Jan Erik Nilsen – En siste gang

– Det er jo litt spesielt nå. Det har vært en så stor del av livet mitt så lenge. Og så kjenner jeg på takknemlighet. Veldig stor takknemlighet. For at jeg har fått holde på med dette i så mange år. For alle menneskene jeg har møtt. Og for at arbeidet får leve videre.

Han stopper litt opp før han fortsetter. 

– For det viktigste i alt dette er jo ikke meg. Det viktigste er om vi når inn til mennesker. Om vi kan være med og tenne et håp. Om vi kan inspirere til et nytt liv. Hvis det skjer, da er jo alt verdt det.

Ute på fjorden kommer båten til syne. Jan Erik følger den med blikket, rolig, nesten hverdagslig. Det er ikke mye høytid over måten han snakker på. Han gjør ikke stort nummer ut av at dette er siste tur. Men det ligger der likevel, under ordene. Han sier at han har fått mange tilbakemeldinger opp gjennom årene. Fra innsatte. Fra folk som har vært med på samlinger. Fra mennesker som har kjent at Maritastiftelsen har betydd noe.

– Jeg tror ikke folk alltid skjønner hvor mye det betyr å få høre det. Når noen sier at «det dere gjorde for meg, det betydde noe», så går det rett i hjertet. Jeg blir veldig berørt av det. Det er ikke noe man bare rister av seg.

For Jan Erik har fengselsarbeidet aldri handlet om å komme med raske svar eller enkle løsninger. Det har handlet om å møte mennesker, igjen og igjen.

– Når du møter folk i gudstjeneste, eller sitter i samtale med dem, eller kommer på besøk, så får du jo se noe annet enn det som står i avisene. Du ser ikke bare saken deres. Du ser ikke bare det de er dømt for. Du ser et menneske. Du ser blikket. Du ser uroen. Du ser håpet. Og ofte får du etter hvert høre historien deres.

– Det betyr mye for folk å kjenne at noen respekterer dem. At noen bryr seg. At noen vil hjelpe. At de ikke bare er en dom eller en sak. Den relasjonen, den tilliten som bygges der, den er helt avgjørende. Det er der alt begynner.

Han er tydelig på at det er relasjonen som bærer arbeidet. Ikke bare aktivitetene. Ikke bare rammene. Men det at et annet menneske blir værende.

– Gudstjenestene og samlingene er viktige, og de er ofte veldig fine. Det er mye varme der. Men det stopper jo ikke der. Det er mye arbeid under overflaten også. Det er oppfølging, telefoner, administrasjon, praktiske ting, ansvar, og mange tunge samtaler. Og noen samtaler tar du med deg hjem. Det gjør du. Du klarer ikke bare å legge det fra deg hvis du virkelig har hørt på et menneske.

Han sier det rolig, nesten nøkternt. Men det er lett å høre at dette ikke bare har vært en jobb.

– Når du sitter med et menneske som forteller om livet sitt, om det som har skjedd, om skam, savn, vold, rus, svik og alt det der, så gjør det noe med deg. Og det skal det kanskje også gjøre. Hvis ikke det gjør noe med deg, så tror jeg du stenger av litt for mye.

Mange av dem han har møtt, har trengt mer enn noen å snakke med der og da. De har trengt hjelp til å finne en vei videre.

– Særlig de som har sittet lenge, eller sitter i forvaring, trenger jo ofte mer enn bare en prat. De trenger noen på utsiden som kan følge litt med, som kan være en bro. For når de nærmer seg permisjon eller løslatelse, så handler mye om å bygge tillit og vise stabilitet. Da hjelper det enormt at noen faktisk kjenner dem og tror på at det går an å ta steg videre.

Den brobyggingen lever videre i Maritastiftelsen. Jan Erik er glad for at stafettpinnen nå går videre til Stig Morten Seierstad.

– Stig Morten er veldig god på det der. Han ser folk, og han er god til å hjelpe dem videre. Det kan være jobb, praktiske ting eller bare det å være der når livet er vanskelig. Det er jeg veldig takknemlig for.

Båten legger til, og vi går om bord. Jan Erik hilser på flere av dem som jobber på båten. Han kjenner dem fra før. Det er innsatte som jobber på båten. Det er ingen vakter som passer på, ingen gjerder som holder dem inne. Jeg spør hvorfor de ikke bare stikker av.

