Liga har alltid ønsket å jobbe frivillig, men hun erfarer at det er vanskelig å prioritere egen hvile når alt hun vil er å hjelpe andre. Dette er Liga sin historie om å tørre å være ærlig med seg selv i en travel hverdag.
Liga vokste opp på et småbruk i en liten bygd i post-sovjetiske Latvia. «Det var sjelden snakk om at mennesker skulle tenke og handle selvstendig. Hvis du gjorde det, ble du støtt ut av samfunnet. Det var det som skjedde med faren min. Under sovjettiden ble han straffet fordi han stod opp for de som ble urettferdig behandlet. Man skulle ikke gjøre det på den tiden. Han ble utstøtt. Det var sikkert derfor han ikke likte at jeg ville drive med frivillig arbeid.»
Liga opparbeidet seg en enorm arbeidskapasitet i oppveksten, men da hun fylte 13 år begynte hun å stille spørsmål til kjønnsroller og foreldrenes forventninger til henne. Hun begynte å utforske mulighetene for et liv borte fra gården og Latvia. Liga ville drive med frivillig arbeid. Dette ble ikke tatt godt i mot hos foreldrene. Hun ble møtt med avvisning og kjente på at hennes tanker og meninger ikke passet inn. «Jeg følte det var noe feil med meg siden jeg ikke var fornøyd med livet. Jeg stilte spørsmål og ville utforske andre muligheter. Hvem var jeg til å si til mine foreldre at det livet de hadde planlagt for meg ikke var bra nok? De hadde opplevd Sovjetunionen, korrupsjon og maktmisbruk. Jeg opplevde bare at det ikke var greit å være meg selv i min egen familie.» Det som startet som en nysgjerrig jente endte med et ungdomsopprør.
Liga opplevde det vanskelig å slippe folk tett inn på livet sitt. Det var ikke rom for å uttrykke sårbarhet i møte med andre mennesker, men hun skylder ikke på foreldrene sine for dette. «Pappa er grunnpilaren i familien. Selv om han er den som sier minst, er det han som holder alt sammen.» Det er tydelig at Liga ser opp til faren sin. «Å leve med mamma har ikke vært enkelt. Han visste om hennes vanskelige oppvekst og alt det bar med seg. Likevel giftet han seg med henne og han har alltid stått ved siden av henne. Jeg er glad i mammaen min. Hun har gjort så godt hun kan, men det har også vært vanskelig.» fortsetter Liga.
Da hun var 18 år dukket det opp en mulighet for å jobbe som au pair i Sverige. Hun takket ja med en gang og dro avsted. Foreldrene ville at hun skulle gå på universitet som de andre, men Liga var innstilt på å forlate det gamle livet. Hun ville ha en ny start, men å reise til Skandinavia ble starten på en tung tid for henne. Ikke bare var hun i fremmedspråklige land, men hun hadde heller ingen støtte fra familie, ingen nære venner og etterhvert ingen penger. Det var en utfordrende og fargerik tid, men ensomt. «Det blir ensomt når man ikke slipper mennesker inn i livet sitt. Sånn var det i hvert fall for meg.»
Liga flyttet etterhvert til Danmark, deretter Norge. På sitt andre år i Norge begynte hun på norskkurs i tillegg til jobb. «Da jeg startet på norskkurset var jeg en veldig lukket person. Å snakke om privatlivet mitt var tabu for meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle dele livet mitt med andre, men i klassen gikk det ei jente fra Australia. Hun var kristen og klarte å komme inn på meg. Hun snakket mye om Gud. Det var ubehagelig, for jeg trodde ikke at jeg var verdig for Gud siden jeg hadde gjort så mye dumt i livet. Likevel begynte jeg å åpne meg litt opp for henne.» Fram til nå hadde Liga båret på en hard maske. Hun hadde kjempet for å bli selvstendig og for å ikke måtte lene seg på andre. «En dag ble jeg med venninna mi til kirka. Da jeg kom dit satt jeg og gråt i to timer. Jeg skjønte at jeg ikke kunne gjøre alt selv lenger, men det vanskeligste var at jeg måtte lære å stole på andre. Lære å be om hjelp. Jeg måtte akseptere at jeg er svak. Jeg ble kjent med en pastorfamilie.» Denne familien kom til å få en stor betydning i Liga sitt liv.
I tiden etter kirkebesøket kom Liga i kontakt med seg selv på en annen måte. Hun beskriver det slik: «Jeg møtte på min egen tilkortkommenhet og min egen stolthet. Jeg fikk plutselig ikke til dette livet alene. Det jeg tidligere hadde mestret klarte jeg ikke lenger å få til.» Pastorfamilien tok Liga inn under sine vinger. «Da de tok meg i mot var jeg helt knust. De ga meg et sted å bo, mat og kjærlighet.» For første gang erfarte Liga å bli forstått. Hun trengte ikke å leve opp til forventningene deres. Hun fikk lov til å være den hun var. «Det var vanskelig å ta av den harde maska, men litt etter litt ble jeg tryggere på dem. Og litt etter litt turte jeg å vise dem hvem jeg var og hvordan jeg hadde det.» Livet til Liga så ut til å gå oppover, men snart skulle livet få en ny retning.
