Anders Olsen Søyseth er en lun type, også på telefonen. Vi har avtalt en samtale for å snakke om han og hans rolle i Maritastiftelsen, og han begynner rolig med å fortelle når det hele startet.
– Min første dag var i november i 1998. Jeg ble ikke ansatt så tidlig da, for det begynte faktisk gjennom siviltjenesten.
Jeg blir nysgjerrig på hvorfor han valgte akkurat Maritastiftelsen å tjenestegjøre i, og han begynner iherdig å fortelle om hvordan det gikk til.
– Før man trapper opp på kontoret på Dillingøy skal man egentlig ha ordnet en avtale med en spesifikk organisasjon. Det hadde ikke jeg da.. Jeg hadde fått MaritaNytt i posten en del år og fikk jo med meg mye om både Maritakafeen og andre ting Marita gjorde. Da jeg sto på kontoret i Moss spurte jeg om de kunne ringe til Maritastiftelsen for meg. Heldigvis hadde de nummeret og de fikk snakket med Dag Jacobsen, som var administrasjonsleder den gangen. Dag hadde sagt at han ikke var spesielt positiv til å ansette en vilt fremmed, og at dette måtte ordnes gjennom de vanlige prosedyrene. Det var helt til han skjønte at vi hadde en felles bekjent. Etter en samtale med denne felles bekjente, der han gikk god for meg, er resten historie. Det var litt flaks, eller så var det Gud, som gjorde at jeg landet akkurat her.
Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre.
Kontrastene
20 år senere jobber Anders som avdelingsleder i Maritakafeen. Siden 1996 har dette vært et sted der rusavhengige og prostituerte har kunnet komme som de er. Kafeen kan virke som kafeer flest, her er det mat og drikke å få i hyggelige lokaler, men historiene som gjestene bærer med seg gir stedet en unik atmosfære. Anders beskriver hvordan han opplever Maritakafeen:
– Ja, altså, det er jo todelt. Det er god stemning med mye humor, og mange av våre faste gjester er store gledespredere. Men alt dette står veldig i kontrast til den tilstanden mange av dem er i og det livet de lever. Her er det en del som har helt åpenbare fysiske og psykiske problemer. De har det tøft, men dette gjenspeiles som regel ikke i stemningen som preger kafeen.
Anders og medarbeiderne i kafeen er der for å lytte, støtte og gi håp, og for å motivere til veien videre. Og der mange virksomheter motiveres av “gode tall”, er det ikke så sort hvitt her. I fjor hadde kafeen nesten 9000 besøkende, og når det er kun en håndfull som går videre til rehabilitering finner Anders motivasjonen på andre måter.
– Drivkraften ligger i alle de tilbakemeldingene man får. Jeg får stadig vekk folk som kommer til meg for å fortelle at de er glad for at vi er her, og hvor godt det er å komme hit. Vi får også folk som kommer og vil be sammen. Det er jo sånn at i og med at dette er på kveldstid, er man litt sliten når man først starter her, men man blir alltid oppmuntret og glad av å være her. Til tross for at man ser mye elendighet så ser man mye positivt også. Man får like mye som man gir, og man skjønner at arbeidet betyr noe.
Under overflaten
Det er tydelig for meg at Anders har en oppriktighet og raushet i møte med de han treffer i kafeen. Og man kommer vel ikke unna å forme gode relasjoner her.
– Ja, jeg kaller det vennskap, men det blir begrensa til de gangene jeg møter dem her da. Det hender jeg spør åssen det går med folk, i hvert fall hvis jeg ikke har sett dem på en stund, og da svarer de ofte ærlig om at det ikke går så bra. Det blir liksom mindre overfladisk her enn ellers i samfunnet. Også spør de gjerne om mitt liv, de som har kjent meg en stund. For, ja, de har jo store problemer selv, men så bryr de seg faktisk om åssen jeg har det også.
Det er det ekte og ærlige som gir mening for Anders, det som ligger under overflaten. For han har den evnen til å se mennesker akkurat sånn som de fortjener å bli sett.
– Jeg tenker ofte på lignelsen om Lazarus fra Bibelen når jeg er sammen med folka her. Til tross for at mange tenkte smått om livet hans, var han en del av Guds rike. Ikke alt er sånn som det ser ut til på overflaten, og jeg liker det perspektivet der. Det som skjer her og de samtalene man har er ganske annerledes enn det man er vant med i kirka. Men her er det folk som virkelig kan være helhjerta, selv når man ikke får det til her i livet, avslutter Anders.
