– Jeg brenner for å gi folk en mulighet til et nytt liv, fordi jeg har fått det selv. Jeg ser tilbake på mitt eget liv – at det er utrolig mange som har prøvd å gjøre noe for meg, selv om det ikke alltid funket der og da. Jeg er glad for at de har prøvd uansett, forteller Truls.
Jeg ser tilbake på mitt eget liv – at det er utrolig mange som har prøvd å gjøre noe for meg, selv om det ikke alltid funket der og da. Jeg er glad for at de har prøvd uansett, forteller Truls.
Han er 32 år gammel, en høy, bredskuldret mann, med et stort smil og et engasjert blikk. Etter å ha tilbrakt store deler av livet i fengsel på grunn av rus og kriminalitet, jobber han nå som ettåring i Maritastiftelsen, i avdelingen Marita Drift og prosjektet Marita Bootcamp.
Du har hatt til sammen syv år i fengsel, altså store deler av ditt voksne liv. Tenkte du noen gang at du ønsket å gjøre noe annet med livet?
– Jeg prøvde aldri å skjerpe meg, fordi jeg hadde ikke troa på meg selv, så det var først da jeg ble kristen at jeg skjønte at jeg var verdt noe og at jeg trengte å forandre meg. Det var ingen mennesker som nådde inn, men Gud gjorde det. Jeg følte jeg ikke kunne noe annet enn å være kriminell. Det var lettvint å være kriminell og ruse seg, forteller Truls.
Slo seg aldri til ro i fosterhjem
– Jeg drømte likevel alltid om å få komme hjem. De fleste barn gjør vel det. Vi fikk etter hvert lov til å være mer hjemme, og foreldrene mine sa at det gikk bedre og at vi snart skulle få komme hjem på fulltid. Det bidro jo også til at vi aldri slo oss til ro i fosterhjemmene vi var plassert.
Så dere hadde en drøm om å komme hjem. Fikk dere komme hjem til slutt?
– Det ble dessverre aldri slik. Faren min døde brått i 1999, da jeg var 14 år. Da raknet alt for meg. Jeg hadde spilt fotball og vært flink på skolen, men alt gikk galt da jeg skjønte jeg ikke fikk komme hjem. Jeg begynte å gjøre masse dumt og ruset meg, og fosterforeldrene måtte til slutt si at de ikke klarte å hjelpe meg. Da jeg var 16 år ble jeg plassert på institusjon i Skien for å sone en samling av mange ulike dommer, blant annet ran. Jeg måtte være der til jeg var 19 år. Da skulle de ordne bolig og jobb på Oslo, forteller Truls.
Kriminell karriere
Da Truls var fylt 19 år, fikk han en hybel på 10 kvm i Oslo og jobb i en vaktmestertjeneste.
– Jeg jobbet der i to måneder, og så gadd jeg ikke mer. Jeg fikk 2500 kr hver fjortende dag, og det syntes jeg var altfor lite. Jeg bestemte meg etter kort tid for å flytte hjem til moren min. Hun hadde ny mann, som også var rusmisbruker. Det var et crackhouse, der det var mye kjøp og salg. Jeg begynte å ruse meg masse da jeg flyttet inn, og gikk for fullt inn i en kriminalitetskarriere. Etter et par år døde også moren min. Hun hadde ruset seg gjennom mange år, og hjertet orket nok ikke mer. Jeg var 21 år, og hadde mistet begge foreldrene mine til rusen. Stefaren min turte ikke komme tilbake til leiligheten etter dette, for vi var ikke særlig gode venner, og jeg ble også etter hvert kastet ut av leiligheten. Etter dette bodde jeg rundt og omkring, og var innom fengsel flere ganger, forteller Truls.
Begynte å få tilbake samvittigheten
Du var i fengsel store deler av årene etter moren din døde. Hvordan oppleves det?
– Den siste dommen jeg hadde var som 26-åring. Jeg satt det meste av tiden på isolat fordi jeg kranglet så mye med folk hele tiden. Det som var veldig fint, var at Liv Ingjerd, som hadde fulgt opp oss søsknene siden vi var små, stadig kom på besøk. Hun hadde vært avlastningshjem for oss fra sommeren 1997 og gav oss et sted der vi kunne møtes. Hun tok med bibel til meg, selv om jeg sa at det ikke kom til å funke. Men så var det ikke så mye å gjøre i fengselet, så jeg begynte å lese. Jeg kjente at jeg begynte å endre meg mens jeg leste. Jeg begynte å kjenne på en samvittighet, og det var ganske plagsomt. Jeg fikk tanker om at det jeg hadde drevet med ikke var riktig, og kjente på en dårlig samvittighet ovenfor søsknene mine som måtte bekymre seg for meg. Jeg begynte å få et ønske om et annet liv, forteller Truls.
