I kjelleren i Mortensrud kirke sitter ungdommer og ser kamp, tuller med hverandre og prater. For Shavez er det akkurat det som er poenget. Noen ganger begynner forebygging med noe så enkelt som en åpen dør.
– Vi startet det prosjektet med tanke på at ungdommene ikke har et sted der de kan være. De har ikke et sted der de kan sitte og chille, se på TV, ha fellesskap eller aktiviteter og sånne ting. Og det høres kanskje enkelt ut, men det er ikke enkelt når du ikke har det. Da blir gata det stedet du er. Folk sier gjerne: ‘Hvorfor er de ikke bare hjemme?’ Men jeg kan bare snakke for meg selv. Hjemme hos meg var det veldig mye krangling. Jeg ville være ute. En gang jeg kom hjem, var jeg i dårlig humør, gretten, sur. Moren min kunne spørre: ‘Vil du spise?’ og jeg bare: ‘Nei, la meg være.’ Sånn var det. Det var så mye snakk om økonomi, regninger, lønn, alt det der. Hele temaet hjemme blir penger. Og da ville jeg bare ut. Samtidig tenkte jeg: ‘Faren min med én jobb, han klarer seg ikke. Så jeg må hjelpe dem.’ Og da begynte jeg å henge ute, og det ledet til mye tull. Det er sånn det skjer for mange. Ikke fordi de våkner og tenker at i dag skal jeg ødelegge livet mitt. Men fordi de føler på press, ansvar, stress, og så er gata der som en altfor tilgjengelig mulighet.
Shavez leder det forebyggende arbeidet på Mortensrud. Han vet at det ikke finnes én forklaring for hvorfor ungdom havner i kriminalitet. Det er noe av grunnen til at han snakker så presist om det.
– Jeg ser også ungdommer som kommer fra familier som har det bra. Jeg kjenner familiene. Noen av dem har penger. De har foreldre som kjører Porsche, BMW, Tesla. Men likevel er de kriminelle. Så det handler ikke bare om fattigdom. For dem har det blitt kultur. Det har blitt status å være kriminell. Nå er det nesten sånn at du er taper hvis du ikke er med. Hvis du er vanlig, hvis du vil ha vanlig jobb, vanlig liv, så blir du sett ned på. Kriminalitet har blitt altfor normalisert. Det som er farlig, er at ting hele tiden eskalerer. Før var det kult hvis du banka en kar. Etterpå ble det normalt. Så kom knivstikkinger. Så kom skytinger. Skjønner du? Hvis alle rundt deg gjør én ting, så må du gjøre noe enda verre for å få den samme respekten. Men det er egentlig ikke respekt de får?
Shavez stopper litt opp før han forklarer hva han mener.
– Det er mer frykt enn respekt. Men de kaller det respekt for å føle seg bedre. Hvis folk virkelig respekterer deg, kan de være ærlige med deg. Men i disse miljøene her sier folk bare det du vil høre. De tør ikke si meningene sine. Så ja, det kalles respekt, men egentlig er det frykt.
I dag prøver han å bryte akkurat den logikken, før ungdommene går for langt inn i den. For snart ett år siden hadde Shavez en prat med Stig Morten om å starte dette arbeidet.
– Da jeg snakket med Stig, sa jeg til ham: enten kan vi fokusere på de som er skikkelig involvert i det kriminelle miljøet, eller så kan vi hjelpe de som er på vei dit. Og jeg mener fortsatt det samme. De som er på vei inn, de kan vi stoppe. De som allerede er langt inne, det går an å hjelpe dem også, men det tar mye mer tid, mye mer ressurser, mye mer arbeid. De som bare har begynt å teste ting, fått et par straffesaker, kjent litt på det kriminelle livet, dem kan vi nå før det blir hele identiteten deres.
– Det som er problemet, er at mange vil ha resultat med en gang. Jeg skjønner dem, for jeg har vært der selv. Hvis en ungdom sier: ‘Jeg trenger jobb’, og så får han høre: ‘Vi kan kanskje gi deg noe neste måned’, da er det lenge å vente. Gata gir deg noe hver dag. Penger hver dag. Status hver dag. Reaksjoner hver dag. Systemet er tregt. Gata er rask.
Det er derfor Shavez fortsatt husker hvor avgjørende det var da noen handlet med en gang for hans del.
– Jeg kom i kontakt med Maritastiftelsen fordi jeg hadde blitt pågrepet. Etter et avhør var det en politimann som sa til meg: ‘Hvis du en dag vil forandre deg, ring dette nummeret her da.’ Jeg tok vare på den lappen. Flere år senere tenkte jeg: ‘Nå er jeg klar. Nå må jeg ut.’ Så jeg ringte.
Mannen i den andre enden var Stig Morten Seierstad i Maritastiftelsen.
– Da jeg møtte Stig, fikk jeg jobb på dagen. På dagen! Det kan hende det var akkurat det som endret alt. Hvis han hadde sagt til meg: ‘Vi ses om en måned’, så hadde jeg kanskje havnet tilbake. Jeg var desperat. Jeg ville ut, og jeg ville jobbe. Jeg visste ikke at det egentlig tok lang tid å få jobb. Jeg hadde aldri hatt jobb før. Jeg trodde det var sånn at du møter opp og sier ‘hei, jeg vil jobbe’, og så sier de ja eller nei. Men det var søknader og venting og hele den prosessen der. Jeg var ikke vant til det. Så at han bare ga meg en sjanse med en gang, det betydde alt.»
