Praten går lett i det vi møtes på Maritakafeen. Vi har kjent hverandre en stund. Jeg spør hvordan det går, og du svarer som vanlig: «I am fine, thank you. How are you?» Men noe er annerledes.
Du smiler og fortsetter:
– Jeg har vært på norskkurs i dag. Jeg har lært: Hva heter du? Hvor gammel er du?
Hun kommer stolt med flere setninger.
Hun forteller meg at hun håper på at hennes liv nå er i Norge, og at det er mange grunner til at hun ikke kan reise tilbake til hjemlandet.
Vi fortsetter praten. Etter hvert forteller hun at for en stund siden ble en av de mennene som har utnyttet henne dømt. Jeg forstår på det hun forteller at denne personen nå soner i et annet land, dømt for menneskehandel. Problemet er at denne mannen snart blir satt fri. Derfor er hun redd for seg selv, datteren og de andre i familien. Dette gjør at hun ikke tør å dra hjem i frykt for hevn, siden de er fra samme sted. Jeg spør forsiktig om hvor fri hun er nå, om hun har noen som presser henne. Hun ser på meg og sier: «It is a complicated story …», og det kommer ikke noe mer.
Med tårer i øynene forteller kvinnen foran meg om datteren på seks år som hun nå har etterlatt hos sin mor i hjemlandet, i en situasjon hvor det er en kamp om å ha nok penger til mat. Moren begynner å bli gammel og de er helt avhengig av at hun kan forsørge dem.
– Jeg ber til Gud at om han må passe på jenta mi, jeg får ikke gjort noe annet å enn å legge henne i Guds armer. Min høyeste drøm er å få komme vekk fra gata, lære meg å snakke norsk og ha en vanlig jobb, så jeg kan ha jenta mi hos meg her. Men jeg må jo ha et sted å bo for at jeg skal kunne få jobb, ikke sant? Vi kan jo ikke bo på steder som ikke barn kan være …
Hun og datteren holder kontakten på telefonen. Siste gang opplevde hun noe spesielt. Hun gjengir med glede og forundring fra samtalen de hadde:
«Hei mammi, jeg ber for deg. Jeg ber om at du skal få deg en jobb sånn at du tjener nok til å komme og hente meg. Kommer du snart?»
«Hvem har lært deg å be, jenta mi?»
«Læreren min i kirken, og jeg ber for deg hver dag, mammi.»
«Er ikke det fantastisk at hun har en som har lært henne å be?», sier hun med stolt mammastemme.
Der og da får jeg se den kjærligheten du bærer dypt i hjertet ditt. Jeg ser juvelen skinner i øynene dine, og jeg kjenner jeg blir rørt over å være betrodd dette.
Du står der foran meg, sterk og vakker, samtidig i et glimt ser jeg smerten, tomheten i øynene dine, redselen, tausheten.
– May I have a cup of coffee?
Samtalen er over.
Hun sper på med sukker og melk i kruset, og går så ut tilbake på gata. For enda en natt.
