“Ved årsskiftet i år ruset jeg meg daglig og var innblandet i veldig grove kriminelle handlinger. Og to uker etterpå sitter jeg på Elstangen i Hønefoss hos Maritastiftelsen, med abstinenser og skikkelig tankekjør.”
Vi møtes på et rolig gatehjørne på Grünerløkka. Foran oss ligger et stort vannspeil. Det står en liten gutt ved kanten av det og plasker i vannet. Han kaster vannet opp i luften, slår i det, hopper i det, og ser det gynge og bruse i vannets urolige overflate. Jeg setter meg på en benk. Det er en stille ettermiddag i august, og på benken ved siden av meg sitter en ung mann, avslappet med en arm over benkryggen og med en kaffekopp i den andre hånden. Det første som slår deg når du møter Simen er hvor kontaktsøkende og hyggelig han er, hvor lett han drar på smilebåndet. Spørsmålene jeg har forberedt, om et liv på kant med loven, virker plutselig malplasserte. Er dette riktig fyr? Er dette han som for åtte måneder siden ruset seg daglig, deltok i grov kriminalitet og konfrontasjoner med politiet? Det virker usannsynlig, men når jeg spør begynner Simen straks å brette ut om et liv som står i sterk kontrast til den lystige mannen han er i dag.
Simen har vært rusmisbruker i fire år. Han har vært i et kriminelt gjengmiljø hvor slåsskamper, narkotikahandel og konfrontasjoner med politiet skjedde regelmessig. Han har begått grove kriminelle handlinger, blitt tatt flere ganger for kjøring i ruset tilstand og ble etter en politirazzia siktet for ulovlig våpenbesittelse. Og det som kanskje overrasker mest: han er bare 21 år gammel.
I dag sitter han på en benk utenfor en café i Oslo, og smiler til meg. Jeg prøver å forstå hvordan en 21-åring kan ha opplevd så mye på så kort tid, og hvordan det hele snudde så dramatisk.
“Ja, det er jo en del innen man er 21 år,” sier han. “Ved årsskiftet i år ruset jeg meg daglig og var innblandet i veldig grove kriminelle handlinger. Og to uker etterpå sitter jeg på Elstangen i Hønefoss hos Maritastiftelsen, med abstinenser og skikkelig tankekjør. Og nå, i dag, sitter jeg her – med fast jobb, 100% stilling, egen leilighet i Oslo og helt rusfri.” Han holder armene ut til siden og smiler igjen.
Rampestreker og anmerkninger
Jeg tenker over det Simen forteller meg, og spørsmålene stiller seg i utålmodig kø. Hvordan havnet han i en slik situasjon? Hvordan kom han seg ut? Og hvordan skjedde alt dette så fort? Jeg ber han starte fra begynnelsen. Hvem var Simen som barn, og hva skulle dra ham i denne retningen? Simen nøler ikke med å svare.
“Oppveksten min har egentlig vært veldig bra. Jeg kommer fra det man kan kalle et ‘skikket hjem’, med oppegående og gode foreldre. De har alltid vært der hvis det var noe, og var veldig tydelig i oppdragelsen. Jeg visste hva som var rett og galt. Allikevel tok jeg mange gale valg. Allerede fra barneskolen av var jeg litt rampete. Så det begynte vel kanskje allerede da, at jeg begynte å teste grenser med vennene mine. Det ble bare verre med årene som gikk, og særlig på ungdomsskolen – da fikk jeg over 100 anmerkninger i året.”
“Jeg sa til meg selv: jeg skal bare røyke hasj – ikke noe annet! Det er vel ikke så farlig.”
Hva fikk du så mange anmerkninger for?
“Jeg plaga folk, var truende ovenfor lærere og medelever, jeg slo ned folk i skolegården. Jeg gjorde så mye sjuke ting at lærerne ikke takla mer til slutt og satt anmerkninger for den minste lille ting. Jeg hadde vel ikke helt grenser for hva jeg kunne gjøre. Men når jeg kom hjem var alt annerledes. Hjemme var jeg høflig, rolig og snill, så foreldrene mine trodde lenge at lærerne løy om meg – for dette var jo ikke den sønnen jeg var hjemme. Men når jeg kommer sammen med folk som tøyde grenser, så ble jeg mer rampete.”
