Hiep Tran har vært et kjent navn i Maritastiftelsen i mange år, blant annet på grunn av hans sterke historie og vilje til å bruke denne historien til å hjelp andre.
Ijuni 2001, under sterk påvirkning av kokain, rohypnol og alkohol, tømte Hiep pistolen for 14-15 skudd ved utestedet Baronen & Baronessen i Oslo etter en krangel. Syv personer ble truffet, derav tre dørvakter. Seks ble hardt skadd, men alle overlevde. Hiep ble dømt til fengsel i 11 år, og mens han satt på cella skjedde det noe uforklarlig med ham. På lukket avdeling på Ullersmo fengsel ble Marita kjent med Hiep, og båndene er fremdeles sterke.
Hiep Tran har vært et kjent navn i Maritastiftelsen i mange år, blant annet på grunn av hans sterke historie og vilje til å bruke denne historien til å hjelp andre. I juni 2001, under sterk påvirkning av kokain, rohypnol og alkohol, tømte Hiep pistolen for 14-15 skudd ved utestedet Baronen & Baronessen i Oslo etter en krangel. Syv personer ble truffet, derav tre dørvakter. Seks ble hardt skadd, men alle overlevde. Hiep ble dømt til fengsel i 11 år, og mens han satt på cella skjedde det noe uforklarlig med ham. På lukket avdeling på Ullersmo fengsel ble Marita kjent med Hiep, og båndene er fremdeles sterke.
Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre.
Kontrastene
20 år senere jobber Anders som avdelingsleder i Maritakafeen. Siden 1996 har dette vært et sted der rusavhengige og prostituerte har kunnet komme som de er. Kafeen kan virke som kafeer flest, her er det mat og drikke å få i hyggelige lokaler, men historiene som gjestene bærer med seg gir stedet en unik atmosfære. Anders beskriver hvordan han opplever Maritakafeen:
– Ja, altså, det er jo todelt. Det er god stemning med mye humor, og mange av våre faste gjester er store gledespredere. Men alt dette står veldig i kontrast til den tilstanden mange av dem er i og det livet de lever. Her er det en del som har helt åpenbare fysiske og psykiske problemer. De har det tøft, men dette gjenspeiles som regel ikke i stemningen som preger kafeen.
Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre. Og der mange virksomheter motiveres av “gode tall”, er det ikke så sort hvitt her. I fjor hadde kafeen nesten 9000 besøkende, og når det er kun en håndfull som går videre til rehabilitering finner Anders motivasjonen på andre måter.
– Drivkraften ligger i alle de tilbakemeldingene man får. Jeg får stadig vekk folk som kommer til meg for å fortelle at de er glad for at vi er her, og hvor godt det er å komme hit. Vi får også folk som kommer og vil be sammen. Det er jo sånn at i og med at dette er på kveldstid, er man litt sliten når man først starter her, men man blir alltid oppmuntret og glad av å være her. Til tross for at man ser mye elendighet så ser man mye positivt også. Man får like mye som man gir, og man skjønner at arbeidet betyr noe.
Starten på et liv i kriminalitet og rus
– Jeg ble født i en av Saigons bakgater i 1975, forteller Hiep. – Hverdagen besto av å skaffe seg mat for å overleve. 95% av barna var uten skoletilbud, og jeg vokste opp på gata, hvor lærdommen besto av vold, gjenger og konflikter. Det var vanlig å se folk bli knivstukket. Først får du mye juling, så lærer du å tåle det og ta hevn. Slik ble jeg sterk. I konflikter med politiet ble jeg også mishandlet, noe som ga meg et voldsomt hat og sinne.
Hvordan var det å komme til Norge som flyktning?
– Det var ikke lett. Jeg var 17 år gammel og kunne verken lese eller skrive. Jeg fikk tilbud om grunnskole, og jeg husker jeg holdt kulepennen som en kniv og satte et kryss som underskrift på skolepapirene. Jeg begynte på skole for å gå tre år, men sluttet etter to uker. Ganske snart ble jeg med i en gjeng som kjøpte og solgte narkotika. Dette miljøet kjente jeg til fra før, her kunne jeg fungere, i motsetning til på skolen. Jeg gikk bare to uker på ungdomsskolen, men etter at jeg kom i fengsel, har jeg fullført den, sier en ivrig Tran.
Gjengopprør og skyteepisode
Du var også anklaget for å ha vært med i gjengopprøret på Oslo S i 1995?
