I jobben min i Marita Women blir jeg stadig minnet på den brutale ondskapen som finnes rundt oss. All den smerte og skade mennesker kan påføre andre, kan for meg ikke beskrives med andre ord enn ondskap. Jeg blir heldigvis, selv om historiene nå begynner å bli mange, fortsatt overrasket over hvor onde mennesker kan være. I blant må jeg spørre meg selv hvordan jeg klarer å stå i dette. Dette er ofte den første reaksjonen jeg får når jeg forteller andre hva jeg jobber med
En gang jeg var på kjøretur med en ny beboer ble jeg minnet på hvorfor jeg klarer å stå i denne jobben. Ofte tar det lang tid før man kommer i posisjon til at damene tør å åpne seg og dele litt av historiene de bærer på. Livet bærer preg av mange og store/tøffe tillitsbrudd, så det å velge å tørre å stole på noen og gi dem tillit kan være lange prosesser. Men ikke denne gangen. Nå var det akkurat som at noen trykket på en knapp, og livet bare øste ut i fanget på meg. Jeg ble servert tøffe og detaljerte historier, så brutale at jeg blir sittende og tenke: Kan det virkelig være sant? I et forsøk på å beskytte meg selv, men også fordi det er vanskelig å forstå at mennesker kan være så onde. En virkelighet som det gjør vondt å ta innover seg.
«Det finnes bare onde mennesker» forteller hun meg, og det er sannelig ikke vanskelig å forstå at hun lever med den oppfatningen etter å ha hørt alt hun har fortalt meg. Å kjære Gud, nå må du hjelpe meg! Hva skal jeg svare? Hva kan jeg si for at hun skal få se et glimt av håp? Om det så bare er er bitte, bitte lite glimt av håp, langt der fremme…
Så, midt i mellom alle de andre bilene på motorveien, i det som kjentes som en mørk og håpløs samtale med vår nye beboer, kommer det til meg: Slagordet vårt! Det er dette jeg skal få dele videre i dag. Vi tror på nye begynnelser.
Jeg viser forståelse for at livet er og har vært vanskelig, og sier at dette som hun har opplevd aldri skulle skjedd. Men jeg får også fortelle henne at jeg og mine kollegaer, og de andre i Maritastiftelsen, tror på nye begynnelser. Det er derfor vi er her. Jeg tror på at det finnes en ny begynnelse for deg. En ny start. Vi kan ikke endre det som har skjedd, men nå kan du få starte på nytt. Blanke ark, forteller jeg.
Da sprekker fasaden og de sinte øynene blir nå fylt med tårer. «Tror du virkelig på det?» spør hun. Jeg bekrefter at det gjør jeg. Det er aldri for sent, sier jeg. Din nye begynnelse kan starte nå, i dag. Her i bilen.
Jeg ser at dette gjør inntrykk for henne å høre. Hun retter seg litt opp i bilstolen før hun sier «jeg ønsker også å tro på det», og jeg ser et lite glimt av håp i øynene hennes, langt der inne, mens hun sier disse ordene. Så vet vi begge at det er en lang og krevende vei å gå, med mye sinne, fortvilelse, sorg og smerte. Men i dag, på motorveien, i bilen, markerer vi starten på en ny og bedre begynnelse for henne.
Og jeg får også bli minnet på at midt oppi all ondskapen så finnes det håp. Det er dette håpet som gjør at jeg klarer å stå oppreist i møte med alt det vonde som de nydelige damene som jeg får dele livet mitt med, har fått erfart så alt for brutalt. For det finnes faktisk alltid en mulighet for nye begynnelser, og dette gir meg håp!
For: lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det (Joh 1:5).
