Stig Morten Seierstad ble født i 1978 og vokste opp på Gjøvik i et hjem han selv beskriver som fullt av kjærlighet. Likevel begynte livet tidlig å trekke i en annen retning.

Som 15-16-åring begynte han å røyke hasj. Snart solgte han videre. Han fikk sin første dom, ble far som 17-åring og prøvde amfetamin på 18-årsdagen. Etter hvert forsvant han inn i rusmiljøet i Oslo. I en periode var han konstant rusa i et halvt år. Faren reiste ned for å lete etter ham og håpet bare sønnen fortsatt var i live.

Så ble kriminaliteten grovere. Biltyverier ble til tyngre kriminalitet. Stig Morten beveget seg inn i et miljø med våpen, vold og paranoia, og endte som torpedo.

Det verste var hva som skjedde med ham mens grensene flyttet seg.

– Til slutt så jeg ikke mennesker, bare muligheter. Enten var folk brikker eller fiender.

For hver dag ble det vanskeligere å se seg selv i speilet. Han hadde etterlatt mennesker “i grøfta”, uteblitt fra begravelser og sluttet å svare på telefoner. Han hadde barn han nesten ikke så.

Ett minne sitter særlig fast.

– Jeg klarte ikke å se sønnen min i øynene. Jeg tenkte at den lille, uskyldige gutten i barnevogna aldri skulle få se den ondskapen som bodde i meg. Det fortjente han ikke.

I 2006 orket Stig Morten snart ikke mer. Han gikk med et ladd våpen og hadde bestemt seg for hvordan det skulle ende dersom politiet kom: Han skulle trekke våpenet. Da visste han hva politiet ville gjøre.

Så opplevde han at han ble stilt overfor et valg.

– Enten fortsetter jeg denne veien til jeg dør, eller så må jeg snu 180 grader.

Han gjorde noe som var nesten utenkelig i miljøet han levde i. Han ringte politiet selv. Stig Morten begynte å fortelle om kriminaliteten han hadde vært en del av. Men før han rakk å komme helt ut av miljøet, gjorde han et siste oppdrag. Dagen etter var han på forsiden av avisene og ble arrestert for siste gang.

I Oslo fengsel fikk han vite at det var satt en pris på hodet hans. Hvis de ikke kunne nå ham, fryktet han at ekskona, barna eller resten av familien kunne bli rammet.

På cella knelte han på betonggulvet.

– Jeg ba ikke for meg selv. Jeg ba for barna mine, eksen min og familien min. Jeg sa: “Gud, sørg for at familien min er trygg. Send heller alt dette på meg.”

Så ga han et løfte: Hvis familien ble beskyttet, skulle han følge Gud resten av livet.

Stig Morten beskriver det som et møte med Jesus.

– Det var som om jeg ble fylt av en enorm og varm kjærlighet. Som om jeg fikk kjenne hva Gud tenkte om meg. At han faktisk kunne elske meg.

Han fortsatte også å fortelle politiet det han visste. I avhørsrommet satt den samme etterforskeren overfor ham i time etter time. En dag la hun ned pennen og så på ham.

– Hun sa: “Jeg kan ikke skrive ett eneste ord til, for jeg tror på deg.” Og bam, sa det inni meg. For første gang på nesten 30 år var jeg fri.

Men det var én ting å bestemme seg for et annet liv. Noe annet var å lære seg å leve det.

I fengselet begynte Stig Morten å gå på gudstjenester. Der møtte han Trond Akerholdt.

– Der inne var jeg bare et nummer. En av 170 innsatte. Men Trond husket meg. Han gjorde en innsats for å lære navnet mitt fra dag én. Med Trond fikk jeg være Stig Morten.

Etter ett år og fire måneder ble han flyttet til Ullersmo.

Der så han Trond igjen.

Trond kjente ham igjen, husket navnet hans og sa at han skulle komme på besøk hver uke.

Stig Morten hadde sett kristne komme og gå før.

– De snakket stort om kjærlighet og tilgivelse, men få holdt det de lovet. Jeg tenkte: «Det er sikkert bare noe sånn kristne folk sier.»

Men uka etter kom Trond.

Så kom han uka etter der igjen.

– Trond var hyrdenes hyrde.

Etter hvert tok Trond ham også med hjem. Stig Morten ble kjent med familien og forelsket seg siden i datteren hans, Henriette. Senere skulle de stifte familie sammen.

Og etter hvert begynte Stig Morten selv å gå inn gjennom fengselsdørene fra den andre siden.

Han begynte å besøke og følge opp innsatte. Rundt 2010 var han og Gunn regelmessig inne i fengselet på Gjøvik. Mennesker som sto i mye av det samme han selv hadde stått i, satt nå på den andre siden av bordet.

Gjøvik var fortsatt byen han kom fra. Det var også byen som kjente navnet hans fra rus og kriminalitet.

Flere år senere kom en tanke tilbake som han hadde båret med seg siden tiden i fengsel:

– Jeg har lyst til å gi noe tilbake til byen min. Jeg vil ikke bare at de skal se på meg som han gangsteren eller den kriminelle gutten. 

Sammen med Gunn startet han Marita Gjøvik. De fikk låne et lokale på Samfunnet. Starten var beskjeden.

– Vi begynte bare på et trøtt rom.

De inviterte noen mennesker de kjente. Så kom det flere. Den ene etter den andre. Til slutt ble rommet for lite. Senere kom Trond Hesla til en av samlingene på Samfunnet. Med seg hadde han en mann Stig Morten og Gunn ennå ikke kjente. Det var Bjørn Aksel.