Fengselsarbeid har vært en del av Maritastiftelsens virksomhet så lenge organisasjonen har eksistert. Det holdes jevnlige møter på Ullersmo Landsfengsel, Ila Fengsel og forvaringsanstalt, alle Oslos tre fengsler i tillegg til Gjøvik og Halden fengsel.

De innsatte som ønsker ytterligere kontakt får besøk og oppfølging. Dette arbeidet hadde ikke vært mulig uten et tett og godt samarbeid med fengselsprestene. Vi har pratet med en av dem om hans hverdag i en noe annerledes menighet. Terje Aulie begynte som prest i Oslo Fengsel, avd. A i 1995. Han hadde lite kunnskap om livet inne i et fengsel, men sier i dag at dette er det beste stedet han kan tenke seg å jobbe som prest.

– Etterspørselen for fengselspresten har alltid vært stor, sier Terje. – Jeg presser meg ikke på, men alle vet hvem jeg er og tar selv kontakt, så det blir mange samtaler. Presten har også gudstjenester og legger opp møter mellom de innsatte og ulike menigheter og organisasjoner som Maritastiftelsen, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen, Storsalen menighet og Den katolske kirke. – Maritastiftelsen er en seriøs og tung aktør og de innsatte setter entydig pris på tilbudet. – Det betyr mye at det kommer noen som bryr seg og at man blir sett av noen andre.  – Det er også viktig å kunne tilby arbeidspraksis for innsatte som er på vei ut fra fengselet, slik dere i Maritastiftelsen gjør, fortsetter Terje. – Det å få arbeidserfaring med rammer rundt seg og være nær mennesker som bryr seg, er klart noe mange trenger. For mange er det skremmende å vende tilbake til ”det normale samfunnet”. Mange setter også pris på å bli knyttet opp til et kristent miljø, der man har noe å tro på, sier Terje.

Betydningen av å få en ny identitet

– Mange av de jeg snakker med sliter med fordømmelse og skam både i forhold til egen familie og til samfunnet, sier Terje. Selve livssituasjonen kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan ta del i lidelsen ved å lytte og være der for dem. Samtalene handler om det den innsatte selv ønsker. Mange historier handler om fravær og mishandling. Terje opplever at mange av de innsatte kommer tilbake i fengselet. Noe av grunnen til det mener han er at mange får en ”kjeltring-identitet”. – Har man vært kjeltring i 15 år, blir dette fort en del av selvbildet, mener Terje. – For å komme ut av en kriminell livsstil må man klare å skape noe nytt, få en annen historie enn kriminalitet og rus, og da er det viktig med ettervern.

I en annerledes virkelighet

– Det er så lett å skylde på alle andre og ikke ta ansvar for eget liv, forteller Terje. – Vi kan ikke ta ansvar for livet til folk, men vi kan vi tilrettelegge og støtte de som ønsker å endre kurs. Alt har sin tid. Når noen er i mørket nytter det ikke bare å peke på en blå himmel. Man må gå inn i mørket sammen med dem og forsøke å vise dem at det tross alt er en vei ut, mener han.  – Jeg har vært her lenge nok til å se at mange har fått øye på den blå himmelen, sier Terje. Har det å være fengselsprest forandret ditt bilde av Gud? – Kanskje mer menneskebildet mitt, sier Terje etter å ha tenkt seg om. – Mennesket er mer enn det som det presterer, de innsatte er mer enn det de gjør. Noen diskusjoner som foregår i kirken interesserer meg ikke lengre, avrunder Terje. – Det er ikke det at det er uviktige tema for kirken, men for meg er det kanskje det, fordi min virkelighet er annerledes.