– Jeg trodde ikke jeg ville overleve en gang til.
Bjørn Aksel hadde vært rusfri før. Han hadde vært i behandling før. Han hadde til og med utdannet seg til sykepleier og jobbet i helsevesenet. Likevel satt han der igjen, innlagt etter enda et tilbakefall.
– Jeg kjente helsevesenet fra den siden, som sykepleier. Og så kjente jeg det fra brukersiden. Etter den siste innleggelsen var jeg livredd for å komme ut i rus igjen. Det hadde vært så nært. Det hadde vært så mørkt den siste runden.
Når Bjørn Aksel forteller om rusen, sier han lite om hvordan den begynte. Han går raskt videre til det som var tyngst; forsøkene på å komme seg ut av den. Til periodene hvor han klarte seg, og periodene hvor han ikke gjorde det.
Det hadde satt spor i hvordan han så på seg selv.
– Jeg tenkte at jeg kom til å feile igjen. Jeg var vant til å feile.
Og nettopp derfor var det heller ikke enkelt å tro at hans egen historie kunne brukes til noe godt.
– Jeg hadde ikke turt å stå fram med historien min og bruke svakheten min. Jeg tenkte at jeg ikke var bra nok. At jeg kom til å gi Gud et dårlig rykte.
Mens han var innlagt, begynte han å gå i kirken igjen. På en gudstjeneste hørte han Trond Hesla fortelle om en vanskelig periode i sitt eget liv, og om et fornyet ønske om å hjelpe mennesker.
– Da kjente jeg at det dunket litt ekstra. Jeg kjente kallet igjen. Jeg hadde kjent det flere ganger før, men avvist det.
Denne gangen gjorde han ikke det.
– Jeg innså at jeg trengte et mål. En retning. At det å komme inn i Guds vilje med livet mitt var det som skulle til for at jeg skulle klare meg.
Han gikk bort til Trond etter gudstjenesten.
– Jeg kjente at hjertet dunket og jeg svettet. Så sa jeg: «Jeg må bare bli med deg på det du gjør. Kan ikke jeg også være med og hjelpe mennesker?»
Når han senere forteller om denne perioden, formulerer han det nesten brutalt enkelt:
– Jeg tenkte: Hva er det jeg har? Hva kan jeg bidra med? Jeg har bare behov. Jeg har bare behov og svakheter.
Det han selv trengte mest, var andre mennesker.
– Jeg trengte et kristent fellesskap hver dag. Et sted hvor jeg kunne treffe andre som kunne forstå meg, som hadde vært igjennom litt av det samme som meg.
Så tenkte han:
– Jeg trenger det. Du får bruke det da, Gud.
Det var ikke første gang Bjørn Aksel hadde måttet bygge et nytt liv rundt seg. Første gang han kom til Gjøvik, rundt 14 år tidligere, ante han knapt hvor han skulle.
– Jeg var på avrusning på Moss sykehus og hadde søkt langtidsbehandling. Så kom det en taxi og hentet meg. Jeg visste ikke hvor i landet Gjøvik lå.
Taxien kjørte i flere timer.
– Opp i skogen, uten mobildekning. Så satte de meg av på en gård utenfor Gjøvik.
På behandlingsstedet var nettverk og arbeidstrening en del av opplegget. På en av de første turene inn til byen oppdaget han et kirkelokale som minnet ham om miljøet han hadde vokst opp i.
– Jeg gikk inn og kjente igjen atmosfæren. Så begynte jeg å bruke kirken som nettverk. Jeg ble kjørt til gudstjenester hver søndag mens jeg var innlagt. Jeg fikk venner. Jeg fikk nettverk. Jeg fikk arbeidspraksis.
– Og så hadde jeg plutselig et liv i Gjøvik.
Det livet var likevel ikke nok til å hindre tilbakefall. Da Bjørn Aksel kom ut av den siste behandlingen, tok han derfor i bruk det han visste både som sykepleier og pasient.
– Jeg lagde mitt eget ettervern. Jeg fylte dagene mine med avtaler. Jeg gikk til ruskonsulent, til samtaleterapi, brukte Fontenehuset. Jeg brukte alle tilbudene jeg kunne finne i Gjøvik. Jeg gikk på gudstjenester og i bibelgruppe.
På papiret var uka full.
Likevel var det noe som manglet.
– Det ble veldig mange telefonnumre, kontaktpersoner og adresser. Jeg ble helt svimmel av det. Det var slitsomt.
Han savnet ikke først og fremst enda en avtale.
– Jeg ønsket å kunne gå til det samme stedet hver dag. Møte de samme menneskene. Andre kristne og andre med samme erfaring som meg.
Mennesker han slapp å begynne på nytt med hver gang.
En stund etter utskrivelsen tok Trond Hesla med seg Bjørn Aksel på en av de første samlingene til Maritastiftelsen i Gjøvik. Stig Morten Seierstad og Gunn Akerholdt hadde nylig startet opp samlingene.
