Ukentlig på Ullersmo

– «Her inne viser man ikke svakhet,» sier Ola. «Man holder maska. Man viser ikke for mye. Derfor betyr det noe når det finnes noen du kan snakke med alene. Med Stig Morten alene er det godt å vise litt svakhet som jeg ikke vil vise til andre.»

Ola er innsatt på Ullersmo og jobber som erfaringskonsulent. Han snakker rolig, men direkte.

– «Jeg må kalle ham en venn. Det er en god venn å ha. Jeg føler at jeg kan være åpen med ham om ting jeg egentlig ikke liker å dele med andre. Vi har snakket om familiene våre og om ting som er sårt. Når man sitter her, så opprettholder man jo en fasade. Det gjør jeg også. Men med ham kan jeg slippe den litt.»

Han bruker ikke mange ord på å forklare hvorfor Stig Morten betyr noe. For ham ligger svaret i det helt konkrete. 

– «Måten jeg ser effekten på, er etterspørselen etter Stig Morten. Folk spør om de kan ha en-til-en samtale med ham. Folk melder seg på gruppene. Hadde det ikke hatt betydning, så hadde ikke folk spurt. Så enkelt er det.»

– «Ord er billig. Men når du kommer med handlingene etterpå, da betyr det noe. Stig Morten sier ikke bare at han bryr seg. Han følger opp. Han blir med på permisjoner. Han er der når folk kommer ut. Han tilbyr seg å være med videre. Det gjør noe med mennesker som kanskje ikke har hatt den omsorgen, eller kjent så mye på at noen faktisk står der og mener det.»

På Ullersmo møter Stig Morten både unge og eldre innsatte, i grupper og i samtaler én til én. Elise, som er programansvarlig, ser hvordan det virker fra innsiden av fengselets eget arbeid.

– «Å ha en som kan hjelpe til å få i gang guttene til å åpne seg litt, det er alfa og omega,» sier hun. «Det å kunne snakke om følelser og tanker er veldig vanskelig for mange av dem som sitter her. Og i de gruppene vi jobber med, er det helt sentralt.»

Hun stopper ikke der.

– «Det å kunne åpne seg og snakke om de mest sårbare tingene, det er veldig tabubelagt. Det kan handle om barna sine, om rus, om skam, om svik, om egne valg. Det er lokk på veldig mye her. Men når man knekker den koden og de tør å snakke, da skjer det noe.»

Elise mener noe av grunnen til at Maritastiftelsen når inn, er at de kommer med en annen type troverdighet enn ansatte alene kan gjøre.

– «Jeg er jo betjent også, og jobber som programansvarlig. Men det å ha noen som kjenner til deres sko, det betyr noe. Det er jo et ordtak som sier at du ikke vet hvordan jeg har hatt det før du har hatt på mine sko. Og det er litt sånn. Stig Morten får respekt. Han kan sette ord på hvordan det er å være langt nede, hvordan det er å havne i rus, kriminalitet og fengsel, og hvordan det er å prøve å finne en vei ut.»

Men samarbeidet med Maritastiftelsen hadde ikke vært mulig, hvis det ikke var for Ingebjørg Nytrøen, som er inspektør for metode og innhold på Ullersmo. 

– «Innsatte lar seg påvirke mer av ham, som har levd det livet han har gjort, enn av meg,» sier hun. «Det er jo det dette handler om. Han har en troverdighet som vi ansatte ikke alltid kan ha på samme måte. Og når en tidligere innsatt nå blir tatt imot som en viktig samarbeidspartner, så sier det også noe til de som sitter her: at vi faktisk har tro på at mennesker kan bli rehabilitert, starte et nytt liv og komme tilbake i en ny rolle.»

Ingebjørg møtte Stig Morten i 2005, da han selv satt inne. 

