Jan Erik Nilsen har siden 2015 vært ansvarlig for fengselsarbeidet i Maritastiftelsen. Han er alltid på farta, og har jevnlige gudstjenester og samtaler i 12 ulike fengsler på Østlandet.
Vi kjenner Jan Erik som en mann med et stort hjerte for andre, et enormt engasjement for jobben i tillegg til en god klump med humor. Når han forteller historien sin, er det vanskelig å forstå at det kan være snakk om den samme mannen.
Vi kjenner Jan Erik som en mann med et stort hjerte for andre, et enormt engasjement for jobben i tillegg til en god klump med humor.
For å kunne ta fatt på den historien, må vi helt tilbake til barneskolealder og høsten 1967 da Jan Erik gikk i 4. klasse. Jan Erik forteller:
– Tidlig på barneskolen ble jeg utsatt for noe de fleste barn gjør, nemlig å få en omgangssyke. For meg ble det en litt alvorligere sak, og jeg var syk en hel vinter før de fant ut at det ikke var noe annet enn et virus som jeg fikk hjelp til å bli kvitt. Året etter fikk jeg imidlertid sterke hodesmerter og slet med søvn og å holde fokus på skole. Denne perioden gjennomgikk jeg flere undersøkelser og ble satt på veldig sterke morfinliknende og beroligende medisiner. Egentlig ble dette gitt kun for en kort periode, men hodepinen fortsatte og jeg gikk gjennom hele resten av barneskolen med disse medisinene. Dette er sterkt vanedannende, og ble starten på en mangeårig rusavhengighet.
Ungdomstid
Da jeg var 12 år hadde jeg hatt et rusproblem lenge, men verken jeg selv eller mor og far visste hvor alvorlig det egentlig var. Jeg begynte på den tiden å stille spørsmålstegn ved meg selv; hvem er jeg, hva er meningen med alle ting. Jeg søkte ut i rusmiljøet i Hamar, der jeg begynte å sniffe og drikke alkohol, og det utviklet seg etter hvert til sterkere narkotiske stoffer. Det ble mye rus og vold gjennom ungdomsskolen, og jeg sluttet på skolen i 1972. I et forsøk på å redde meg ut fra det dårlige miljøet jeg var i, tok rektor på skolen kontakt med en bekjent som drev en turiststasjon på fjellet, og lurte på om jeg kunne komme dit og jobbe med hester. Det fikk jeg muligheten til, men det ble dessverre ikke noe mindre rus. Halvåret før dette hadde jeg vært mye i Oslo og bodd på Vestbanen. En jeg kjente derfra bodde også på turiststasjonen, og vi delte samme rusproblem og ruset oss mye sammen. Til slutt ranet vi hele stedet, og fikk to års fengsel for væpnet ran og hærverk.
Rus, ekteskap og barn
Etter soning reiste jeg hjem til Hamar, og endte etter hvert opp på ungdomshjem i 1976. Der traff jeg det som skulle bli den første kona mi og moren til det første barnet jeg fikk, som ble født i 1978. Det ble et ekteskap med bare rus og tull, og jeg endte opp med aleneansvaret for gutten i 1980. Jeg forsto etter hvert at dette ikke gikk, og en sen høstdag i 1980 leverte jeg han fra meg til bestyrerinna på et barnehjem i nærheten, og syklet derfra.
Jeg fortsatte som før og det skjedde veldig mye vondt i årene frem til 1990. Det var mye rus, psykiatri, utagering og noen selvmordsforsøk. Jeg endte til slutt opp på Statens klinikk for narkomane på Hov i Land i 1990, hvor jeg skulle prøve å bli rusfri igjen. Jeg klarte å bli rusfri noen måneder, og traff der kone nummer to, og moren til mine to neste barn. Vi klarte å leve så godt at vi fikk kommunen med på å gi oss et etableringslån, og kjøpte oss leilighet i et borettslag i Hamar. Men vi var ikke rusfrie. Det ble et blandingsmisbruk av heroin og amfetamin, samtidig som jeg faktisk begynte på skole og klarte å fullføre skolegangen som bilmekaniker. I et par år balanserte vi rus og skolegang, der vi spilte godt innfor kommunen og leger, samtidig som vi hadde et tungt rusmisbruk ved siden av. I 1997 gikk det likevel ikke lenger, og det ble skilsmisse i tillegg til at de to barna våre ble levert i fosterhjem.
Den kvelden jeg leverte fra meg barna mine i fosterhjem kjente jeg at jeg ikke hadde noe mer å gi verden og jeg bestemte meg for å avslutte livet. Men da jeg kom hjem den kvelden fikk jeg en opplevelse av at jeg skulle folde hendene mine, noe jeg ikke hadde gjort siden jeg gikk i barnehagen. Jeg ba en bønn til Gud om at hvis Han var til, så måtte Han komme og hjelpe meg, for nå orket jeg ikke mer.
Møtet med en ny type kjærlighet
Dagen etterpå fikk jeg høre at Frelsesarmeen hadde startet en ny kafé for rusavhengige i Hamar. Dit gikk jeg, og fikk mitt første møte med en frelsesarmésoldat som het Camilla, som etter hvert skulle bli min tredje kone. Denne gangen var det noe helt annet, hehe! Men det var jo en lang reise dit.