Men selv om Simen utagerte på ungdomsskolen, og skapte mye bråk og problemer, var han målrettet og optimistisk for fremtiden. Da han ble spurt av lærere hva han ville etter ungdomsskolen, svarte Simen at han ville gå ambulansefag. Han skulle bli ambulansesjåfør. Lærerne nølte ikke med å ytre sin tvil, men deres manglende tro til tross kom han inn på ambulansefag-linjen på videregående. Og videregående kunne ikke startet bedre for Simen. Karakterene forbedret seg, han fikk aldri anmerkninger og det fantes ikke fravær å snakke om. Lærerne og praksisveilederne i ambulansen skrøt av evnene og innsatsen hans, og han fikk til og med tilbud om lærlingplass lenge før han var ferdig på skolen. Fremtiden var lys. Alt lå til rette for Simen. Men det skulle ikke bli slik.
Slåsskamp, hasj og razzia
“‘Tenk om fire år er du ferdig utdanna ambulansearbeider’, tenkte jeg. Og så satt jeg der to år senere og var helt på feil spor.”
Når Simen begynte å planlegge russetiden, en gang i 2. klasse, endret livet seg sakte men sikkert. Han begynte å feste oftere, og møtte ikke like ofte opp på skolen. Denne tiden var spennende, intens og grensesprengende. En kveld ble Simen tilbudt hasj for første gang.
“Jeg sa til meg selv: jeg skal bare røyke hasj – ikke noe annet! Det er vel ikke så farlig. Plutselig satt jeg der og røyket hasj hver dag, opptil flere ganger om dagen. Etter hvert ble det flere tyngre rusmidler også, og ble etter hvert også avhengig av noen av dem. Jeg var involvert i masse slåsskamper, kriminelle handlinger – det ene og det andre. Alt bare gikk som et tog liksom. Jeg tenkte ikke så mye over hva jeg gjorde.”
“Jeg så ingen fremtid. Planene jeg hadde da jeg begynte på videregående var helt borte for meg.”
“Jeg så ingen fremtid. Planene jeg hadde da jeg begynte på videregående var helt borte for meg.”
Det tok ikke lang tid før den da 18 år gamle Simen kom i politiets søkelys. Etter en slåsskamp han hadde vært involvert i ble Simen ble tatt inn til avhør for første gang. Han ble ikke siktet, men han visste nå at politiet fulgte nøye med på ham. Det gjorde ham kanskje en smule mer paranoid, men ellers endret det ingenting.
“Jeg ble tatt for ruskjøring tre ganger. De tre første gangene var jeg ikke ruset nok til at de kunne ta meg for det, så da de kunne ta meg for ruskjøring tredje gangen, tok de meg skikkelig. Da kjørte de full razzia hjemme hos meg etterpå, og de fant en taser i klesskapet mitt, som jeg hadde glemt at jeg hadde. Da de undersøkte den fant de ut at den var tuklet med, og at den dødsfarlig.”
Etter dette fikk politiet samlet sammen nok informasjon til å sikte Simen, og i oktober 2018 satt den unge mannen i retten, siktet for en rekke lovbrudd. Nå risikerte han fengselsstraff.
“Jeg prøvde jo å skjule så mye som mulig fra foreldrene mine, men en rettssak klarer man ikke skjule. Så det måtte jeg forklare til dem, og si det som det var. Og det stakk godt altså, for dem begge. Moren, faren min og broren min var til stede i rettssaken. Det tok en hel dag i retten, og på slutten av dagen la de ned påstand om fengsel i åtte måneder. Da satt foreldrene mine og gråt, og var sikre på at nå blir det fengselsstraff. Det hadde de nok aldri sett for seg. Jeg var også helt målløs der jeg satt – åtte måneder i fengsel? Hva skal jeg gjøre nå?”
Men dommen ble anket, og Simen fikk prøvetid i tre år og en bot i stedet for fengselsstraff. Det var en stor lettelse. Når jeg spør om rettssaken gikk inn på ham og om det endret noe, forklarer Simen at det ikke gjorde det. Han fortsatte der han slapp, og ting eskalerte.
“Jeg klarte ikke helt tenke på det, denne rettssaken, hva dette gjorde med meg, familien min og fremtidsplanene mine… Det var vanskelig å ta inn over seg.”