– Ja, jeg og mange andre fikk en dom for legemsbeskadigelse, en annen ble dømt for drapet og utvist. Jeg ble løslatt i 1996, men saken ble ikke ferdig behandlet før i 1998, og da ble jeg frikjent. Når du har sittet i fengsel og blitt løslatt nyter du mer respekt og blir sett på som tøffere. Etter dette trakk Tran seg mer og mer inn i det vietnamesiske gjengmiljøet. Kriminaliteten ble hardere og han spilte en sentral rolle. – Ingen våget å gjøre noe mot meg, forteller Hiep. – I min verden var loven: Slå eller bli slått – vinn eller tap – lev eller dø.
Natt til søndag 10. juni 2001, på en blanding av alkohol, rohypnol og kokain mistet du kontrollen og skjøt ned syv personer utenfor Baronen & Baronessen. Utrolig nok ble ingen drept. Hva tenker du om det i dag? Tran ser opp og peker mot taket. – Gud passet på dem.
Trodde du på Gud?
– Ikke da, men etter hvert skjønte jeg at Gud var der, ja.
Men i begynnelsen av rettssaken innrømte du ingenting og viste ingen anger?
– Jeg kom i fengsel og hadde ingen anger, bare mye sinne. Jeg hevdet at de startet først og at det ikke var min skyld. Jeg tenkte aldri over konsekvensene. Under rettssaken forundret jeg meg over at ingen av de jeg ”henrettet” hadde blitt drept, sier Hiep.
Et lys på cellen endret alt
Hva fikk deg til å tenke andre tanker?
– Mange vonde tanker plaget meg etter de fatale skuddene. Jeg vet ikke hvorfor, men en natt på cella ba jeg; Gud, kan du vise meg et lys? Hvis ikke, dør jeg! Jeg fikk et indre syn av et sterkt lys. Etterpå sovnet jeg, og sov som et lite barn uten de vanlige marerittene. Da jeg våknet hadde jeg helt nye tanker om meg selv og livet mitt. Jeg forsto hvor feil jeg hadde tatt og hvor mye skade jeg hadde påført andre mennesker.
– Jeg bar på så mye hat og hadde et voldsomt temperament. Da jeg ba til Gud, gjorde han noe med temperamentet mitt. Ble jeg provosert i fengselet, tok jeg ikke igjen. Fra den natten jeg ba, fikk jeg en sterk vilje til å gjøre gode ting. Jeg blir trist når jeg tenker på de mennesker jeg har påført skade og ødeleggelse. Det er ikke bare å skyte noen, sone og så være ferdig med det. Man bærer det med seg hele livet, også de som er uskyldig involvert.
Drømmer om framtiden
– Om jeg bor i Vietnam, eller om jeg fortsatt kan bo i Norge og jobbe med Maritastiftelsen, vil jeg bidra til at ungdom som er slik jeg var, får oppleve Gud. Som fri mann kan jeg reise rundt og lære andre om dette nye livet. Jeg har også lyst til å lære mange nye ting ute.
Nå er det fattet et vedtak om utvisning tilbake til Vietnam. Dette er anket. Hvis du ikke får bli i Norge, tror du at det finnes en framtid for deg likevel?
– Jeg har gitt livet mitt til Gud, så, ja, jeg tror på en framtid uansett. Hvis jeg ikke hadde møtt Gud, ville jeg vært kriminell både i fengselet og utenfor både i Norge og Vietnam. Jeg vil reparere den skaden jeg har gjort før, ved å gjøre gode ting for samfunnet.
Hiep hadde et sterkt ønske om å jobbe med ungdom ut fra Maritastiftelsens forebyggende og oppsøkende arbeid, og vi var villige til å legge til rette med både bolig og arbeid. Likevel ble han utvist fra Norge i desember 2008.
Hiep bor fremdeles i Vietnam og har vært borte fra Norge i nesten seks år. Marita har holdt kontakten med ham helt siden han måtte ta farvel med Norge, og Leiv Holstad har besøkt ham flere ganger. Vi ringer på skype for å få en oppdatering på hvor han er nå, syv år etter vårt forrige intervju. En blid og pratsom mann møter oss i den andre enden.
Bondegård og familie
– Jeg kan vise deg hagen med alle blomstene jeg har plantet! Jeg har nemlig en bondegård, forteller Hiep ivrig. Han løfter webkameraet og viser oss de imponerende orkideene som han har dyrket frem.– Jeg liker stillheten her ute. Jeg jobber 12 timer hver dag, så jeg trenger å slappe av. Jeg drar på jobb kl 05.00, så legger jeg meg allerede kl 21.00. En liten gutt dukker opp på skjermen, og setter seg på fanget til Hiep.
Hvem er dette, da? – Jeg har fått kone og barn, forteller Hiep stolt. – Kona mi jobber i et firma og har høy utdanning. Jeg er jo en kriminell uten skole, så det er jo litt ironisk, ler Hiep. – Jeg valgte å være ærlig da jeg møtte henne. I Vietnam snakker man ikke så ærlig om dårlige sider, så hun ble ganske sjokkert over det, men det var også det som gjorde at hun valgte meg – hun falt for min ærlighet, smiler Hiep.