På denne tiden var jeg fullstendig nedbrutt, det å gi fra meg mine to siste barn var veldig sårt. Da jeg kom inn på kafeen i Frelsesarmeen ble jeg likevel mottatt med en kjærlighet jeg ikke trodde fantes. Camilla viste meg noe jeg aldri hadde opplevd før, og etter hvert begynte jeg å lure på hvem hun egentlig var. Jeg var en rusmisbruker som stjal bilen og pengene hennes, men hun var alltid der med en kjærlighet og en forståelse som jeg ikke kunne begripe. Derfor spurte jeg henne en dag – hvem er du egentlig? Da fortalte hun meg om Jesus og evangeliet, og at det bare var Han som kunne hjelpe meg. Hun forkynte ikke evangeliet noe mer enn det, men hun hadde likevel vist meg noe som ga meg en tro.
Guds time
To år gikk før jeg bestemte meg for å oppsøke inntakssenteret til Evangeliesenteret og begynne i rehabilitering. Den formiddagen, 12. september 1999 datt all rusen av meg. Jeg opplevde at Jesus tok alle de 31 årene med rus, med alt det den innebærer av psykiske problemer, kriminalitet og andre følger etter et liv med rus. Men jeg visste samtidig at det ville bli tøft. Det å møte det gamle livet avkledd for rus var jeg livredd for; å måtte stå for alt jeg hadde gjort, sagt og vært med på. Midt i denne frykten opplevde jeg å bli ikledd en kraft og en kjærlighet som ga meg en ny lyst: dette livet vil jeg ha, dette vil jeg leve. Jeg tror Gud var med meg hele veien, selv om jeg ikke forsto det. Det skjedde mye i løpet av de 31 årene jeg ruset meg, men den 12. september tror jeg var Guds time.
Et frimodig frieri
Mens jeg var i rehabilitering, besøkte Camilla meg. Bestyreren på Evangeliesenteret sa at det var greit med besøk, men samtidig advarte han meg. Han mente at det siste jeg trengte da var enda en ny kone, jeg trengte Jesus.
Men likevel var jeg frimodig. Sent en høstkveld i 1999 var jeg ute og gikk en tur i skogen med Camilla, og jeg hadde bestemt meg for å spørre om hun kunne tenke seg å bli kona mi. Jeg tenkte samtidig at dette er det dummeste jeg kunne spørre om, hvem trodde jeg at jeg var? Hun var jo til og med prestedatter! Men jeg hadde bedt til Jesus om at Han måtte gi meg et kristent nettverk, med gode mennesker som kunne bli en del av livet mitt.
Jeg hadde stjålet noen penger fra henne noen år tidligere, og følte at jeg måtte erkjenne dette før jeg kunne foreta et frieri. Så jeg knelte foran henne på stien i skogen og fortalte at det var jeg som hadde tatt pengene. Videre spurte jeg: ”Kunne du tenke deg å gifte deg med meg?”
Da så hun på meg, og sa: ”Jan Erik, det kan jeg tenke meg”.
Da datt det ut av meg: ”HÆ? Hva sa du nå?”
Hun sa videre: ”Jo, det er noe med deg som jeg setter stor pris på. Som jeg sa til deg for flere år siden er du en vakker mann, men jeg mente på innsiden”.
Jeg spurte: ”Så du synes ikke jeg er noe pen?”
”Jo, du har blitt mye penere”, svarte hun. ”Men det er innsiden jeg mente. Så jeg vil gifte meg med deg. Men det blir ikke før om ett år, og i mellomtiden skal du være her med Jesus”.
”Det blir ikke noe problem”, sa jeg.
Det gjorde jeg, og vi giftet oss 30. juni 2000. Vi jobbet sammen i Evangeliesenteret i flere år, og fikk to flotte døtre.
Klype seg i armen-tilværelse
Drømmen jeg hadde om å leve et rusfritt liv og kunne ta hånd om familien min ble virkelig. Gutten som jeg syklet og leverte fra meg i 1980 kom tilbake igjen til meg etter 23 år og jeg fikk lov til å være pappa for han igjen. De to barna fra mitt andre ekteskap vant jeg omsorgsretten for etter 9 år. Jeg ønsket å kjempe for dem, og barnevernet vurderte det som riktig i den situasjonen. Jeg må noen ganger klype meg i armen når jeg ser tilbake på hva Jesus egentlig har gjort. Alle mine sykdommer og diagnoser er fjernet og jeg har fått dokumenter på at alt er ute av kroppen. Lever og nyrer er akkurat som det skal være, noe legen min ikke helt kan forstå. Han sa til meg at ”hvis du hadde vært en bil, hadde du vært avskiltet. Men det har tydeligvis skjedd noe som er helt fantastisk, og du kan bli 150 år”.
Behovet for nåden er alltid den samme
Alt det jeg ikke var den gangen, det er jeg i dag. Jeg levde i et overhengende mørke som ødela både meg selv og folk rundt meg. Hvis jeg ble sint kunne jeg gjøre ting som var helt vanvittig. Denne negative delen av meg er helt borte i dag. Som datteren min sier; ”Du er jo plagsomt glad, pappa! Det er nesten så det er slitsomt”. Jeg kjenner at det handler om Guds kraft. Jeg er like avhengig av Gud i dag som jeg var den dagen jeg knelte ned på inntakssenteret i Evangeliesenteret. Livet har selvfølgelig utviklet seg, men behovet for nåden er alltid den samme. Vi er mennesker alle sammen, og vi vet ikke dagen derpå. For meg er dette det viktigste i mitt kristne liv; å ikke ta dagen som en selvfølge. Jeg vet at jeg har én som er sterkere enn alle ting og som får lov til å vise det i meg og ta hånd om meg.