Hvordan så du på fremtiden på det tidspunktet?
“Jeg så ingen fremtid. Planene jeg hadde da jeg begynte på videregående var helt borte for meg. Jeg tenkte bare på det jeg drev med der og da, og det som skjedde, det skjedde.”
Alt det gale som fikk Simen landet i en rettssak fortsatte og forverret seg. Enda flere grove voldstilfeller, hyppigere bruk av drøyere rusmidler og relasjoner som gikk i oppløsning. Når lærere og praksis-veiledere ringte tok han aldri telefonen. Han dro sjeldnere og sjeldnere på skolen. Planene om å bli ambulansepersonell var nærmest glemt. På mirakuløst vis klarte han allikevel å fullføre videregående, men strøk i flere fag. Den sommeren han gikk ut av videregående, åtte måneder etter rettssaken mot ham, gikk han i ruset tilstand til angrep på politiet. Simen har tenkt mye på dette i ettertid.
“Jeg var en ordentlig drittsekk mot politiet. Jeg kunne blitt behandlet langt strengere, tror jeg. Så det har skjedd mye jeg burde takke dem for, egentlig.”
“Jeg var en ordentlig drittsekk mot politiet. Jeg kunne blitt behandlet langt strengere, tror jeg. Så det har skjedd mye jeg burde takke dem for, egentlig.”
Elstangen
På et tidspunkt tok en av farens venner kontakt med Simen. Han jobbet i politiet, og kjente til Simens situasjon. Han spurte om de to kunne møtes for en prat. Simen takket ja til dette. Når de to møttes gav Simen ærlige svar på politimannens spørsmål, og fortalte at han ruset seg. Politimannen spør om Simen vil slutte, men Simen sier nei. Han kjente ikke noe behov for å slutte. De to dro hver til sitt, og alt fortsatte som før. Mer rus, mer slåsskamp, mer problemer. Etter hvert som tiden gikk begynte familien til Simen å reagere på at han aldri kom innom lenger, og ikke var å få tak i. Når faren til Simen omsider treffer sønnen sin etter lengre periode uten kontakt, har han gått ned 20 kilo. Han likner ikke seg selv i det hele tatt. Desperat etter å hjelpe sønnen sin, tok han kontakt med politimannen som tidligere hadde kontaktet Simen.
“Da politimannen kontaktet meg igjen, sa han: ‘nå trenger du ikke å svare at det går dårlig med deg for jeg vet det går dårlig’. Jeg skjønte da at noe måtte gjøres. På det tidspunktet satt jeg for det meste hjemme og ruset meg, betalte ikke husleie og sånt. Jeg kunne ikke nekte for at ting var skikkelig ille. Jeg var veldig langt nede, og jeg hadde ingen forutsetninger for å dra meg opp på egen hånd.”
Politimannen hadde et forslag til Simen. Han forklarte at han visste om noe som kunne hjelpe ham ut av dette, og ba Simen pakke en bag og møte ham. Simen sier ja til politimannens forslag. Da Simen satte seg inn bilen, med baggen pakket og uten å vite hva han gikk til, fortalte politimannen at han skulle kjøre Simen til et sted hvor han skulle få hjelp.
“Da han begynte å fortelle litt om Maritastiftelsen tenkte jeg ‘f***, skal jeg på en rusinstitusjon nå? Hva har jeg gått med på…». Men han kjørte meg til Elstangen, og jeg fant meg bare i det. Jeg tenkte at nå er det på tide å stoppe mens det enda er mulig.”
En mørk og kald kveld i januar kjørte en bil opp innkjørselen til Marita Bo på Elstangen. Simen visste det ikke enda, men dette er et vendepunkt. Denne kvelden møter han Jan Martinsen og andre som jobber i Maritastiftelsen, mennesker som lytter til ham, er der for ham og hjelper ham på vei ut av det gamle livet og inn i noe bedre. Simen sluttet med rusmidler på dagen, og slet med intense abstinenser. Virkeligheten begynte å ta ham igjen, hardt og brutalt.
“Det var helt mørkt oppe i hodet mitt. Tankene på at jeg hadde gjeld, ting jeg hadde drevet med, ting jeg hadde gjort, måten jeg hadde ødelagt relasjoner på… I alle retninger var det egentlig mørkt. Så jeg er så glad for at jeg ble kjørt til Elstangen da jeg ble det, for hvis ikke, tror jeg det kunne gått mye verre.”
