Hva er de største utfordringene i arbeidet i Kambodsja? 
- Både blant troende og ikke-troende i Kambodsja er det en grunnleggende mangel på tillit. Det er derfor svært lite samarbeid mellom ulike hjelpeorganisasjoner, familier ogenkeltpersoner. Det er veldig krevende å oppnå tillit, forteller Vuth.  - Vi har mange store utfordringer. Det er mye narkotika, menneskehandel, vold og ikke minst fattigdom. Vårt hovedfokus er å nå rusavhengige, men vi tar selvfølgelig håndom«hele mennesket». Dette innebærer atvi går inn i mye ulik problematikk fordi mennesker som kommer fra gata i Kambodsja har vært utsatt for veldig mye forskjellig, sier Vuth. 

Har jentene som kommer ut av prostitusjon og inn på senteret også rusproblematikk?
- Ja, omtrent alle ruser seg når de skal ut å selge sex. Kvinner tar dop for å orke å selge kroppen slik, slik at de kan kjøpe mat til barna sine. Mange vil ikke til rehabilitering, fordi mange av sentrene er veldig dårlige, og fordi deer bekymret for hva som vil skje med barna deres. Viprøver å vise at Teen Challenge er annerledes, ogat det er mer som et hjem. Mange sliter med å stole på noen, så det kan være vanskelig å gi folk hjelp. Vi tar imot folk som gjester, og vi tvinger aldri. Vi inviterer folk til å komme ogsesenteret og det vi driver med.  - Vi tror det er klokt å holde fokus på målgruppa med rusproblematikk. Dette er fordi andre, på tross av andre utfordringer, enten er redd for disse eller ser ned på dem. «Elevene», som de ofte blir kalt i Teen Challenge-programmer, danner lettere gode relasjoner når de har noe av det samme erfaringsgrunnlaget fra før, sier Vuth. 

Endelig eiere av eget husrom 
Hvordan går det med det nye senteret for jenter? 
- Vi fikk en tomt, og har endelig fått bygget et eget hus. Vi har tidligere leid flere steder, men det er vanskelig når vi har måttet flytte fordi leien har gått opp. Nå har viet eget sted, forteller Vuth.  - Vi fikk hjelp fra en kristen gruppe i USA, som både har støttet byggingen økonomisk ogved å komme selv og være med i byggingen. Det er krevende å bygge i Pnom Penh, fordi man risikerer at det blir flom, og man må bygge slik at det kan tåle det. I tillegg måttevibygge høye gjerder, for å beskytte både eiendommene og kvinnene. Jeg tenkte at hvis viikke hadde råd til mer etter atvi bygget gjerdene, så fikk vi bare sette opp telt, smiler Vuth. 

På hvilken måte hjelper dere kvinnene?
- Vi går ut på gaten med vann og nudler, ogspør omde vil prate med oss. Slik kommer vii kontakt med dem, og kan spørreomde vil komme på senteret. På senteret har vien del ulike tilbud for familiene som kommer til oss. Vi har blant annet gruppestudie for nye kristne, gruppeterapi, og individuelle samtaler. Vi har også skole og undervisning, der dekan lære å lese og skrive og lære engelsk. Det kan være veldig viktig for atde skal få seg en jobb, forteller Vuth.  - Det er mye lettere for menn å få jobb i Kambodsja, så viprøver å hjelpe kvinnene til å starte små bedrifter. Det kan være å selge tingde lager selv, slik som teppemaking, eller salg av sukkerrør på gata. 

Godt å være en del av et større fellesskap 
Hvordan er det å være en del av Teen Challenge-nettverket? 
- Det er rundt 115 land som er med i TC nå og disse har til sammen tusenvis av sentre. Det er utrolig verdifullt og inspirerende å høreom ulike deler av arbeidet gjennom konferanser og møter med mennesker. Aller mest inspirerende er det møte «brødre, søstre, mødre og fedre» i arbeidet og kjenne atde deler den samme erfaringen som oss, svarer Vuth.  - Hvis vi kun skulle vært avhengige av den anerkjente profesjonelle delen innen dette feltet, så hadde det bare ikke strukket til. Måten TC jobber på er utrolig viktig. TC jobber på en måte som fører tilat mennesker får et totalt forvandlet liv gjennom Guds kraft. Dette varer!

Hva er din relasjon til Leiv og Maritastiftelsen?
- Det har vært veldig verdifullt for meg å få bli kjent med Leiv og flere andre som ertilknyttet Maritastiftelsen i Norge og utlandet. Flere av disse har vært på besøk og sett arbeidet vårt. For meg er dette blitt en viktig relasjon på grunn av at jeg ser det store hjertet dere har for oss i Kambodsja. Dere viser at dere virkelig bryr dere på tross avatarbeidet vårter langt, langt borte fra deres hverdag. Det betyr mye for meg at dere støtter oss først og fremst åndelig, gjennom bønn og omtanke, men også økonomisk, svarer Vuth engasjert. 

Helt til slutt før du reiser hjem til Kambodsja, sentrene og familien om en times tid. Er det noe du ønsker å tilføye?
- Til slutt ønsker jeg å si takk for at dere har hjerter som også rommer oss. Husk på oss! Uten Guds kjærlighet kan man ikke bære frukt. Jeg håper at mitt liv kan være som et tre, som ikke bare ser vakkert ut, men som bærer god frukt!

Tekst: Mathias T. Kristensen