Jeg skal møte Lehnnon Dominquez på arbeidsplassen hans, og blant stillaser og containere går vi inn en dør til lunsjrommet, hvor jeg skal få høre om hans vei til Norge og Maritastiftelsen.
Lehnnon Dominquez er en trofast og sentral medarbeider i Marita Drift AS og på Elstangen, som er Maritastiftelsens bofellesskap for menn.
Vi er omringet av gulkledde arbeidere fra mange ulike nasjoner, noe som slår meg som passende kulisser for Lehnnons fortelling om et liv fylt av store nyanser og usannsynlige vendinger. Han er en trofast og sentral medarbeider i Marita Drift AS og på Elstangen, som er Maritastiftelsens bofellesskap for menn. Det var på ingen måte en selvfølge at han skulle ende opp i nettopp denne rollen, i et helt annet land enn der han vokste opp.
En rebell og bråkmaker
Jeg spør Lehnnon om han kan fortelle litt om bakgrunnen sin, før han kom til Norge.
– Jeg ble født i 1981 og vokste opp på Filippinene med familien min. Faren min var kriminell og våpenlanger, og ble jaktet på av myndighetene. Han ble satt i fengsel i 1987, der han møtte en norsk misjonær fra Ungdom i Oppdrag, noe som førte til at han fikk et nytt liv som kristen. Resten av familien min ble også kristne, men jeg var vant til det gamle livet, og ville ikke være med på det.
– Det ble et sjokk for meg hvordan livet ble snudd på hodet da foreldrene mine ble misjonærer i 1987. Jeg skjønte ikke konseptet, og jeg kjente ikke Gud. Jeg var jo et barn, og det var obligatorisk for meg å bli med foreldrene på kristne møter, men jeg var en rebell og strittet imot. Hver ferie vi besøkte slekten til pappa som fremdeles var tilknyttet mafiaen, fikk jeg en smak på det gamle livet med fri religion og lov til det meste. Som misjonærer hadde ikke foreldrene mine særlig med penger, og jeg skjønte ikke hvorfor de valgte å være fattige, fremfor friheten og pengene i det gamle livet.
Lehnnon forteller om en lang periode som rebell og i opposisjon mot foreldrenes nye liv. Skolegang fungerte heller ikke særlig bra, og han måtte bytte skole mange ganger på grunn av bråk. Det endte med at han ble utestengt fra alle universitetene på Filippinene.
– Jeg stakk til slutt av fra familien og gikk min egen vei. Jeg gjorde masse tull og ble innblandet i gjengmiljøer. Jeg likte ikke rusmidler, så det ble aldri min greie, men det var mye vold og jeg kunne angripe folk og slåss for moro.
Vendepunktet – fra selvopptatt til tjenersinn
Etter mange år med et tøft liv på gaten preget av vold og kriminalitet, kom det et vendepunkt i Lehnnons liv. I slutten av 2003 fikk han et møte med Gud, og ble medarbeider i organisasjonen som han tidligere hadde strittet mot å være en del av.
– Jeg hadde levd et tøft liv, og det kom til et punkt der det ble veldig mørkt. Jeg sa til Gud at hvis du virkelig er der, så vis deg nå og hjelp meg ut av dette livet. Jeg opplevde at han møtte meg, og jeg skjønte at troen foreldrene mine hadde var ekte. Etter bare noen måneder, var jeg i gang med disippeltreningsskole i Ungdom i Oppdrag.
Lehnnon fikk et stort engasjement for å hjelpe andre, og det var en dramatisk forandring fra det livet han hadde levd før.
– Da jeg ble kristen, begynte det en prosess hvor hjertet mitt gikk gjennom en stor endring. Det var en stor overgang fra å hovedsakelig tenke på meg selv og mine egne behov, til å hjelpe andre. Det var ikke bare enkelt, for jeg kunne bli sint og ville gjøre min egen greie, og jeg orket ikke nærhet. Jeg hadde vokst opp med at man skulle gjøre som man fikk beskjed om, noe jeg hadde strittet veldig imot, men lærte meg å bli mer ydmyk og følge Gud og det andre prøvde å lære meg.
– Jeg var på disippeltreningskolen i seks måneder, og deretter meldte jeg meg som frivillig stab i organisasjonen. Jeg jobbet blant annet som kokk og laget mat til 130 mennesker hver dag, og hadde vaktmesteroppgaver. Etter hvert ble jeg stab på en disippeltreningsskole, og var leder for turene som studentene skulle dra på (kalt ”outreach”). Jeg var reiseleder til land som India, Kina, Kambodsja, Thailand, Indonesia, Malaysia og Singapore. Jeg organiserte transport, og var også reiseleder for grupper med sykepleiere og leger som skulle gjøre hjelpearbeid, blant annet etter tsunamien i 2004.
En rastløs vandrer
I flere år jobbet Lehnnon med hjelpearbeid og misjon. Han begynte ved en ny base i 2009, hvor de jobbet med fokus på slummen ved de store søppeldyngene.
