«Av alle menneskene her er Danilo den mest interessante å snakke med,” sier Olav. “Han kom rett fra Ukraina.» Olav er en av ungdommene på Marita Ung. Han peker bort mot sofaen, der sitter Danilo.
Nede i kjelleren på Sub Scene er tirsdagskvelden i gang. Lyden av gitarer og trommer høres gjennom veggene. De fleste øver til julekonserten som skal være 12. desember, men en gjeng sitter igjen i kjellerstua og prater. En av dem er Danilo, 19 år, med et litt sjenert smil.
«For meg betydde Marita Ung egentlig alt,» sier Danilo. «Dette var det første stedet jeg kom til da jeg kom til Norge. Jeg brukte nesten all tiden min her i starten. Det var her jeg sosialiserte, her jeg øvde på norsk, fikk mine første venner. Alt skjedde her.»
Han ler litt når han forteller om første gang han kom til musikkverkstedet.
«Jeg kom fra Ukraina i 2021. Da var jeg femten år. Jeg kunne nesten ikke noe norsk,» sier han. «Jeg husker at jeg satt her første gang og bare så på alt som skjedde. Og så begynte jeg å høre hvordan alle snakka. Jeg hadde lært at man skulle si ‘jeg kan ikke’ og ‘jeg vil ikke’. Men her sa alle bare: ‘jeg kan’ke det’, ‘jeg vi’kke det’. Jeg trodde nesten ikke det var ekte norsk. Jeg syntes det var skikkelig kult.»
Rundt ham nikker de andre. Flere av dem har vært på Marita Ung i over fem år. Mange begynte da de var i tidlig tenårene.
«Det er en stor del av vennene våre som kommer hit,» sier Karin, hun er også en av ungdommene her. «Mange av mine nærmeste venner er folk jeg har møtt i dette rommet.»
“Hadde det ikke vært for Marita, hadde jeg sikkert sittet alene på rommet mitt enda,” sier en av de andre.
Danilo nikker. «Jeg følte meg veldig velkommen. Alle var snille. Det var stort for meg.»
Danilo hadde ikke noe erfaring fra musikk og sang før han begynte her. «Jeg fikk spille alt mulig. Og så prøvde jeg ekstremvokal for første gang her. De sa: ‘Danilo, kan du brøle?’ Og jeg bare… gjorde det.»
Det er tydelig at Danilo setter pris på fellesskapet.
«Vennene her er veldig kule,» sier han. «Jeg er ikke bestevenn med alle, men de som er vennene mine her, er ordentlige venner. Og de voksne her er også bra,» legger han til med et skjevt smil. «De fleste er veldig, veldig snille og søte.»
De andre rekker så vidt å la ham snakke ferdig før de bryter inn.
«Ingvill og Andreas er sånne ekstraforeldre,» sier en. Ingvild og Andreas er lederne for Marita Ung, og har nylig fått sitt første barn.
«Ja,» skyter en annen inn, «og vi er liksom søsken. Vi har blitt en slags rar familie.»
«Og nå har vi fått et nytt søsken,» ler en tredje og hinter til Ingvill og Andreas sitt nyfødte barn. «Og det er gratis mat som er veldig god.»
Danilo nikker fort.
«Ja, det er veldig fint,» sier han. «Det er vegansk da, men det betyr mye at det er gratis og god mat.»
«Det er lav terskel,» sier Olav. «Alt er gratis, null stress – bare kom hvis du er nysgjerrig. Folk er forskjellige i alder, nivå og sjanger, og likevel funker det. Det er et stort fokus på å være oppmuntrende og bygge hverandre opp, sånn at alle skal føle seg velkommen.»
«Ja, og det funker,» sier Danilo.
Rundt ham stemmer de andre i.
«Det er jo litt sånn: Vi kommer for musikken,» sier Karin. «Men vi blir for folka.»
Danilo smiler og lar blikket gå rundt i rommet.
«For meg,» sier han, «betyr dette stedet fortsatt veldig mye. Vennene, språket, musikken, maten… alt. Det er som et ekstra hjem, egentlig.»
