“Jeg har tidligere følt at historien min har vært så grusom at ingen vil høre den. Jeg har også vært redd for å dø. De som utnyttet meg sa at hvis jeg fortalte til noen, ville de drepe meg.” Hun trekker pusten. Høsten er kommet til Norge og bladene er revet fra trærne. Det er mørkt ute og på bordet står et tent stearinlys. Det er stille i rommet. “Men nå tør jeg,” sier hun. “Nå ønsker jeg at folk skal få høre min historie.”
Kvinnen du nå skal lese om har vært et offer for menneskehandel. Hun har blitt grovt utnyttet og overlevd svært traumatiske hendelser. Noen av disse hendelsene skildres i denne teksten, og egner seg kanskje ikke for alle lesere. Av hensyn til hennes sikkerhet er flere detaljer rundt hennes identitet og historie endret, slik at historien ikke skal kunne spores tilbake til henne. Historien er fortalt muntlig til Marita Women, som har videreformidlet den til forfatter. Hope er ikke kvinnens egentlige navn, men historien hennes er dessverre helt sann.
Foto: Oksana via Unsplash
“Jenter kan ikke bli noen ting”
“Jeg kan huske at jeg så min mor gråte hver kveld, og jeg kjente allerede i veldig ung alder et ansvar for å hjelpe moren min.”
Hopes historie starter i Afrika, hvor hun vokste opp i en søskenflokk på åtte. Deres foreldre hadde giftet seg av kjærlighet, og med det trosset de begge sine familiers ønsker. Dette var veldig uvanlig i deres kultur, men de gjorde det allikevel. Da de giftet seg, brøt familiene deres kontakten med dem, og Hope vokste opp uten et forhold til noen av sine besteforeldre. For foreldrene til Hope var det kjærligheten mellom dem som var viktigst. De hadde hverandre, og trengte ikke mer enn det. Men noe skulle visne i relasjonen deres.
Etterhvert som de fikk barn, ble faren til Hope stadig mer fraværende. Til slutt var de åtte barn i søskenflokken, alle jenter. Dette var faren til Hope misfornøyd med. Han begynte å bli voldelig, noe som stort sett gikk ut over Hopes mor. Han anklaget henne ofte for at hun hadde gitt ham så mange døtre. Der Hope kom fra, var det egentlig ingen skam eller uting å få døtre, men Hopes far ville ha sønner. «Jenter kan ikke bli noen ting» sa han ofte. Det var bare gutter som kunne bli noe her i verden. Han var ofte borte i perioder, og nektet å forsørge familien sin. Siden Hopes besteforeldre for lengst hadde tatt avstand fra dem, hadde de ingen de kunne gå til for å få hjelp. De var praktisk talt overlatt til seg selv, og det ble stadig vanskeligere for deres mor å forsørge dem alene. Etterhvert måtte barna begynne å hjelpe til. Hope måtte slutte på skolen. Hun hadde ikke engang rukket å lære å lese eller skrive. Nå brukte hun dagene på å selge ting på det lokale markedet, og hun var alltid på utkikk etter jobber hun kunne gjøre for å tjene litt ekstra. Hope ville gjøre hva som helst for å hjelpe moren sin.
Søndag
Et lyspunkt i den harde hverdagen var søndag. Hele familien dro på gudstjeneste i den lokale kirken, hvor de sang og ba de sammen med de andre i menigheten. Spesielt viktig var dette for Hopes mor. For barna hennes var det det som ventet etter gudstjenesten som gjorde dagen så spesiell. Etter gudstjenesten spiste de nemlig et måltid i hovedsak bestående av ris, noe som oftest var forbeholdt høytider. Dette var stor stas, og Hope og søstrene ble gladelig med i kirken om dette var belønningen. Alle elsket søndager. Da Hope var 15 år fikk hun et enda mer personlig forhold til kirken. Hun hadde tidligere hatt tyfoidfeber, og etter en sykehusinnleggelse hadde hun fått en infeksjon i begge bena. I et helt år hadde hun ikke klart å gå, og etter å ha forsøkt en lokal heksedoktor uten hell, oppsøkte de kirken. Her ba de for bena hennes, og lot Hope få bo i kirken helt gratis til hun var blitt frisk igjen. De tok seg av henne, snakket med henne og ba med henne. Tre måneder senere hadde de hjulpet henne opp på bena, og hun klarte å gå igjen. Omsider gikk hun som normalt, og var helt frisk. I løpet av disse ukene forstod Hope mer av sin mors kjærlighet for kirken, og fant en spesiell plass til den i sitt eget hjerte.
