Alexander Maximo hadde flere dommer og opphold på institusjoner og psykiatrisk, før han en dag møtte noen mennesker som klarte å hjelpe han til å få en ny retning i livet. De klarte det, fordi de hadde god tid – de trodde på Gud og de trodde på Maximo. Møtet ble starten på en prosess som skulle vise seg å bli lang og svingete, men som er en viktig del av at Maximo i dag står oppreist og har klart å finne motivasjonen til å bygge sitt eget liv og ta gode valg.

Feilmedisinering og hasjbruk 

Hadde du trodd du skulle bli ansvarsperson og jobbe i Maritastiftelsen? – Det hadde jeg aldri trodd, nei, svarer Maximo raskt med et smil.

– Dette er første gangen jeg har fast jobb, og det føles utrolig bra.  Jeg får lov til å være ansvarsperson på Elstangen, som er et botilbud i Maritastiftelsen. Jeg har noe å stå opp til hver dag, og får lov til å være en ressurs heller enn en som alltid lager problemer.

Maximo ble adoptert til Norge da han var fire år, sammen med søsteren på syv år. Sammen fikk de nye foreldre i Valdres. Der bodde Maximo frem til han var 14 år, da han flyttet til en institusjon på Hamar.

– Som barn drev jeg med sport og aktiviteter og jeg gjorde det bra på skolen. Jeg hadde gode foreldre, men da jeg var 13 år begynte det likevel å gå galt.

– Jeg fikk feil medisiner for ADHD-diagnosen jeg hadde fått og begynte å røyke hasj. Da jeg kom på institusjon, møtte jeg andre kriminelle og begynte å stikke av sammen med dem. Det å komme på institusjon gjorde bare alt verre for meg, for der fikk jeg venner som var kriminelle. Skole og idrett og alt som hadde vært bra, ble revet bort på ett år, forteller Maximo.

Jaktet på adrenalinkick

Hvorfor ble det sånn? Hvorfor sluttet du med idrett og de tingene du hadde likt?  – Jeg søkte spenning,  adrenalinkick og nye ting. Alt dette hippie-røyke-greia er veldig spennende i begynnelsen, men etterhvert blir det fylt med angst og frykt. Man blir redd vennene sine, det blir bråk om penger og det blir mer og mer destruktivt. Det ble såpass ille at jeg hadde opphold på to psykiatriske avdelinger, der jeg ble tungt medisinert og fikk flere diagnoser som i ettertid har blitt avskrevet. Det kostet kommunen kr 300 000

i måneden å følge meg opp i denne fasen – likevel var det ikke nok til at jeg ble bedre, forteller Maximo.

– Da jeg flyttet fra den siste barnevernsinstitusjonen og over til Marita Bo, var jeg på et veldig dårlig sted i livet og gjorde alt gærent. Jeg fant på alt av tull som kunne gi meg et kick – slik som rus, hærverk og vold. Sånn sett er det ganske spesielt å tenke på hvor godt jeg har det i dag og hvor mye som har endret seg, forteller Maximo.

Et nettverk som hjelper folk opp og frem 

Som en del av en dom for hærverk, måtte Maximo snakke med Stig Morten Seierstad som drev forebyggende arbeid mot kriminalitet blant ungdom. Kim Akerholdt, som er ansatt i Maritastiftelsen, var også med på de første samtalene. Dette skulle vise seg å bli begynnelsen på en lang prosess med mange oppturer og nedturer.

– Gjennom Stig Morten og Kim fikk jeg kontakt med Maritastiftelsen i 2011. Der fikk jeg møte Gunn og Trond Akerholdt som jobbet og bodde i Marita Bo i Oslo, og det tok ikke lang tid før jeg ble fosterbarn hos dem og beboer i botilbudet. Kim ble min primærkontakt, og hjalp meg med botrening og regninger, og vi fikk et nært forhold. Jeg fikk virkelig oppleve et godt fellesskap. Alle passet på alle, og jeg fikk et nettverk etter å bodd der. Et nettverk som ikke drar folk ned, men som hjelper folk frem og opp. Det var veldig bra og mye moro, men skal sies at jeg gjorde mye tull der også, forteller Maximo.

Maximo ble også kjent med flere i Maritastiftelsen, og fikk et godt forhold til blant annet Leiv Holstad. – Jeg husker en gang jeg fikk være med Stig Morten på et foredrag om forebygging mot kriminalitet. Han sa jeg skulle få møte en venn og pastor, og da jeg møtte han, hilste jeg og sa: ”God bless you motherf……”. Lite visste jeg at jeg hadde nettopp møtt mannen som startet hele Maritastiftelsen, forteller Maximo og ler.

Leiv husker historien godt, og sier at han opplevde dette møtet med Maximo både som et kompliment og som ganske morsomt.