– «Stig Morten var egentlig veldig lik sånn som han er nå,» sier hun. «Veldig utadvendt, karismatisk og enkel å forholde seg til. Jeg hadde spinningtimer den gangen, og det begynte med at han var med mange ganger i uka. Etter hvert ble det til at han faktisk gikk inn og var instruktør når jeg ikke var på jobb. Det var utradisjonelt allerede da, men det er viktig å gi innsatte tillit, så de får muligheten til å mislykkes, og lykkes, og med Stig Morten fungerte det bra.»

Elise er nøye på at ikke alle er på samme sted.

– «Noen vil forandre seg,” sier Elise. “Noen vil, men vet ikke hvordan. Noen har gitt opp litt. Og noen vet kanskje ikke om noe annet enn det livet de har levd. Hvis du har vokst opp med rus, med kriminalitet eller med mye kaos, så er det ikke bare å si at du skal velge annerledes. Da trenger du noen å speile deg i. Du trenger språk. Du trenger relasjoner. Du trenger håp.»

Når Elise snakker om rehabilitering, er det uten floskler.

– «Målet vårt er jo rehabilitering. At gutta skal klare å gå en annen vei. Hvis man står i et veiskille, enten å fortsette som før eller begynne på noe nytt, så handler det om å bane vei i den nye retningen. Et liv uten kriminalitet, rus og vold.»

Så legger hun til det som kanskje er det mest sårbare av alt:

– «Det å ta en beslutning her inne er én ting. Men når du kommer ut i ensomhet, så er det kjempevanskelig. Kanskje du bestemmer deg for å bryte med et kriminelt miljø, men så har du ingen som venter på deg på den ‘reine’ siden. Da er det kjempeviktig med noen som kan ta imot, bygge relasjoner og hjelpe deg inn i jobb og i et fellesskap.»

Det er her Eva kommer inn. Eva jobber med de unge innsatte på Ullersmo og snakker om betydningen av alt som må henge sammen hvis noen faktisk skal klare seg videre.

– «Vi må samarbeide om å se individet, og prøve å tilrettelegge for hva det er denne ungdommen trenger,» sier Eva. «Én løsning passer ikke for alle. For noen er skole riktig. For andre er arbeid riktig. For noen handler det om å få hjelp til helt andre ting først. Men målet er det samme: at ungdommen skal komme ut herfra og slippe å komme tilbake.»

For Eva er Maritastiftelsen blitt en del av noe fengselet ikke kan skape alene.

– «Maritastiftelsen er den forlengende armen. De jobber med gutta her inne, men de er også den som kan være der når de kommer ut. Kontakten er allerede etablert. De har noen å ringe. De har noen som kjenner dem, og som kan hjelpe dem videre. Den kontakten kan være det som avgjør om de faller tilbake til kriminalitet eller ikke.»

For Ingebjørg handler dette også om et signal til hele fengselet.

– «Før var det helt uaktuelt at en tidligere innsatt skulle inn og gjøre noe som helst,» sier Ingebjørg. «Du var på en måte stemplet for livet. Så det vi rister litt i nå, er jo nettopp det: at det finnes håp, også for tidligere innsatte. Det betyr noe for dem som sitter her å se at en som har vært på innsiden, kan komme tilbake og være en ressurs.»

– «Vi har hatt frivillige innom tidligere også, men ikke sånn kontinuerlig,” sier Eva. “Ikke sånn at folk kommer tilbake, blir kjent, bygger tillit og står i det over tid. Det er en stor forskjell. Det er ikke bare hyggelig at noen kommer innom. Det fyller et behov.»

Ingebjørg er også tydelig på at Ullersmo ikke slipper inn hvem som helst.

– «Vi har de store aktørene som Maritastiftelsen, Røde Kors og noen få til,» sier Ingebjørg. «De store aktørene som har opparbeidet seg et profesjonelt samarbeid over mange år. Vi må kunne stole på dem som kommer inn, både faglig og menneskelig. Det er ikke plass til alle som vil inn. Derfor betyr det også noe at Maritastiftelsen har vist seg som en seriøs og viktig samarbeidspartner for oss.»