Foto: Hugo Ramos
Drømmen om Europa
“Etterhvert som jeg ble eldre ble jeg stadig mer bestemt på å bevise at min far tok feil. Jeg måtte ut av denne situasjonen, og jeg visste hvor jeg måtte dra. Jeg måtte til Europa.”
Hope jobbet lange dager på markedet og gjorde små jobber der hun kunne. Sammen med søstrene sine og moren deres klarte de å overleve, men det var bestandig et spørsmål om hvordan fremtiden kom til å se ut. “Gud vil sørge for oss” sa moren bestandig, men det var ikke sjeldent at hun og døtrene hennes la seg sultne om kvelden. Hope drømte om noe mer enn dette. Om kveldene kunne hun se flyene på himmelen. Små blinkende prikker på vei til steder langt unna, og hun lurte på hvor de skulle. Hennes eldste søster hadde rømt hjemmefra noen år tidligere, og ingen visste hvor hun hadde blitt av. Kanskje hun var der flyene var på vei. Hope bestemte seg for at hun en dag skulle komme seg langt bort, hun også. Hun skulle komme seg bort, kanskje klare å ta utdannelse, bli noe, tjene penger. Da kunne skulle hun sende masse penger hjem til sin mor og sine søstre. Hun skulle forsørge dem og seg selv. Hun tenkte på Europa, på Spania, eller kanskje Italia. Der var det godt betalte jobber og muligheter. Men drømmen om Europa var en hemmelighet, og hverken moren eller hennes søstre visste noe om den. Men etterhvert som tiden gikk, klarte hun ikke holde drømmen for seg selv lenger. Når hun var på markedet begynte hun å spørre folk hun møtte om forbindelser til Europa. I starten var det forsiktig og diskret. Hun spurte fremmede så andre ikke hørte, om de kjente noen eller visste om noen som kjente noen. Etterhvert ble hun mer direkte, og til slutt desperat. Hun visste at veien til Europa var lang og vanskelig, og at veldig få kom seg dit. Hun visste også at det var konkurranse for jobber i Europa, og at hun ikke hadde utdannelse. Men hun hadde bestemt seg. Hennes far tok feil, hun skulle bli noe i verden. Hun skulle dra, langt, langt vekk.
En dag på markedet skjer det utrolige. Hope spør en fremmed kvinne om hun kjente til noen i Europa, og om hun visste hvordan man kommer seg dit. Spørsmålet var nærmest blitt rutine for henne, og hun ble overrasket da kvinnen svarte. Hun sa at hun kjente folk der, at hun visste hvordan man kom seg dit og at hun kunne ta med Hope dit hvis hun ønsket Hope kunne ikke tro det. Endelig! Nå skjer det! Nå skal jeg til Europa! Kvinnen forklarte at hun kunne få henne til Spania, men at veien var lang og gikk igjennom mange land. Hope kjente at det bruset i blodet. Nå skulle hun endelig komme seg ut av denne situasjonen. Hun skulle bli noe i verden.
Foto: Noelle via Unsplash
Mørkt i Milano
Hun løp så fort hun kunne, barbent over asfalten. Etter henne lå et spor av blod som ikke syntes i natten. Bare sekunder tidligere hadde hun vært med en eldre mann som plutselig hadde blitt utagerende og farlig. Hope hadde gjenkjent fare så fort det meldte seg. Det var ikke første gang. Hun hadde fryktet for livet tidligere også, men denne gangen hadde hun bare vinduet som vei ut. Skoene hadde blitt igjen inne, og hun hadde slått seg kraftig i det hun landet på asfalten utenfor. Men hun kjente ikke smerte, kunne ikke det nå, hadde ikke tid, måtte bare videre, komme seg langt, langt bort! Hennes bare føtter på asfalt, såret hun ikke kjente, hjertet som banket i ørene hennes. Hun løp og løp, rundt gatehjørner, ned tomme gater og langs trafikk. Omsider hadde hun kommet så langt unna at hun sakket farten og kikket over skulderen sin. Gaten her var stille. Hun kjente i lommen sin og innså at alle pengene hennes var borte. De lå igjen hos mannen hun rømte fra. Pengene fra tidligere den kvelden var også der. Nå hadde hun ingenting. Det var ikke første gang, det heller. Det hendte med jevne mellomrom at en kunde gjorde seg ferdig og stjal tilbake det de på forhånd betalte. Som regel tok de mer også. Hope satte seg på en trapp langs fortauet. Hun var andpusten og så opp og ned gaten rundt seg. Gatelyktene var tent og gaten var tom. Det var mørkt i Milano, og hun var helt alene.
