– Jeg var på et sted i livet der jeg ikke brydde meg om jeg døde i morgen.
Lasse sier det ganske rolig.
– Jeg kunne gått i detalj på det, men det var et veldig mørkt sted. Mye angst. Ingen du kan stole på.
Når han senere skal beskrive livet han har i dag, er det nettopp tillit han kommer tilbake til.
Men før han kom dit, måtte han bestemme seg for om han ønsket å leve lenge nok til å prøve.
– Det første valget jeg tok, var jo det mest alvorlige. Det var to veier: Enten fortsette å dø, eller søke et nytt liv.
– Jeg hadde nådd bunnen, mitt laveste punkt. Det var de to alternativene jeg satt igjen med.
Lasse hadde ikke alltid levd slik.
– Jeg er utdannet lastebilsjåfør og mekaniker. Jeg levde et arbeidsliv en gang i tiden.
Så kom årene han selv oppsummerer langt kortere.
– Så havnet jeg i elendighet i mange år.
På et tidspunkt under koronaperioden ble han alvorlig syk med sepsis.
Men når han forteller om vendepunktet, er det ikke sykehusoppholdet han peker på.
Det er valget.
– Valget om å bli rusfri var lett. Men å gjennomføre det var langt ifra lett. Å snu livet og få et nytt liv verdt å leve, det er mye jobb.
I slutten av 2023 la han seg inn til avrusning og gikk videre i behandling. Tilfeldighetene skulle ha det til at det var samme gård utenfor Gjøvik som Bjørn Aksel også hadde vært på mange år tidligere.
– Det er mye jobb man gjør der. Terapi. Jeg har vært hos mange psykologer og diverse. De har hatt kloke ord å si.
For Lasse handlet mye av arbeidet om å lære å leve med det han tidligere hadde forsøkt å ruse seg bort fra.
– Det handler om å kvitte seg med gammelt grums. Ting som har skjedd. Ting jeg har opplevd. Og konsentrere seg om å ikke bruke rus som en løsning. Skjønne at det finnes andre løsninger. Det er en lang prosess.
På gården var arbeid og fellesskap en del av hverdagen.
– Vi drev gård. Alle hadde arbeidsoppgaver. Samarbeid og fellesskap var metoden.
Etter noen uker begynte Lasse også å delta på møter i Anonyme Narkomane i de samme lokalene som Marita Gjøvik disponerte.
– Det var ikke alltid det passet at jeg kunne dra, fordi møtene ble holdt i Gjøvik sentrum. Så vi måtte være flere som skulle ut fra institusjonen for at jeg fikk lov. Men jeg holdt hardt på at det skulle jeg.
Han hadde bestemt seg for at han ville noe annet. På møtene til Anonyme Narkomane måtte Lasse skaffe seg en sponsor, en som har gått veien før ham.
– Det vil si en kontaktperson. En som følger deg opp. Jeg hadde sett en på møtene som jeg visste hadde vært rusfri i mange år. Han hadde gått veien jeg ville gå. Så jeg spurte om han ville være sponsoren min, og han sa ja.
Han som Lasse spurte var Bjørn Aksel. Bjørn Aksel ble personen Lasse kunne lene seg på mens livet utenfor institusjonen kom nærmere.
– Vennskapet med Bjørn Aksel ble på en måte en del av forberedelsen på at jeg skulle komme ut. Jeg var helt ny på Gjøvik. Jeg kjente ingen. Det var litt overveldende, men Bjørn Aksel introduserte meg for Marita Gjøvik.
Gjennom treningsturer begynte Lasse å reise fra gården og inn til Gjøvik.
Noen av turene gikk til Marita. Marita Gjøvik hadde faste lokaler, mange frivillige, driftet en bruktbutikk og en kontaktkafé, og var blitt et ettervern som var åpent hver dag.
– Jeg begynte å dukke opp. Drakk litt kaffe. Satt i kaffekroken og pratet med folk.
Det høres kanskje lite ut, men for Lasse var det begynnelsen på å kjenne noen i den byen hvor han snart skulle bo.
– Jeg hadde lyst til å fylle dagene med noe. Så da begynte jeg å jobbe her.
Da behandlingen nærmet seg slutten, fantes det allerede ansikter han kjente på utsiden.
– Marita Gjøvik var mye mer enn jeg hadde tenkt og trodd. Det var et sted å være, det var jobb og det var tilrettelagt for meg. Så det ble en myk og fin overgang til den sivile verdenen.
