Snøfnuggene daler stille ned over Oslo idet Arnfinn rusler nedover gata. Det knirker såvidt under skoene, og julelysene lyser opp den snødekte asfalten. Arnfinn varmer hendene på en rykende kaffekopp han fikk fra Maritakafeen. Han peker bort på der kafeen lå før.
“Jeg sto der borte da jeg skjønte jula var redda,” sier han stille. “Det var et par dager før julaften, og jeg hadde fått et brev fra kommunen om at campingvogna måtte bort. Ellers ble den tauet bort.”
Campingvogna hadde vært hjemmet til Arnfinn lenge. Ikke varm og lun som en vanlig stue, men hjemmet hans. Alt han eide var i den vogna. Vogna var hans trygge punkt i en uforutsigbar hverdag.
“Jeg ble helt tom i hodet,” forteller han. “Jeg har jo verken bil eller førerkort. Ingen familie å ringe. Ingen plass å sette’n. Jeg tenkte bare: ‘Hva gjør jeg nå?’»
Dagene før jul er travle for de fleste. For Arnfinn ble de et orkester av bekymring. Han prøvde å dytte tankene vekk, men brevet fra kommunen lå som en klump i lomma. Så en dag satt han i Maritakafeen, med en kopp kaffe foran seg, og kjente at han ikke orket å bære det alene lenger.
“Jeg nevnte det litt sånn i forbifarta til Anders som jobber der,” sier Arnfinn, og smiler svakt. “At jeg måtte flytte vogna, men ikke hadde sjans. Da så han bare på meg og sa: ‘Det der fikser vi.’»
Arnfinn ler litt, nesten vantro fortsatt.
“Jeg visste jo at Anders har familie, unger og alt. Han bor et stykke utenfor byen. Det er jul, alle har det travelt. Jeg ville ikke være til bry. Men han tok det helt med ro, som om det var den mest naturlige ting i verden.”
Noen dager senere satt Anders og Arnfinn i en bil på stedet der campingvogna stod. Det var kaldt, fingrene ble stive av kulde da de koblet på og gjorde den klar.
“Han kunne jo bare sagt ‘lykke til’, ikke sant,” sier Arnfinn. “I stedet sto han der sammen med meg, midt i julestria, og hjalp meg å redde det lille jeg hadde. Det glemmer jeg aldri.”
Vi passerer et torg der juletrærne blinker og folk haster forbi med poser i hendene. Kontrasten er tydelig.
“Det handler ikke bare om campingvogna,” sier Arnfinn. “Det handler om å ikke stå alene. Å vite at det finnes noen du kan ringe, selv når du tenker at du ikke har noen.”
Han trekker pusten dypt.
“Nå vet jeg at hvis det er noe, så kan jeg stole på folka i Marita. De har bevist det, gang på gang. Det er godt å vite. Særlig når jula kommer, og folk ikke har tid til sånne som meg. Da betyr det alt at noen faktisk stiller opp.”