– Han ville vise meg at jeg var en av gutta. Det sa klikk mellom Maximo og meg fra første stund, og siden har den gode kontakten mellom oss bare vokst, forteller Leiv.

Nåden betyr enormt mye 

Etter to år på Marita Bo i Oslo, flyttet Maximo sammen med Gunn og Trond til Elstangen, som i dag er et eget botilbud i Maritastiftelsen.

– Etter to år på Marita Bo, var det mye fint som hadde skjedd med meg og jeg hadde gode venner som hadde troen på meg, men likevel fortsatte jeg å gjøre mye tull. Jeg hadde jobb i Monsterbedriften, men gjorde mye dumt der også. Stig Morten måtte rydde opp etter meg stadig vekk, og det er helt utrolig at han fortsatte å ha troen på meg.

– Jeg hadde alltid en tro på Jesus, for jeg hadde blitt kristen da jeg var 16 år, men jeg klarte likevel ikke å slutte med det gamle livet. Jeg hadde flere dommer hengende over meg, som omhandlet vold mot tjenestemann, slåssing og hærverk. Jeg hadde stjålet et par biler, og hadde en stor gjeld som jeg fortsatt betaler på i dag. Det vonde bygget seg opp i det skjulte, og så lenge det lå skjult var det en kort vei tilbake til det destruktive livet.

– Etter hvert sklei jeg helt tilbake til det gamle livet, og flyttet sammen med en kjæreste. Etter fire turbulente måneder ble det slutt, og det var en stemme inni meg som sa: ”Nå må du bare slutte!” Jeg følte Gud snakket til meg, og jeg bare bestemte meg – nå er jeg ferdig med dette livet! Da pakket jeg bagen og dro tilbake Elstangen. Jeg var ikke så høy i hatten da jeg ringte Gunn for å si at jeg kom tilbake, for jeg hadde gjort så mye dumt og vært borte lenge. Men hun svarte bare: ”Velkommen!” Den nåden jeg ble møtt med betyr enormt mye, sier Maximo.

Et veiskille

Hva er det som gjør at den avgjørelsen om å stoppe det gamle livet, fremdeles holder i dag? – Det er først og fremst Jesus. Mange har mistet troen på meg opp igjennom, men de som har alltid har vært der for meg, har trodd på Gud og de har trodd på meg. De har ringt meg, brydd seg, selv om jeg har gjort mye dumt. Dette er de samme menneskene som jeg har i livet mitt i dag, og de har vist meg den nåden Gud har for oss. Gunn sier at langvarige relasjoner, med samtaler og nåde, er det som hjelper, og det er sant. Det er det som helbreder, sier Maximo.

– Før tenkte jeg at jeg ikke hadde følelser, jeg ville i alle fall ikke vise de. Hvis folk begynte å snakke om følelser, ble jeg avvisende. Det var fordi jeg egentlig hadde masse følelser, og vondt inni meg. Strategien min for å overleve, var å bli iskald. Etter at jeg flyttet tilbake til Elstangen og bestemte meg for å rydde opp i livet, gråt jeg kjempelenge. Da kom alt opp og ut, og det var utrolig deilig. Da var det godt å ha Jesus. Gunn og Stig Morten, som begge kjenner meg veldig godt, så at et eller annet hadde skjedd og at noe hadde løsnet. Nå føler jeg at jeg er meg selv og kan være fri. Jeg har opp- og nedturer, men jeg er mye friere inni meg, selv når det stormer og er kaos, sier Maximo.

Bygger grunnmuren for resten av livet 

Hva har det betydd for deg å komme tilbake og være på Elstangen det siste året?  – Jeg har lært å ta ansvar, gjøre hverdagslige plikter, vaske og ta vare på andre. Fra å være den som trengte hjelp hele tiden, er jeg med og hjelper andre. Det er jo litt rart å plutselig være den som ringer og ber folk komme seg på jobb, sier Maximo og ler.

– Etter at jeg kom til Elstangen, føler jeg at jeg har begynt å bygge grunnmuren for resten av livet. Jeg har ingen utdannelse, men får likevel lov til å jobbe, og det føles veldig bra. Det er en helt ny trygghet å kunne ha fast inntekt, og vite hvordan jeg skal bruke dagene. Jeg har gjeld til staten ett år til, og det er godt å vite at jeg kan betale ned på det. Jeg tar ingenting av dette som en selvfølge, forteller Maximo.

Hva tenker du er det som hjelper mennesker til å få til en endring i livet, slik som du har fått?

– Jeg tror det som hjelper er at noen har troen på deg. At noen følger deg opp – som i at de ringer deg, spør hvordan du har det. Men til syvende og sist handler det om at man ønsker et nytt liv selv. Man må ville ta tak selv og være motivert, avslutter Maximo.