Etter noen uker på Elstangen, med ro, hvile og samtaler, fikk Simen tilbud om å begynne å jobbe deltid i Marita Drift, noe Simen umiddelbart takket ja til.
“Jeg trengte noe å gjøre. Jeg holdt på å fly på veggene der; jeg gikk bare å grubla og tenkte hele tiden. Det er vanlig at man starter å jobbe litt deltid før man trapper opp, men jeg ville bare komme i gang og jobbe 100%. ’Er du sikker på at du vil jobbe så mye allerede nå?’ spurte de. Men jeg måtte bare komme i gang.”
Ambulansesjåføren
Det gikk ikke lang tid før Simens arbeidsmoral og evner ble lagt merke til.
“Jeg liker ikke å skryte av meg selv, men jeg fikk jo høre etter kort tid av dem jeg jobbet med og de andre i Maritastiftelsen at jeg var flink – at jeg fikset dette veldig bra. Så da ble jeg etter hvert prosjektleder for noen prosjekter, og tida bare fløy, egentlig. Jeg var bestemt på at jeg ville ta meg sammen, starte på nytt og få det til for meg selv.”
Noen måneder passerer, og Simen fortsetter å jobbe. Mandag til fredag, hver uke. Han trives i jobben, og har ikke rørt narkotika på mange uker. Livet begynner å kjennes godt igjen, og han begynner å tenke på fremtiden igjen. Når sommeren nærmer seg, arrangerer Maritastiftelsen en samling for ansatte og medarbeidere. Der deles det ut noen priser for innsats, og når den gjeve prisen «Årets gull-rivjern» deles ut, er det Simens navn som ropes opp.
“Da Truls står der oppe og presenterer meg, og jeg hører navnet mitt… Det var utrolig stort for meg.”
Men det er ikke bare Truls og de andre i Marita Drift som ser potensialet i Simen. Et rørleggerfirma som har avtale med Marita Drift, begynner å holde et øye med han, og før sommeren kontakter de Simen og tilbyr han fast heltidsjobb. Simen takker ja, og flytter til egen leilighet i Oslo. Nå jobber han fulle uker, har mye ansvar og jobber så mye overtid han kan. Han har ikke rørt rusmidler på åtte måneder og kuttet kontakt med gjengmiljøet han var en del av. Fortid er fortid, sier han. Han er helt sikker på at han aldri skal aldri tilbake. Og det er han takknemlig for.
“Maritastiftelsen er noe jeg aldri får takket nok. Både de på Elstangen som tok meg imot til å begynne med, og alle innad i Maritastiftelsen som har støtta meg.”
Simen tar en siste slurk av kaffen, og ser fremfor seg. Barnet som lekte i vannspeilet er borte. Nå ligger vannet helt stille og rolig, og i overflaten reflekteres tretoppene og den store blå himmelen over oss.
“Maritastiftelsen er noe jeg aldri får takket nok.”
Hvordan ser fremtiden din ut nå, da?
“Det ser jo veldig lovende ut. Jeg lærer utrolig mye og har fått mye ansvar og trives veldig godt i jobben. Så jeg jobber vel her en stund til, og kanskje jeg en dag tar opp fagene jeg strøk i. Det å kjøre sykebil er jo fremdeles drømmen min. Jeg har vært i kontakt med lærerne jeg hadde på videregående og politiet, og fått beskjed om at jeg kan nok aldri bli politi, men ambulansesjåfør skal være mulig. Om jeg klarer å ta opp fag, og tiden viser at jeg har forandret meg, så skal det være mulig.”
For to år siden mistet Simen lappen, og har hatt utsettelse i to år. Nå i september kan han ta oppkjøring igjen, og han har allerede planen for sertifikat og firmabil klar. Jeg sier igjen at jeg sliter litt med å tro på at han bare er 21 år gammel. Han ler.
“Det har vært mye på kort tid, ja. Det har gått åtte måneder, og her sitter jeg – helt rusfri, fast jobb. Jeg har jo stått på selv også, men Maritastiftelsen har virkelig betydd mye for meg. Det kommer jeg til å ha med meg livet ut. Det har på en måte blitt den andre familien min.”