Det var mot slutten av 2014 alt skar seg. På denne tiden tok Liga en bachelor i friluftsliv. Hun beskriver denne perioden som om huset hennes ble revet ned. «Min relasjon med familien min skar seg helt. Jeg hadde ikke et sted å bo lenger. Jeg hadde ingen penger, og måtte finne mat i søpla til folk. Det var for sårbart å spørre om hjelp. Jeg hadde søkt på over tjue jobber, men fikk avslag fra alle.» Hun elsket å gå på friluftslivlinja. Hun hadde gitt alt for denne muligheten. Nå ga hun alt for å bli i Norge, men så sa det stopp. «Hodet hang ikke med lenger, hukommelsen begynte å svikte og jeg fikk smerter i hodet og kroppen. Jeg var vant til å jobbe mye på gården hjemme i Latvia, og trodde jeg tålte mer. Jeg ble utbrent, og sengeliggende i lang tid. Alt jeg holdt fast i falt i grus.» Hun måtte gi opp skolen og jobben. Men det var ikke bare skole og helse hun mistet; den allerede brutte relasjonen med eldstebroren ble totalt ødelagt. «Han fikk store problemer og tok dumme valg, så jeg prøvde å gi ham råd. Jeg trodde jeg visste alt. Jeg trodde jeg hadde alle svar, men en lillesøster skal ikke belære sin storebror.» Liga nådde bunnen, men mye har endret seg for henne siden den gang.
I dag jobber Liga i Maritastiftelsen. Hun er engasjert i Maritakafeen, Marita Bo og Marita Women. For Liga er dette mer enn bare jobb. «Dette er min måte å praktisere troen min på. Jeg tror på en god Gud og er takknemlig for alt han har gjort i mitt liv. Han har sendt så mange mennesker inn i livet mitt og jeg vil at andre også skal oppleve det gode i mennesket. Jeg tror Gud la på hjertet mitt å jobbe frivillig. Da jeg begynte som frivillig på Maritakafeen innså jeg at jeg fortsatt var en lukket person. Ikke like lukket som tidligere, men jeg syntes fortsatt det var vanskelig å slippe folk tett på livet mitt. Jeg turte ikke å være helt ærlig om hvordan jeg hadde det, men gjestene i kafeen åpnet seg opp for meg. De var ærlige med en gang, og de gjennomskuet meg hvis jeg ikke var ærlig. De lærte meg å være ekte.»
Liga snakker om gjestene i Maritakafeen som læremestere i livet. «De lærte meg å se mennesker for hvem de er, og ikke hvor mye penger de har på bankkontoen. De lærte meg også å se meg selv for den jeg er. Det hjalp meg til å ta av masken jeg bar på. Jeg trodde at jeg ikke trengte hjelp, at jeg kunne klare meg selv uten å slippe mennesker tett på livet mitt, men de lærte meg å innse at jeg bare er et menneske. De åpnet øynene mine for å be om hjelp, å være ærlig og å si ting som det er.» Maritakafeen er en kafé for rusmisbrukere, men ikke alle har ruserfaring. «Men de har alle lang livserfaring og noen tør å være åpne om det.» fortsetter Liga.
Selv om Liga har dagene fulle, har hun det ikke travelt. «Vi trenger ikke haste. Vi skal ikke rekke noe. Hele livet har jeg hatt bånn gass. Jeg er fra en hardtarbeidende bondefamilie i Latvia. Hvile fantes ikke. Det var alltid noe jeg burde gjøre. Det er det nå også, men nå prøver jeg å hvile på søndager. Jeg er dårlig på å prioritere hvile i hverdagen.» Jeg spør Liga hvorfor hun tror det er vanskelig å stoppe opp og hvile. Liga blir stille et øyeblikk. «Det har vært vanskelig å prioritere hvile framfor å hjelpe andre, fordi da må jeg si at min hvile er viktigere enn at de som trenger hjelp får min hjelp. Men så lærte jeg at hvis jeg ikke hviler kan jeg heller ikke være til hjelp over lengre tid. Det er greit å ha høyt tempo av og til, men vi trenger også å hvile.»
Oppveksten til Liga handlet om å leve opp til foreldrenes forventninger og arbeide på gården. Da hun gjorde opprør i en alder av 13, ga det henne et ekstra gir. Tempoet i livet økte. Da Liga fikk muligheten til å komme til Skandinavia var hun så nærme «mål» at det ikke var tid til å stoppe opp, men da hun kom hit forstod hun at det var langt igjen. Likevel ga hun alt. Liga forteller historien sin som om hun har jaktet på frihet hele livet uten å vite hva det egentlig er, men når hun nå definerer frihet, sier hun: «Da jeg var liten hadde jeg ikke noe forhold til frihet. Frihet eksisterte ikke. Nå tenker jeg at frihet er å tørre å være ekte, tørre å være sårbar, tørre å si hva jeg egentlig mener.» Jeg spør om hun er fri nå? «Ja, nå er jeg det», avslutter Liga.