Foto: Jonas Allert
Hopes drøm om Europa ble et mareritt. Det tok lang tid å komme seg til Italia, hennes drømmedestinasjon, men da hun omsider kom frem, tok det ikke én dag før hun for alvor skjønte at ting ikke kom til å bli som hun hadde håpet. Den vennlige kvinnen som hjalp henne på reisen hadde tatt alt hun hadde av dokumenter og ID-papirer. Hun skulle bare passe på dem, og trengte dem for å få henne trygt frem, hadde hun sagt. Da de omsider kom frem, sa hun at det hadde kostet mye å få Hope til Italia, og at hun måtte betale tilbake. Det var over 400 000 kroner. Først når gjelden var tilbakebetalt ville hun få tilbake ID-papirene sine. Hopes eneste alternativ for å tjene penger var å jobbe som prostituert langs gatene i Milano, og det ville ta lang tid å betale tilbake gjelden hun hadde.
Alene i en fremmed by med fremmede mennesker går Hope gatelangs på kveldstid. Hun blir omsider kjent med noen andre i samme situasjon, men finner ingen trøst der. Vold og trusler er vanlig, og man må klare seg på egenhånd. Stadig får Hope idéer om å rømme derfra, men hun vet ikke hvordan. Hun skjønner knapt italiensk, og hun kan ikke lese eller skrive på Italiensk eller noe annet språk. Etterhvert som månedene går, gir Hope stadig mer penger til kvinnen for å betale ned gjelden sin. Men jo mer Hope tjener, jo mer øker gjelden. Hope begynner å forstå at gjelden ikke blir betalt ned, og at hun ikke vil få papirene sine tilbake. Hun begynner å tenke på å rømme, og en kveld forsøker hun nettopp det. Hun kommer seg ikke langt før noen finner henne og tar henne tilbake til kvinnen. De slo henne og fortalte henne at hun aldri kom til å klare rømme. «Vi finner deg alltid. Du kommer alltid tilbake til oss,» sa kvinnen. I løpet av de neste månedene forsøker Hope å rømme ved flere anledninger. Hver gang blir hun tatt. De slår henne og truer henne på nytt, og sender henne ut på gaten igjen. En dag går hun forbi en kirke. Hun husker ikke helt hvordan hun havnet der, men hun husker følelsen av å ville snu i døren og gå ut igjen. Hun hadde elsket å være kirken, men følte ikke dette var et sted for henne nå. Sånne som henne hørte ikke hjemme der. Det bes og synges, og presten holder en tale. Hope tror fortsatt på Gud og ber en bønn om at hun må få slippe denne lidelsen. Når det samles inn til kollekt, og en liten sekk sendes rundt i kirken, kjenner hun pengene i lommen. Hun skammer seg, for hun vil gi, men penger tjent på denne måten kan vel ikke gis til kirken. Kollekten passerer henne, og hun går derfra.