– De hadde én samling i uka. De serverte lunsj og hadde åpne dører. Og jeg kjente meg hjemme.
Det var særlig måten menneskene møtte hverandre på som traff ham.
– De kunne være seg selv og være fulle av feil og mangler. Likevel kunne de tjene Gud og hjelpe andre. Jeg kunne bli brukt som den jeg var.
For en som var vant til å tenke at han kom til å mislykkes igjen, betydde det noe.
– Jeg sa: «Her vil jeg være med. Her vil jeg tjene. Her vil jeg bruke livet mitt.»
Men én dag i uka var ikke nok.
– Jeg ønsket meg mer. Så etter hvert fikk jeg ansvar for å åpne flere dager.
Så kom koronapandemien.
Tilbudene Bjørn Aksel hadde bygd hverdagen rundt, stengte.
– Og jeg ble kjemperedd, for jeg trengte jo det fellesskapet. Jeg trengte noe å gå til hver dag.
Han fikk lov til å bruke et tomt kafélokale i sentrum så lenge han fulgte smittevernreglene.
Så han gikk dit.
Hver dag.
– Jeg åpnet døra. Stekte vafler.
Og ventet.
– Jeg satt der noen uker alene.
Men når Bjørn Aksel forteller om det i dag, sier han noe som avslører at dette ikke først og fremst handlet om å drive et tilbud for andre.
– Jeg satt der og ventet på at det skulle komme noen som jeg kunne være sammen med.
Han trengte medvandrere.
– Da hadde jeg en oppgave. Jeg hadde et ansvar. Jeg hadde noe å gå til. Hvis ikke jeg var der, så var jo ikke døra åpen for noen.
Etter noen uker fikk han øye på en mann han kjente nede på gata.
– Lokalene lå i andre etasje. Så jeg åpnet vinduet og ropte: «Hallo, hallo! Kom her, da!»
Mannen hadde vært i rusbehandling. Etter at han skrev seg ut, hadde det gått galt.
Han manglet ikke alt det praktiske.
– Han hadde leilighet. Han hadde det han trengte. Men han greide seg ikke alene.
Bjørn Aksel kjente igjen noe i det.
Mannen begynte å komme til kafeen hver dag. Etter hvert flyttet han inn på gjesterommet hjemme hos Bjørn Aksel.
– Han hadde jo leilighet selv, men han trengte fellesskap. Så han skulle bo hos meg midlertidig. Han ble faktisk boende i fire måneder.
Det var ikke avansert.
– Vi spiste frokost sammen. Vi ba sammen. Vi hadde samtaler gjennom dagen. Vi leste Bibelen sammen. Og på dagtid holdt vi åpent på Marita og hadde det som en oppgave.
Så kjente mannen igjen noen andre på gata.
– Da var vi tre.
Så kom én til.
– Så kom fjerde mann og femte mann. Og så ble vi litt et fellesskap som møttes daglig.
Det som hadde begynt med Bjørn Aksels egen frykt for å falle tilbake, vokste fram uten noen stor plan.
– Jeg hadde aldri trodd det. Det startet som et viktig ettervern for meg, sånn at jeg hadde noe å gjøre hver dag. Og så brukte Gud det til å bli et ettervern for veldig mange andre. Nå er det nesten så ettervernet lever sitt eget liv.
Etter hvert fikk fellesskapet egne lokaler og flere frivillige. Bjørn Aksel brukte nesten all tiden sin på mennesker som trengte hjelp.
– Før jeg gifta meg, brukte jeg nærmest hele døgnet på det her. Jeg sov hjemme, og så brukte jeg resten av tiden på Marita. Dagtid, kveldstid, telefoner, kjørte rundt og hjalp folk.
Det er fortsatt slik han beskriver arbeidet; ikke først og fremst aktiviteter, men å følge mennesker tett.
– Vi drar på hjemmebesøk. Kjører folk til behandling og helsetjenester. Blir med på NAV. Hjelper med å etablere seg, få jobb, økonomi. Det kan være veldig forskjellige ting.
Noen ganger er hjelpen ganske enkelt at noen blir med.
Bjørn Aksel vet hvordan det føles å være den som trenger det.
– For meg har Marita blitt en plass hvor jeg kan bruke hele meg. Sykepleierkompetansen min, ruserfaringene mine, brukererfaringene mine og troen min.
Han har også fått et liv som for sju år siden var vanskelig å se for seg.
– Nå er jeg gift og har fått barn. Det har gitt livet en helt ny dimensjon. Men jeg tror det å få den tilfredsheten og meningen med livet på plass også gjorde at jeg kunne komme dit.
– Marita har gitt meg livet tilbake.
Og noe av det livet har han brukt på å gå ved siden av andre som skal prøve å bygge sitt.
En av dem er Lasse.