– Da vi giftet oss så trodde hun på buddhismen. Gud sa til meg at jeg ikke måtte tvinge på henne kristendommen – at jeg måtte la henne være i fred. Plutselig, tre måneder senere begynte hun å gå i menigheten med meg. Etter en stund gikk hun også på bibelskole.
Takker Gud for det nye livet
Troen på Gud står sentralt i livet til Hiep. – Jeg takker Leiv for at han ba meg gå på bibelskole da jeg kom til Vietnam. Det hjalp meg til å forstå hva det innebærer å være kristen. Jeg kan ikke leve uten Gud – han gir meg trygghet, kjærlighet, omsorg. Kona og moren min har blitt kristne. Jeg får ikke bo sammen med moren min, som bor i Norge, men jeg vet Gud passer på henne!
– Det er lett å kalle seg kristen, men det er ikke lett å leve som kristen, fortsetter Hiep litt mer alvorlig. – Det er viktig med veiledning. Da jeg begynte på bibelskole skjønte jeg ingenting i begynnelsen. Jeg følte meg som en idiot – jeg tenkte: I alle dager, hva er dette? Men da jeg studerte Bibelen og åpnet hjerte mitt for det som står der, så kjente jeg at det forandret meg.
Hjelper fattige
Hiep snakker mye om at han ønsker å hjelpe andre, og dele av det han har fått.
– Jeg flyttet ut på landet for å dyrke blomster. Vi har 4000 kvm jord og vi lever av den. Jeg prøver å hjelpe fattige folk med de pengene jeg klarer å skrape sammen, sier Hiep.
– I 2005 startet jeg med å hjelpe en enslig mor. Hun fødte en sønn, men mannen forlot henne.
De var veldig fattige. De hadde ikke noe sted og bo, og måtte sove under åpen himmel.
– Jeg bestemte meg for å samle inn penger sammen med en som jeg kjente i Norge, og vi fikk penger slik at vi kunne hjelpe dem. De fattige her blir forlatt, det gjør fryktelig vondt å se. Jeg gråter når jeg ser det. Hjertet mitt brenner når jeg møter fattige. Jeg ringer Leiv og spør om hjelp og støtte, og han hjelper alltid, forteller Hiep med et varmt smil.
Vil tilbake til Norge for å jobbe i Marita
– Jeg har så mye å gi, og jeg vil gjerne gi noe til de i Norge. Det er mange i Norge som kan trenge å høre en slik historie som jeg har å dele – som gikk fra den jeg var til den jeg er nå. Jeg sluttet å være kriminell og ble et nytt menneske!
– Jeg skulle gjerne brukt hele livet mitt på å hjelpe sånne som meg. Uten Trond Akerholdt hadde jeg ikke kjent til Maritastiftelsen og Leiv. Trond var en unik person som jobbet i Marita i mange år – han kom hver uke og besøkte meg i fengselet. Han sa at han trodde på meg, og han var den eneste som sa det. Trond sa til meg: ”Jeg tror på deg fordi jeg tror på Gud”, forteller Hiep tydelig berørt.
– Jeg har en drøm om å en dag kunne komme til Norge og jobbe ut mot gjengmiljøene og i fengslene. Jeg kjenner miljøene godt, og jeg tror mange fremdeles respekterer meg. Mange av de vet hvor galt det er å leve i kriminalitet, men de har ikke hørt at det finnes alternativ, at de kan ta et valg, og leve for noe annet. Jeg kan vise dem det, sier Hiep.
Et liv i takknemlighet
– Man ser ikke alltid hva Gud gjør der og da, men jeg ser at Gud er til stede, at jeg er et nytt menneske – jeg er ikke som før. Jeg kan smile og være glad. Livet er ikke bare å bli født, leve og dø. Jesus viser tålmodighet, kjærlighet, nåde – jeg ser på hvordan han lever og vil leve sånn, sier Hiep. – Han ga meg alt. Han ga meg kjærlighet, glede, lykke.
– Jeg har sagt til Leiv at uansett hvor jeg er, så vil jeg jobbe for Maritastiftelsen. Jeg takker Marita og at dere trodde på meg og har gitt meg frie valg – aldri tvang. Jeg kan få veiledning og Leiv stiller alltid opp når jeg trenger det.
Natt til søndag 10. juni 2001, på en blanding av alkohol, rohypnol og kokain mistet du kontrollen og skjøt ned syv personer utenfor Baronen & Baronessen. Utrolig nok ble ingen drept. Hva tenker du om det i dag? Tran ser opp og peker mot taket. – Gud passet på dem.