Foto: Mikita Yo
En sjelden gang i blant har Hope klart å komme i kontakt med familien sin. Hun har brukt en betalingstelefon og ringt hjem til søstrene sine og moren. De lurer bestandig på hvordan det går, og hvordan hun har det. Hope løy om Europa. Hun forteller dem ikke hvordan hun har det, eller om hva hun utsettes for daglig. Til det skammer hun seg for mye. Søstrene og moren var så begeistret på hennes vegne, for at hun hadde klart å komme seg til Europa. Hope hadde til og med klart å sende penger ned til familien sin, slik at søstrene kunne gå på skole. Men ingen visste hva hun måtte gjennomgå for pengene. En kveld hun ringer søstrene sine, forteller de henne at deres far er blitt overfalt og drept. Beskjeden kom som et sjokk for Hope. For selv om han hadde slått moren hennes, og alltid hadde mislikt henne, var han fremdeles hennes far. Hun kjente en stor sorg komme over henne, og over å være så langt unna sine søstre akkurat nå. De hadde hverandre. De kunne snakke sammen, gråte sammen, dele måltider og gi hverandre klemmer. Hope hadde ingen. Hun avsluttet samtalen, og hang fra seg telefonen. Hun skulle aldri ha dratt til Europa. Skulle bare blitt der, med søstrene og moren. De skulle passet på hverandre, slik de alltid gjorde. Nå hadde hun ingen. Hun kjente skyldfølelsen gripe om hjertet. Hun burde vært der, med dem, passet på moren deres og sørget sammen med søstrene sine. Hun var helt alene i verden. I det hun går fra telefonen, og ser på byen rundt seg igjennom tårer som presser seg på, kjenner hun en vill desperasjon i brystet. Hun måtte klare å rømme.
Foto: Sergey Nikolaev
Trusselen
“Hvis du rømmer vil vi alltid finne deg, og hvis du forteller om dette til noen kommer vi til å drepe deg. Neste gang du prøver å rømme, er du død.”
Hun hadde prøvd på nok et rømningsforsøk. Denne gangen hadde hun kommet ganske langt, men de hadde fortsatt klart å finne henne. De hadde slått henne hardere denne gangen, og nå truet de henne på livet. Hope var tilbake på gaten, og drapstrusselen hun hadde fått virket mindre truende for hver dag som gikk. Hun hadde nesten begynt å ønske tanken velkommen. Hun ba en bønn til Gud om at hun måtte få slippe, om at en ulykke skulle ramme henne, at det hele snart måtte gå over. Hennes far hadde hatt rett. Hun skulle aldri bli noe. Hun hadde vært så naiv, så dum, så godtroende som hadde blitt med denne damen til Italia. Hun hadde trodd på løgnene hennes, på alt det fine hun skulle finne her. Og nå gikk hun lettkledd i mørke gater, møtte menn som gjør sin handel i skyggene hvor ingen ser dem. Hun var fanget i et mareritt.
Hun begynte å opptre mindre forsiktig, så seg ikke for i trafikken og befant seg oftere i farlige situasjoner med kunder. Nå hadde hun ingenting å miste, og en kveld går det veldig galt. Hope blir voldtatt av tre menn, som deretter stakk en skarp gjenstand inn i brystet hennes. Såret er dypt, og hun vet det er alvorlig. Hope blir lagt igjen på fortauet midt på natten, hvor hun blir funnet av noen ansatte på en søppelbil tidlig morgenen etter. Hun våkner på sykehuset dagen etterpå. Såret er vondt, men hun lever. «Gud, hvorfor lot du meg ikke dø?» tenker hun desperat. Hun var så sint på Gud for at hun levde, og på de som kjørte søppelbilen den morgenen. Hvorfor lot de henne ikke ligge? Hvorfor kunne det ikke bare slutte nå? Da legen kom tilbake, spurte han hvem hun var. Hun svarte ikke. Han etterspurte papirer eller dokumentasjon. Redd for hva som kunne skje hvis de fant ut om hennes situasjon, hva kvinnen kom til å gjøre med henne, rømte hun fra sykehuset så fort legen hadde gått igjen. Såret har sluttet å blø, men er fryktelig vondt. Hun kommer seg omsider til kvinnen, som ser sårene hennes. Kanskje hadde hun et håp om at kvinnen skulle bry seg, i hvert fall nå som hun nesten hadde mistet livet. Men nei. Hope sendes rett ut på gaten igjen.
Foto: Mikita Yo
Flukten
En kveld stod Hope på et gatehjørne og så ut på trafikken. Den brølte og fløy forbi henne. Det var som om brikker begynte å falle på plass, og de dannet et grusomt bilde. Hun begynte å se en mulig utvei. Damen som holdt henne fanget. Fluktforsøkene hennes. Såret i brystet. Arrene. Gjelden som bare økte. Mennene som mishandlet henne. Nå skulle alt endelig stoppe. Nå var marerittet over. De raske bilene som hastet forbi. Store lastebiler, busser og drosjer. Bønnene hun hadde bedt til Gud skulle snart bli besvart. Hun innså hva hun skulle gjøre. Neste bil som kom rundt svingen her skulle ta henne ut av denne verden, vekk fra alt dette. Snart var det slutt.