Elise sier det på en lignende måte, men med utgangspunkt i det hun ser i gruppene:

– «Betydningen av Maritastiftelsen her inne er at de når inn på en annen måte. De får ofte tak i noe vi ikke alltid får tak i alene. De får gutta til å åpne seg, og de gir dem noen å speile seg i som faktisk vet litt om hvordan det er å være langt nede. Det gjør noe med hele arbeidet vårt. Det gir mer dybde i gruppene, det gir mer ærlige samtaler, og det gjør rehabilitering mer virkelig. For mange av gutta er det veldig viktig å møte noen som kan si: ‘Jeg vet at det går an å leve annerledes, fordi jeg har stått i det selv.’ Det skaper troverdighet. Og når noen både kommer inn hit, lytter, utfordrer og følger opp videre, så blir det mye mer enn bare en prat. Da kan det faktisk bli starten på noe nytt.»

Eva er opptatt av at de utenfor sjelden ser hele bildet.

– «Det er jo et stigma rundt det å være innsatt. Mange utenfor tenker at kriminelle er kriminelle. Men hvis de hadde hatt et innblikk i hvor mye arbeid som faktisk gjøres her inne, og hvor mange som prøver å forstå seg selv og få til noe annet, så hadde de kanskje sett det på en annen måte. Disse gutta har mange varme sider. De har mye empati. De er mer enn det de er dømt for.»

Ola nikker når han hører det. Han er opptatt av at det han selv har fått, må gis videre. Derfor bruker han også mye av tiden sin på andre innsatte, særlig unge.

– «Jeg prøver å snu ting fra det negative til det positive,» sier han. «Kommer noen til meg og har det vanskelig, så kan jeg si: ‘Jeg har en du kan snakke med. Be om en prat med Stig Morten.’ Så møter jeg dem igjen etterpå, og da sier de ofte: ‘Tusen takk. Vi har avtalt nytt møte.’ Det betyr jo at det fungerer. Jeg sier til de unge at strikken deres må bli lengre. Min var veldig kort før. Den sprakk med én gang. Du må lære deg å puste før du reagerer. For her inne er vi alle tapere. Den som vinner, er han som går ut av porten og har et ærlig liv der ute.» 

Det er sagt med et skjevt smil, men alvoret ligger rett under.

– «Oppholdet mitt har gjort meg sterkere fordi jeg reflekterer mer. Jeg tenker mer konsekvenser. Jeg har gått dypere i meg selv. Her inne har du all verdens tid. Hvis du skal ha mulighet til å finne deg selv, så er det faktisk mulig her. Der ute er det så mye støy hele tiden.»

Men når han skal si hva som bærer aller mest, vender han tilbake til det samme ordet som de andre også har vært innom i løpet av dagen.

– «Håp er viktig. Håp gir et grunnlag for å leve videre. Uten håp er det bare å legge seg ned.»

Han romantiserer ingenting. Håpet er ikke stabilt, sier han. Det går opp og ned.

– «Noen ganger går det opp, og så får du en negativ beskjed, og så går det rett ned igjen. Så må du kjempe deg opp. Og så kommer Stig Morten igjen, eller noen andre som står i det med deg, og så hjelper det deg litt opp. Det er derfor det betyr noe at folk kommer tilbake. Ikke bare én gang, men igjen og igjen.»

Når dagen på Ullersmo er over, låses dørene som før. Men noe annet står igjen i møte etter møte denne dagen: tillit nok til å senke maska litt, et samarbeid som gjør rehabilitering mer virkelig, og en kontakt som ikke stopper ved fengselsporten.

Det er kanskje nettopp der betydningen ligger. Ikke bare i samtalene som skjer inne på Ullersmo, men i at Maritastiftelsen kommer tilbake, bygger relasjoner over tid og blir en forlengende arm mellom livet på innsiden og livet som venter utenfor.

– «Ord er billig,» sier Ola en siste gang. «Men når du kommer med handlingene etterpå, da betyr det noe.»