– Fordi dette betyr mye for dem. Det handler om tillit. Om å få ansvar og vise at man kan bære det. De som er her ønsker å komme tilbake til samfunnet på en ordentlig måte. Da vil de også bevise at de er til å stole på.

Jan Erik trekker fram arbeidet på Ila. Der, i møte med innsatte i sikkerhetsavdeling og høysikkerhet, har han gjort seg noen av de sterkeste erfaringene i fengselsarbeidet. 

– De er jo mennesker alle sammen. De er jo ikke dyr. Og det er viktig å si. For noen ganger snakker vi om dem som om de er noe helt annet enn oss. Men når du får sitte ned, prate med dem og høre historiene deres, så ser du jo at de bare er mennesker. Mennesker som kan ha gjort alvorlige ting, ja. Men fortsatt mennesker.

Han understreker at dette ikke handler om å bortforklare eller bagatellisere alvorlige handlinger.

– Det handler ikke om å si at det de har gjort, ikke er alvorlig. Men når du får høre om oppveksten, om det de har vært utsatt for, og om alt som ikke har vært på plass rundt dem, da skjønner du mer av hvordan et liv kan havne så skjevt. Mange av disse livene kunne sett helt annerledes ut.

Her blir stemmen hans mer tydelig, mer insisterende.

– Vi må tørre å si at samfunnet har sviktet mange lenge før fengselet. Barnehage, skole, fosterhjem, psykiatri, hjelpeapparat, det er mange ledd her. Og når ingen klarer å ta tak tidlig nok, så kommer ting ofte helt ut av kontroll til slutt. Da står man igjen med mennesker som både er redde, skadde, sinte og utrygge.

Frustrasjonen hans er ikke rettet mot enkeltpersoner.

– Jeg møter mange flinke folk i kriminalomsorgen. Betjenter og ansatte som gjør en kjempeviktig jobb. Men systemet er presset. Det er for få folk, for lite ressurser og for lite tid. Det blir for lite oppfølging. For lite ettervern. Og forskjellen på varetekt og soning blir ikke alltid så stor som den burde være. Kriminalomsorgen blir helt avhengig av sånne som oss i Maritastiftelsen, som kan hjelpe til. Og vi er helt avhengig av dem for å kunne bidra. Jeg er takknemlig for samarbeidet vi har med dem. 

Han trekker særlig fram dem som aldri først og fremst burde vært møtt med fengsel.

– Noen av dem som sitter der, skulle kanskje heller hatt behandling, omsorg, trygghet og en helt annen type oppfølging. Lukket sikkerhet gjør ikke folk friske. Det gjør det ikke. Du kan ikke låse deg til heling. Noen mennesker trenger noe helt annet enn bare kontroll.

Bastøy kommer nærmere. Kaia og trærne trer fram. Jan Erik ser utover uten å si så mye et øyeblikk. Det er lett å forstå at dette ikke bare er enda en overfart. Så forteller han om en telefonsamtale han aldri har glemt.

– Det var en som hadde fått permisjon. Han kom ut, og så kjente han ganske fort at dette gikk ikke bra. Han var dårlig psykisk. Da ringte han meg. Det sier jo noe om tillit, synes jeg. At han ringte. At han visste at han kunne gjøre det. Og da fikk vi hjulpet ham videre. Sånne ting betyr mye. Veldig mye.

Idet båten legger til, reiser Jan Erik seg. På den siste turen til Bastøy er det ikke først og fremst de store ordene Jan Erik vender tilbake til. Det er de små møtene. Kirkekaffen. Samtalene. Fellesskapet.

– Jeg har hatt mange fantastiske frivillige med meg. Det må jeg si. De har betydd utrolig mye. Når vi har samlinger og gudstjenester, og så setter oss ned etterpå med kaffe, da skjer det ofte noe veldig fint. De frivillige setter seg ned og prater med de innsatte. Helt enkelt, egentlig. Men det er jo ikke enkelt likevel. Det betyr mye å bli møtt sånn.

Jan Erik går av båten og blir stående et øyeblikk på Bastøy. Rundt oss ligger den vakre naturen stille. Fjorden er rolig, og sola titter fram. Våren er kommet til Bastøy. 

– Jeg håper bare at folk sitter igjen med at det nytter å bry seg. At det aldri er bortkastet å møte et menneske med respekt. Og at ingen bare er det verste de har gjort. Hvis vi klarer å holde fast på det, da har vi kommet et stykke.