Foto: Patrick Tomasso
Hope tok steget mot fortauskanten, og så over den og ut i veien. Hope kan ikke huske hva hun tenkte da hun stod der, eller hvordan alt skjedde, men plutselig stod det en mann der og snakket med henne. Bilen stod stille. Den traff henne aldri. Mannen som snakket med henne prøver å berolige henne med at hun er trygg, og at han vil hjelpe henne. Han hadde klart å stoppe bilen. Hun levde.
Noen timer senere satt Hope i en bil på vei til Norge. I ettertid husker hun ikke helt hva hun tenkte og følte på dette tidspunktet. Hun visste ikke hvem mannen var eller hvorfor han ville hjelpe henne. Hun hadde jo blitt lurt av fremmede hjelpere før, men situasjonen hennes i Italia var uutholdelig. Det fantes ingen fremtid der, det visste hun, og hun hadde ikke noe å tape. Da hun hadde satt seg i bilen var hun ikke sikker på om hun virkelig kom til å få hjelp, men hun hadde et lite håp om at dette virkelig kunne være noen som ville hjelpe henne. Hope sovner, og sover mesteparten av veien til Norge. Bilen tok ikke livet hennes, men ble hennes rømningsvei allikevel.
Oslo
Litt over midnatt to dager senere ankommer de Oslo. Sjåføren ga henne et kort til en advokat som kunne hjelpe henne, og ba henne vente til kontoret åpnet morgenen etter. Hope kunne ikke lese, og forstod ikke helt hvordan dette fungerte. Hun stod plutselig midt i en mørk og sovende by hun aldri hadde vært i og ikke visste noe om. Hun hadde ikke noe valg nå, hun måtte stole på sjåføren som hadde hjulpet henne hit. Den mystiske mannen satte henne av, og kjørte sin vei. Hun så ham aldri igjen. Hun satte seg ved inngangsdøren til advokat-firmaet, der hvor hun hadde blitt sluppet av, og sovnet. Morgenen etter våkner hun da en sekretær låser seg inn i bygget. Hun spør om det går bra, og tilbyr henne noe å spise. Advokatkontoret spør om hun har noen papirer eller dokumenter som kan identifisere henne, men dokumentene lå igjen hos damen i Italia, og alt Hope eide var klærne hun stod i. Hope kjenner ikke disse menneskene, og tør ikke si for mye. De prøver å hjelpe henne, men de spør igjen og igjen om dokumentasjon og papirer. Hun blir sint og stresset. Helt utmattet bryter hun ut i gråt og sinne. Sekretæren prøver å berolige henne, og hjelper henne å komme i kontakt med legevakten. En mann Hope ikke kjenner følger henne dit. Hun forstår ikke hva som skjer. Hun er stresset og usikker på menneskene hun møter, og på legevakten skriker hun til de ansatte. På legevakten får hun eget rom og tilgang til eget bad.
“Jeg fikk utrolig hjelp der,» sier Hope i dag. «Jeg føler at det var mitt første hjem i Norge. Det var fra legevakten at mitt liv begyte å snu. Det var her jeg begynte å få hjelp. Det forvandlet mitt liv. For meg er det et mirakel.
Den siste tiden har Hope merket at kroppen hennes har vært annerledes. Da en sykepleier ved legevakten forteller henne at prøvene hun har tatt viser at hun er gravid, gir det hele mening. Hun kjenner en liten følelse av lykke, også på frykt. Hva skal hun gjøre nå? Hun skulle bare bo på legevakten midlertidig, men hun kjente jo ingen i dette landet, og ante ikke hvor hun var. Det hele var så utrolig og usannsynlig. For bare noen dager siden gikk hun gatelangs i Milano, og ba Gud om å avslutte livet hennes. Nå satt hun hos en lege i Norge, langt borte fra kvinnen som hadde holdt henne fanget, og med et nytt liv i magen.