Hvordan var det å komme ut etter så lang tid?
– Jeg kom ut etter tre år, og var veldig klar for å få meg en normal jobb. Dessverre sa NAV nei, og mente jeg ikke var klar for å jobbe. Det gjorde at jeg gikk fullstendig i kjelleren, for jeg hadde vært veldig motivert for å begynne et nytt liv. Det var vondt at de var så skeptiske. Det gjorde at jeg begynte med rus igjen og var på vei til å fullstendig blaffen i alt. Jeg skulle også ta vare på lillebroren min, Thomas, som hadde flytta inn hos meg. Jeg prøvde å ta vare på oss begge, men det ble vanskelig, for vi slet mye begge to, sier Truls.
Brorens død ble et vendepunkt
– Jeg hadde begynt å gå i kirka, men levde et dobbeltliv der jeg også var småkriminell og ruset meg. Etter en stund valgte Thomas å ta sitt eget liv, og det ble naturligvis en skikkelig smell for meg. Jeg følte at jeg stod ovenfor et valg: Enten gi blaffen i alt og gå fullt tilbake til det gamle livet, eller begynne helt på nytt og gi Gud en sjanse. Jeg hadde fortsatt kontakt med Liv Ingjerd, og hun hadde billett til en kristen konferanse i London. Jeg var litt skeptisk, men valgte å dra. Jeg sa til Gud: Jeg har en rekke spørsmål og hvis du kan svare på de spørsmålene på denne konferansen, så skal jeg følge deg 100 %.
Og det var helt sykt, for Gud gjorde det. Det ble nesten litt for mye for meg. Jeg var i sorg og ubalanse, men samtidig full av fred og trygghet. En helt spesiell opplevelse, som jeg ikke kan forklare på annet vis enn at Gud grep inn. Jeg har hørt uendelig mange taler gjennom livet, men nå traff talene meg på en helt ny måte. Plutselig så gjaldt det meg, og siden det har jeg vært fast i kirka hver søndag, forteller Truls.
En meningsfull jobb
– Rett etter at broren min døde og jeg valgte å slutte med kriminalitet, trengte jeg en lovlig jobb. Jeg husket at jeg hadde hilst på Stig Morten Seierstad i fengselet, og hørte at han jobbet i Maritastiftelsen. Jeg spurte søsteren min om nummeret hans, og ringte han for å spørre om jobb. Stig Morten svarte: ”Hvilken størrelse bruker du i klær?” Det var ikke mer som skulle til før jeg kunne begynne å jobbe sammen med han. Jeg gikk i Stig Mortens fotspor i ett år, og så var det en stemme inni meg som sa: Bibelskole! Jeg gikk LEV Drammen Bibelskole og jobbet som kokk ved siden av. Etter at jeg var ferdig der, ble jeg usikker på hva jeg skulle gjøre, og da ringte jeg Stig Morten igjen og fikk jobb på Elstangen Bofellesskap og Marita Drift, og flyttet dit etter noen uker. Nå er jeg ettåring i Marita, er med som stab på Bootcamp, og synes det er veldig meningsfullt. Jeg føler jeg er på en reise. Det er jo bare to år siden jeg var et helt annet sted, og derfor er det ekstra spesielt å være sammen med gutta på Bootcamp, som er helt i begynnelsen, sier Truls.
Noen hadde alltid tro på meg
Hvordan er relasjonen med familie og venner nå?
– Da jeg begynte å lese Bibelen, skjønte jeg hvor lite tid jeg brukte på familien min, de som faktisk brukte mest tid på meg. Det har jeg hatt behov for å gjøre noe med. Jeg har fått god kontakt med fosterfamilien min igjen. Jeg hadde ingen kontakt med de mens jeg var kriminell fra 2001, men de kom i begravelsen til broren min og da fikk vi god kontakt. Jeg har også vært innom Oslo Kristne Senter der jeg vokste opp, og flere gråter når de ser meg. Mange har bedt for meg og familien i mange år, og blir rørt over å se at det har gått bra, tross alt, svarer Truls.
– Det er så lett å sette seg fast i offerrollen, at alt er alle andres feil. Jeg skjønte til slutt at jeg faktisk hadde et valg. Jeg kunne synes mye synd på meg selv og hadde også gode grunner til det, men det gir ingen gode løsninger å synes synd på seg selv. Man må reise seg opp og velge å gå videre. Jeg kunne aldri komme hjem igjen og få tilbake det gode familielivet som jeg drømte om da jeg var liten, men jeg innså at jeg fremdeles hadde en stor familie og mange gode folk rundt meg som hadde omsorg for meg. Det har vært viktig for meg å få gode venner, som vil meg det beste. Uten gode folk rundt meg, hadde ikke det valget om å begynne på nytt vært mulig, avslutter Truls.
