Det finnes håp

På en T-banestasjon i Stockholm står folk og venter. Noen tripper utålmodig, noen ser på mobilen eller hører på musikk. Snart høres lyden av T-banen som sklir over skinnene. En ung mann står også der, og venter. Han har bestemt seg. I dag skal han ta sitt eget liv.

Han ser på klokken. Det er to minutter til T-banen er her. To minutter igjen av livet. Men før T-banen ankommer, den som skal ta livet hans, ringer telefonen. Han blir overrasket. Det er hans bror som ringer, og han ringer aldri lenger etter de to har kuttet kontakten. Men nå ringer han altså. Han tar telefonen. “Vi har ordnet plass til deg på rehabiliteringssenter. Gå hjem og pakk sakene dine,” sier broren. Han legger på telefonen idet T-banen stormer forbi ham. Et lite lys tennes i enden av en bekmørk tunell. Han tok ikke livet sitt den dagen.

Et par år senere sitter samme mann i sofaen på Nyhetsmorgon på TV4. Han har på seg en mørk skjorte, kneppet og strøket. Mannen ser frisk ut, og snakker om et liv som har fått en total omvending. “Jeg var kjempesint og jeg hadde mye hat. Jeg var slave under misbruk, jeg var slave under frykt. Jeg gjemte meg bak masker. Jeg har vært redd hele livet, og da gjemmer man seg bak masker – og til slutt blir man maskene,” sier han. “Jeg vil gjerne be om tilgivelse til alle jeg har gjort vondt mot. Jeg har ikke noe hat lenger.”

Mannens navn er Sebastian Stakset. Livet hans var en tung motbakke fra start, og var i mange år mørkt og ensomt. “Så lenge jeg kan huske har jeg aldri følt at livet mitt kommer til å bli greit, at jeg kommer til å ha et bra liv,” sier 35-åringen når han i dag ser tilbake på sin ungdomstid. Han ble mobbet på skolen, følte seg utenfor og var uten håp for fremtiden. I utenforskapet traff han likesinnede, andre som også følte seg utenfor og som delte frustrasjonen hans, og et dystert syn på livet og verden. Han ble etter å ha sittet i fengsel frontmann i en av Sveriges mest kjente rap-grupper, og rappet om et liv fylt med fiendskap, vold og hat. Hat mot politi, hat mot samfunnet, hat mot verden – og bak masken, et hat mot seg selv. Fem år av sitt liv har han vært i fengsel for narkotikakriminalitet og grov vold, han har blitt bøtlagt for drapstrusler mot en svensk politiker og omgikk lenge flere av Sveriges mest profilerte kriminelle. Heldigvis skulle livet til Stakset få en uforutsett og dramatisk vending. “Jeg var veldig nærme døden” sier Stakset. “Jeg var i en veldig vanskelig tid, og da møtte jeg Jesus. Han kom til meg og befridde meg og tok bort alt dette mørket.”

Veien ut

Selv om mye endret seg den dagen på T-banestasjonen, var ikke veien ut av mørket lineær og enkel. Ensomheten ved å føle seg utenfor fellesskapet, og isolasjonen han opplevde i sine år i fengsel, var kanskje over, men på sin vei mot et bedre liv opplevde han igjen en form for ensomhet. “Blant gutta på gata var jeg ‘han som dro i kirken’, og blant dem i kirken ble jeg ‘han som ikke klarte å gå i kirken’. Det skapte mye ensomhet”, sier Stakset. “Jeg klarte ikke å forlate det gamle livet med en gang. Jeg følte mye skam og skyldfølelse fordi jeg så andre rundt meg som kanskje klarte det mye bedre enn meg, som ble edru med en gang. De klarte det mye raskere enn meg.”

Stakset forteller at han i dag ikke lenger føler på ensomhet og utenforskap, og forteller meg om det som ble hans livs største vendepunkt.

“Det var en veldig sterk opplevelse for meg. Jeg sa ‘Jesus, hva må jeg gjøre for å bli fri?’ og Han svarte: ‘Du må forlate alt og følge meg’. Så jeg trakk meg tilbake fra musikkbransjen, jeg tok en lang pause fra mine gamle venner og brøt kontakt med mitt nettverk. Alt skjedde raskt, på én dag. Da stod jeg alene, uten alt jeg hadde hatt tidligere. Jeg tenkte ‘hva har jeg gjort? Jeg har ingen nå – bare min kone og noen pastorer!’ Men jeg følte meg ikke lenger ensom. Etter den dagen jeg bestemte meg for å følge Jesus har jeg ikke følt meg ensom.”

I dag jobber Stakset for å hjelpe mennesker som befinner seg i det samme mørket som han selv gjorde, og lever for å hjelpe mennesker som leter etter en vei ut. I Sverige har han vært med å starte et hjem for rusmisbrukere som søker hjelp, og et senter for kriminelle som ønsker å finne veien ut av kriminalitet. Han driver også med musikk, selv om han trakk seg ut av rapgruppen Kartellen og forlot sitt artistnavn Sebbe Staxx. Nå lager han musikk under eget navn, og hans første soloalbum bærer tittelen Et budskap om kärlek (2017). I 2018 kom albumet Genom vatten och eld, og i 2020 kom Livet efter döden. Der rapperen tidligere forherliget vold og hyllet kriminelle miljøer, rapper han nå om håp, forsoning og kjærlighet.

En ny drøm

Jeg spør Stakset hva han tror manglet i sin egen ungdomstid; hva skal til for å redde unge mennesker som ham selv fra den skjebnen han kunne hatt? Svaret hans kommer raskt, kontant og uten tvil: “Håp.”
Han blir stille og tenker seg om, før han fortsetter: “Jeg tror at håpløshet er det man må få bukt med. Det er veldig mange mennesker som ikke tror på samfunnet, de tror ikke på seg selv og de tror ikke på Gud. Om man har en negativ innstilling til samfunnet, en negativ innstilling til seg selv og en negativ innstilling til Gud – da er det vanskelig å se hvordan hjelpen skal komme – fra seg selv, fra samfunnet eller fra Gud.”