Noen ganger aner vi ikke ringvirkningene av valgene våre. Et valg som først handler om å redde sitt eget liv, kan flere år senere få betydning for et menneske man ennå ikke har møtt. Dette er derfor en litt annerledes historie; fire liv fortalt hver for seg, men som etter hvert griper inn i hverandre. Én historie for hver søndag i advent. Det begynner med Trond. Det han gjorde for ett menneske, skulle mange år senere få betydning for mennesker han aldri møtte.

Det var enkelte hus i Tønsberg andre helst ikke gikk inn i, men Trond Akerholdt gikk inn.

Som ung oppsøkte han mennesker på gata og beveget seg alene inn i belastede miljøer. Senere gjorde han det samme på reiser i blant annet Amsterdam, Tyskland og New York. Hvis Trond mente Gud ledet ham et sted, gikk han.

– Han var så trygg og uredd. Og han brydde seg ikke så mye om hva folk syntes om ham, forteller kona hans, Gunn.

Hun legger til noe som gjør bildet mindre glatt:

– Han kunne nok mangle noen sosiale antenner også. Hadde han en mening, så sa han den.

Det var en sær kombinasjon. En mann som kunne virke kompromissløs, men som Gunn beskriver som “veldig, veldig snill, god og kjærlig”.

Trond vokste opp i et kristent hjem, men barndommen var langt fra trygg. På slutten av 1950-tallet flyttet familien til Nord-Canada. De var fire søsken. Familien levde svært fattig, og faren ble etter hvert det som kan beskrives som en streng dommedagspredikant. Han ble stadig strengere og fjernere fra kona og barna. Til slutt tok moren de fire barna med seg tilbake til Norge. I mer enn 20 år hørte de ikke fra faren.

Trond beholdt likevel troen. Allerede som gutt hadde han en sterk gudstro. 

Moren hadde hatt et åpent hjem. Mennesker som slet, kom og gikk, og hun tok seg av dem som falt litt utenfor. Når Gunn prøver å forstå hvor Tronds raushet kom fra, er det henne hun peker på.

– Han hadde veldig mye fra mammaen sin. Det var nok gaven hans, å ta seg av mennesker.

Trond begynte tidlig å gjøre det samme. I den frie menigheten de tilhørte, samlet han mennesker og oppsøkte folk på gata. Han søkte mot miljøene andre helst holdt avstand til.

Da Gunn møtte ham, var hun 15 og han 17. Hun var selv litt opprørsk, og den unge mannen med langt hår og motorsykkel med dødningemotiv så akkurat passe farlig ut.

– Jeg syntes han var kul. Men han var jo ikke sånn i det hele tatt. Han var bare en snill sjel.

De ble kjærester og senere gift. Hjemmet deres kom til å ligne det Trond selv hadde sett hos moren.

– Hele livet vårt har det flyttet folk ut og inn hos oss. Du aner ikke hvor mange rare mennesker som har bodd hos oss og sovet på gulvet.

Trond var heller ikke alltid enkel å ha med å gjøre. Han sa det han mente og hadde ikke nødvendigvis de mest finjusterte sosiale antennene. Han kunne være sta, direkte og lite opptatt av om noen syntes han var rar. Den samme egenskapen gjorde ham vanskelig å skremme bort.

Etter hvert ble fengslene en stor del av livet hans. I nærmere 20 år arbeidet han inn mot innsatte gjennom Maritastiftelsen. Han ble et kjent ansikt for både innsatte og ansatte. Han møtte mennesker som ofte hadde hørt løfter før, og som hadde god grunn til å være skeptiske til dem som kom utenfra for å hjelpe. Trond fortsatte å gå inn.

Da han døde i 2015, var kirken full under begravelsen. Folk sto langs veggene. En sal full av mennesker Trond hadde hatt innflytelse på og gjort inntrykk på. En av de i salen var en mann fra Gjøvik som Trond aldri hadde gitt opp. Det var Stig Morten.