Latteren runger i det store møterommet. Det er ingen tvil. Stig Morten er her. Mannen som for ikke mange år siden ville skremt vettet av de fleste, er i dag garantist for god stemning. Og ingen ler høyere enn Stig Morten.
Åvokse opp i en god familie er ingen garanti for et godt liv. Heller ikke et liv på den rette siden av loven. Stig Mortens historie er en påminnelse om nettopp det. Gutten, som nok var mer aktiv enn de fleste lærerne satt pris på, var flink på skolen men endte ofte opp i bråk og slagsmål i friminuttene.
Stig Morten fant fellesskapet han søkte i house- og ravemiljøet i Oslo. Det var en form for broderskap hvor man sto opp for hverandre. Det tok ikke lang tid før Stig Morten begynte å erfare miljøets skyggeside.
– Jeg hadde alltid et sterkt behov for å kjenne at jeg var levende, og at det hele tiden skjedde ting rundt meg. I ungdomstiden fant jeg meg mest til rette i fest- og drikkemiljøene. Der snakket de mitt språk, og som 16-åring begynte jeg å både bruke og selge hasj. Da jeg hadde passert 18 var jeg blitt far, men et vellykket familieliv og et stadig økende amfetamin- og ecstasyforbruk var ingen heldig kombo.
Stig Morten fant fellesskapet han søkte i house- og ravemiljøet i Oslo. Det var en form for broderskap hvor man sto opp for hverandre. Det tok ikke lang tid før Stig Morten begynte å erfare miljøets skyggeside.
– Volden ble stadig råere, og jeg så at drivkraften egentlig var falskhet og jakten på egen vinning. Folk lot hverandre i stikken, og jeg husker jeg tenkte ”og du kaller deg bror, men nå svikter du meg for penger?”
Da han passerte 20 tok den kriminelle karrieren noe nye steg. Vinningsforbrytelser og til slutt en episode som førte til flere års fengsel for kidnapping og grov vold, endte til slutt med en aha-opplevelse som gjorde at han tok noen radikale valg.
– Jeg måtte ta et valg når det gjaldt det livet jeg levde. Om jeg fortsatte som kriminell ville jeg ødelegge både mitt eget og andres liv. Etter hvert ble det tydelig for meg at dette ville få radikale konsekvenser for livet mitt. Jeg måtte velge mellom et liv som kriminell eller å adlyde sannheten. Etter litt tid bestemte jeg meg for å legge alle kortene på bordet for politiet. Det var et sterkt indre press om å bli ferdig med alt, tømme hele ryggsekken, sånn at jeg kunne starte på nytt med blanke ark. Det jeg ikke hadde regnet med var den positive overraskelsen jeg fikk da jeg i fengselet fortalte mine tidligere ”kolleger” hva jeg hadde gjort, forteller Stig Morten.
– I stedet for represalier fikk jeg respekt, og ble ønsket lykke til videre. Jeg har fortsatt et godt vennskap med mange av dem.
Et annet vennskap som startet i fengselet var med Trond Akerholdt. Trond ledet Maritas fengselsarbeid frem til han gikk bort for tre år siden. Og nettopp dette vennskapet har satt dype og evige spor i Stig Morten.
– Jeg husker at jeg gikk innom en gudstjeneste en av de første dagene etter at jeg var kommet til Ullersmo. Den var det Marita som hadde, og Trond kom og hilste på meg. Jeg visste hvem han var, for jeg hadde sittet inne tidligere. Han spurte om han kunne få lov til å besøke meg, og jeg sa at det var greit, uten å ha de helt store forhåpningene. Folk har det som regel bare i kjeften. Jeg ble derfor overraska da jeg uka etter ble kalt inn på fengselsprestens kontor og Trond satt der. Etter det besøkte han meg hver uke på Ullersmo, og annenhver uke på Gjøvik. Trond ble en viktig del av livet mitt, sier Stig Morten takknemlig.
Til tross for at de var veldig forskjellige, utviklet det seg et vennskap som tålte ulikhetene.
– Trond var ekte. Vi kunne diskutere alt fra drømmer til Guds-relasjoner. Trond viste meg et gudsliv som var virkelig og autentisk. I samtale med han bestemte jeg meg også for å bruke tiden min til å gi noe tilbake til samfunnet når jeg slapp ut, fortsetter Stig Morten.
Mot slutten av soning fikk Stig Morten tilbud om å flytte til Arupsgate, en overgangsbolig tilknyttet Kriminalomsorgen. Et av kravene for å få plass der var at han hadde noe å gå til på dagtid. Igjen ble Trond den han henvendte seg til.
– Trond hadde tidligere sagt at jeg kunne komme og hjelpe til i Marita. ”Hva betaler dere?” spurte jeg. ”Ingenting”, svarte han. Jeg fnyste litt av det da, men når jeg fikk tilbudet om bolig i Arupsgate var nettopp det tilbudet redningen. Etter hvert flyttet jeg inn på personalrommet i Maritastiftelsen boenhet for gutter, drevet av Trond og hans kone Gunn.
De ble min familie, og har brukt uendelig mye tid på meg. Trond var min åndelige veileder, og Gunn ble min sjelelige veileder. Jeg følte aldri at jeg var en de skulle hjelpe, jeg var en av dem, deres familie, en de hadde tro på. De levde og lever ut evangeliet hver dag, med en holdning om at alt mitt er ditt. Uansett hvem jeg tok med hjem, ønsket Gunn velkommen med et smil og dekket på til en til ved middagsbordet.
Stig Morten forteller om to liv som endret hans. En familie som ble hans egen, om nye tanter og onkler for barna hans. Og ikke minst en ny livspartner og etter hvert kone; Henriette, Gunn og Tronds datter. I dag jobber Stig Morten som avdelingsleder for Boot Camp og Marita Drift.
– Gjennom Gunn og Trond fikk jeg livet tilbake. De tålte å gå de vanskelig rundene med meg. Det hadde vært vanskelig uten dem, kanskje umulig uten det fellesskapet de ga meg. Men vi må huske at de har betalt en høy pris også. De har valgt dette som livsstil og ikke bare en jobb. Det finnes mange flere enn meg som kan fortelle lignende historier. Bunnlinja til Gunn og Trond handler ikke om penger, men om kjærlighet. Det handler heller ikke om heder og ære, for stort sett arbeider de i det stille. Men Gud er med de. Det kan vi se på alle livene som er forandret.