For utskrivelsen handlet ikke om å vende tilbake til livet han hadde hatt før. Det var nettopp det han ikke skulle.
– Det er jo å skifte liv, rett og slett.
Han måtte forlate mennesker og miljøer han kjente.
– Og så begynte jeg et nytt liv her på Gjøvik.
Lasse er fra Tønsberg. I Gjøvik var mye fremmed.
På spørsmål om hva Marita betydde i denne perioden, begynner han ikke med store ord.
– Først og fremst betydde det at jeg hadde en plass å komme. Få kontakt med folk. Jeg var jo ny på Gjøvik. Jeg ville ha noe å fylle dagene med.
Det handlet om å ha mennesker rundt seg lenge nok til at de sluttet å være fremmede.
– Det er jo det fine fellesskapet som gjør at jeg er her, først og fremst.
Etter hvert fikk Lasse en annen rolle.
– Og så er jeg her for å bidra. Jobbe frivillig. Det gir meg så mye å hjelpe andre.
Han er ikke lenger bare den nye mannen i kaffekroken.
Han har ansvarsvakter. Han er arbeidsleder. Andre forventer at han møter opp og vet hva som skal gjøres.
Når han blir spurt hvordan det er å få den tilliten, nøler han ikke med å ta med begge sider.
– Det er både spennende, hyggelig og litt skremmende.
Så ler han.
– Lasse gjør stadig vekk ting han ikke kan.
Første gang han sto med ansvaret alene, kjente han godt på det.
– Jeg sprang bare rundt som en hodeløs høne. Prøvde å passe på at alle hadde det bra. Jeg var veldig utrygg på meg selv. Alt skal være låst og stengt. Kasseoppgjøret skal være riktig. Jeg gikk rundt og tenkte: Har jeg husket alt? Har jeg husket å låse alle dørene?
Det er blitt lettere.
– Jeg kjente mye mer på ansvaret før enn jeg gjør nå. Det handler mye om å stole på dem man jobber sammen med. At de kan oppgavene sine.
Det er en ganske stor forskjell fra mannen som beskriver det gamle livet med ordene: «Ingen jeg kan stole på.» Nå stoler andre på Lasse. Og Lasse øver på å stole på dem. Det betyr ikke at livet har blitt enkelt.
– Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var bekymringsløst. Det er det jo ikke.
Fortiden forsvinner ikke fordi man slutter å ruse seg.
– Jeg har måttet rydde opp i mye av det som har skjedd før i livet. Jeg ber om tilgivelse både for ting folk har gjort mot meg og ting jeg selv har gjort. Det er en prosess å kunne legge ting bak seg. Jeg føler at jeg har mye mindre bagasje. Eller … bagasjen ligger der. Men ting fra fortiden tynger meg mindre nå.
Troen har også fått en plass i det nye livet.
– Jeg har tatt imot Jesus. Det har gitt meg muligheter og en opprydning i livet som jeg ikke ante var mulig.
Hvis han kunne gått tilbake noen år og møtt mannen han var da, vet han ikke om det hadde hjulpet å fortelle hva som ventet.
– Jeg hadde prøvd å si at det finnes muligheter. At det er et lys i tunnelen. At det faktisk går an å bli frisk fra den sykdommen man sitter i. Men i den tilstanden jeg var i, hadde det hørtes så uvirkelig ut. Som et tilbud som var for godt til å være sant. Jeg hadde nok ikke trodd på det. Den gangen brydde jeg meg ikke om jeg døde i morgen. Nå er jeg glad i livet.
Han blir litt stille.
– Jeg er glad for at jeg overlevde.
I mange år hadde han ønsket seg det han kaller «et liv verdt å leve».
– Men hvordan jeg skulle komme dit, det var bare så fjernt for meg.
Hva er et liv verdt å leve?
– For meg var det et liv uten rus. Uten kriminalitet. Med folk jeg kan stole på. Folk som vil meg vel. Et liv hvor jeg kan kjenne at jeg har en egenverdi. Hvor jeg gjør noe som hjelper andre. Og selvfølgelig et liv med glede. Ikke bare sorg.
Så legger han til noe som kanskje sier mest om hvor langt det faktisk er fra livet han beskriver før behandlingen til det han lever nå:
– Jeg har blitt en person som jeg liker. Jeg begynner faktisk å bli ganske stolt over meg selv.