Senere den dagen fikk Hope vite at det skulle komme en kvinne til legevakten, og hun skulle hjelpe henne videre. Hope ble med kvinnen. Senere kommer hun i kontakt med Marita Women, som tilbyr et sted å bo på hemmelig adresse. Her fikk hun et eget rom, et fellesskap med andre som er der for henne og daglig oppfølging. Huset er en del av Maritastiftelsens arbeid for kvinner som er antatte ofre for menneskehandel. Hovedmålsettingen er å hjelpe kvinnene her til å utvikle gode redskaper for livsmestring og få mulighet til å bryte med destruktive og livskontrollerende forhold. Det tar tid før Hope føler seg trygg på menneskene rundt seg. Hun er langt unna marerittet i Italia, men marerittet har etterlatt seg sår som er med henne overalt. Det går flere måneder før ting begynner å forandre seg, og hun finner roen til å snakke om livet sitt. Etterhvert får hun gode relasjoner til de ansatte og andre på huset.
Foto: Ben Garratt
Marita Women
“Jeg husker at dere passet på meg under hele graviditeten.” Dette sier Hope i dag, og tenker tilbake.
“Dere bar ting for meg, gikk turer med meg, kjørte meg til ulike steder. Og jeg tenkte: er livet virkelig så vakkert som dette?” Det tenkte jeg ofte. Da julen kom, begynte jeg å se skjønnheten i livet. Dette huset hvor jeg fikk bo har forandret livet mitt. Jeg vet ikke hvordan dere gjør det, men alle de små tingene som dere kaller vanlig liv, betyr enormt mye for meg. Jeg var mye stresset i svangerskapet, men dere var der med meg og beroliget meg. Jeg har ikke ord for hvordan det er. Kjærligheten er nesten for mye for meg. Jeg husker første gang noen sendte meg en melding og ønsket meg god jul. Den morgenen gråt jeg. Jeg var så forundret over at denne personen brydde seg om meg på denne måten. Det kommer jeg aldri til å glemme.
“Jeg føler meg så elsket, og jeg føler meg trygg. Jeg føler at selv om min historie smerter meg, så kan jeg nå fortelle om mitt liv uten å kjenne på skam eller forlegenhet. For jeg er en ny Hope nå, en ny person. Fortiden er bak meg. Det har vært så stort og viktig for meg å være i Marita, og det har betydd så mye at jeg vet ikke hva jeg kan gi tilbake. Jeg har begynt å lære å lese, og er ikke redd for å spørre eller lære nye ting. Verden har forandret seg for meg. Jeg føler meg fri.”
Foto: Giorgio Grani
Fremtiden
Hope forteller at hennes mål for livet nå er at hennes barn skal ha gode mulighet i livet. Hun ønsker å gi barnet et liv hun selv ikke har hatt, og at barn-et skal vokse opp uten å kjenne på den ensomhet og nød hun selv har opplevd. Hun ønsker at barnet hennes skal få gå på skolen, og lære å lese og skrive, og føle seg trygg på seg selv. Hope forteller at om hun hadde hatt disse mulighetene, om hun kunne lese og skrive, hadde hun klart å bruke sosiale medier og andre kanaler for å få hjelp tidligere. Etterhvert skal Hope ta utdanning selv, og har begynt å lære seg å lese.
I dag er Hopes fremtid usikker. Siden Hope ankom landet uten dokumenter og med begrenset rett til å være i landet, er det stor usikkerhet vedrørende om hun får bli værende her. Om Hope får avslag på sin søknad om oppholdstillatelse, blir hun nødt til å flytte ut av landet. Det er ingen som kan si hva som vil skje i fremtiden, men Hopes erfaringer i Marita Women har hjulpet henne ut av en håpløs og vanskelig situasjon. Vi håper og ber for at Hope skal få bli værende, men skulle hun ikke det, er vår bønn at Hope skal klare seg på veien videre. Maritastiftelsen vil fortsette å jobbe for kvinner som Hope. Sammen kan vi bringe kjærlighet dit andre ikke når.
Og jeg tenkte: “er livet virkelig så vakkert som dette?”
Og jeg tenkte: “er livet virkelig så vakkert som dette?”
Foto: Thomas Bjørnstad
