Ute i byen samles familier rundt sine egne bord. De fleste som går forbi på gata, er på vei til noen. For jentene i Marita Women er det omvendt: de har ikke et hjem å reise til i jula. De kommer hit.
«Flere forteller at jula før handlet om å reise ‘hjem’,» sier Emilia. «Nå er det ikke sikkert det stedet finnes på samme måte. Da betyr det mye at de vet at det venter et bord, og at noe står og putrer på kjøkkenet for deres skyld.»
Det er alltid litt varmere på kjøkkenet i jula. Dampen fra kjelene legger seg på vinduene, lyset er mykere her inne enn i gangen, og luktene blander seg: stekt løk, ribbe, kakerøre, krydder ingen helt klarer å uttale navnet på. I Marita Women liker Emilia å starte kvelden her.
«Kjøkkenet har en helt egen evne til å samle folk,» sier hun. «Før vi setter oss ved bordet, har vi allerede vært sammen her en god stund.»
Hjemme kan julaften på kjøkkenet handle om helt andre ting. Man kan irritere seg over at svoren ikke blir sprø nok, at det tar for lang tid, at noen ikke hjelper til. Her er tempoet fortsatt høyt – maten lager ikke seg selv – men stemningen er annerledes. Kjøkkenet blir et rom der det er lov å bare være.
Noen av jentene vil gjøre mye. De tar på seg forkle, setter opp håret og går rett på oppgaver. Andre blir stående i døråpningen med en kopp kaffe, eller setter seg ved bordet og skreller poteter mens de prater.
«En av de fineste tingene er at det ikke er noe krav om å bidra,» sier Emilia. «Men hvis noen har lyst, så finner vi alltid en plass til dem.»
Én jul bestemte en av beboerne seg for å lage en rett hun hadde vokst opp med. Hun la ribba på fjøla og jobbet målrettet. Beina ble tatt ut, kjøttet ble fylt med ris og krydder før hun sydde det sammen så det lignet på en pute.
«Det så helt annerledes ut enn det jeg er vant til,» forteller Emilia. «Hun fulgte med på den i timesvis, åpnet ovnen, sjekket, justerte. Det var liksom hennes prosjekt.»
Rett ved siden av stod en annen og hakket grønt til salat. En tredje byttet spilleliste og satt på musikk hun assosierte med jul hjemmefra. De ansatte lagde også julemat.
«Det blir et slags felles verksted,» sier hun. «Folk går inn og ut, setter fra seg noe, legger til litt.»
Når maten endelig står på bordet, er det en blanding av alt som har skjedd inne på kjøkkenet: ribbepute, salater, saus, desserter, litt norsk, litt noe annet. Tallerkener som ikke matcher helt, en gryte midt på bordet fordi det ikke var plass noe annet sted.
For Emilia er det kanskje nettopp det som gjør det fint.
«Det er ikke perfekt,» sier hun. «Men alle kan se igjen en liten bit av seg selv i det som står på bordet. Enten de har laget noe, eller bare har vært der og fylt rommet med prat. Det er en av grunnene til at jeg liker å være her på julaften. Å se at jentene som ikke kan reise hjem til jul, får erfare at de likevel får et hjem og en plass rundt bordet. En plass som tilhører dem. Det kjennes ganske stort.»