– Det var veldig annerledes, og vi møtte mange vonde skjebner. Jeg ble blant annet ansvarlig for å følge opp folk med tuberkulose, og gikk fra hus til hus for å levere medisiner. Min første pasient var en eldre dame på 75 år, som man mistenkte hadde fått sykdommen. Jeg besøkte henne og måtte måle høyde og vekt og sende en spytteprøve til sykehuset. Jeg hørte ikke hva hun sa, så jeg tok øret inn til munnen hennes, og plutselig hostet hun til og jeg fikk blod i ansiktet. Jeg ble ikke syk, heldigvis. I tillegg til dette matet vi 250 – 300 barn ukentlig, og hadde et senter hvor små barn fra slummen kunne få melk og mat.
Lehnnon forteller om flere år med mye reising og mange forsøk på å bygge seg et liv med levelig inntekt, men det var ikke enkelt for en med hans bakgrunn. Han trengte forandring fra arbeidet i Ungdom i Oppdrag, og ble med som ungdomsleder i en av de største kirkene på Filippinene.
– Det var stort sett vellykkede rike folk i denne kirken, så det var en ganske stor overgang fra det arbeidet jeg tidligere hadde gjort. Jeg jobbet med ungdom, men det var dårlig med lønn, og det ble etter hvert problemer med lederskapet. Da dro jeg tilbake til min hjemby, og startet et firma sammen med familien min. Dessverre gikk dette også dårlig, fordi det er mye korrupsjon på Filippinene, og vi ønsket ikke gi bestikkelser og drive ulovlig.
– Jeg kunne ikke gå på universitetet, men jeg bestemte meg for å ta noen små kurs i blant annet markedsføring og bygningsarbeid, for å se om det var en mulig vei videre, men jeg fikk ikke arbeid. I denne perioden eskalerte også problemene faren min hadde med myndighetene på grunn av hans kriminelle bakgrunn, og han flyttet til Norge for å komme seg unna.
Fant tilhørighet i Marita
– Det ble vanskeligere å være tidligere kriminell på Filippinene, og alt jeg planla gikk i vasken. Jeg begynte å tvile på om Gud virkelig hadde en plan for meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En dag ringte pappa og lurte på om jeg ville besøke han i Norge, og jeg bestemte meg for å reise dit i 3 måneder. Han hadde fått jobb i Maritastiftelsen og bodde på Elstangen. Da jeg kom dit, falt alt på plass. Jeg ønsket å bli værende, og oppdaget at jeg hadde mange av de samme visjonene som de som jobbet der hadde.
Lehnnon bestemmer seg for å bli i Norge, og får jobb i Maritastiftelsen. Han føler seg hjemme, men strever med å venne seg til klima og språk.
– Jeg sa til Gud at jeg trengte en ordentlig bekreftelse på at det var her jeg skulle være. Jeg satte meg ved vannet nedenfor Elstangen, og spurte Gud om han kunne gi meg et tegn på at jeg var på riktig sted. Jeg tok et bilde av utsikten og jeg satte det som profilbilde på Facebook. En liten stund senere kom det opp et gammelt minne på profilsiden min, av et annet profilbilde jeg hadde for 10 år siden. Det var et maleri jeg hadde malt av en hvit benk ved et vann, og det var helt likt! Det ble en skikkelig bekreftelse for meg.
Arbeidsleder og storebror
Hva er det som gjør at du brenner for denne jobben og vil bruke så mye av livet ditt for å hjelpe disse gutta?
– For meg er dette misjon, som handler først og fremst om å hjelpe gutta til et bedre liv. Jeg kan fremdeles streve med språk og kommunikasjon, og gutta kan sikkert synes jeg er slitsom som skal følge de så tett, men jeg fokuserer på målet og oppgavene. Jeg prøver å være storebror, og en god arbeidsleder i driften. Jeg har blitt veiledet siden jeg var liten av mine foreldre, så jeg er vant til å få tydelige beskjeder om hva jeg skal gjøre, men de vi jobber med er ikke alltid det. Vi må derfor være tålmodige med folk. Livet er en prosess og det tar tid. En plante kommer fra et såkorn, og det tar tid å vokse opp.
– De vi jobber med er som regel fra fengsel og har en brokete bakgrunn. Når vi er i arbeid på Marita Drift AS, så må vi vise at vi er profesjonelle. Vi gjør mye rivearbeid og flytter for eksempel søppel, men uansett hva arbeidet er, skal det gjøres ordentlig og profesjonelt. Det kan være vanskelig for mange, for det føles simpelt. Da sier jeg at arbeid er arbeid, og jeg er opptatt av å være takknemlig for at man i det hele tatt har en jobb. Hvis gutta blir lei, så sier jeg at de må bruke den følelsen som en motivasjon til å ta utdannelse og kanskje klatre innen bransjen. Viser de at de er villig til å gjøre den grunnleggende jobben, så vil de kunne få flere muligheter senere.
Fokus på folk og fellesskap
Hva er det som er viktige verdier for deg i jobben?
– Vi ønsker ikke å dømme, og vi har tilgivelse og kjærlighet i sentrum i arbeidet vårt. De jeg jobber med har en annen bakgrunn og er kanskje vant til å måtte være tøffe og sterke. Vi kan krangle, men vi ordner opp og går videre sammen. Det er ikke alltid lett å gå gjennom store endringer, det vet jeg av egen erfaring, men alle får en ny sjanse hver dag av Gud. Man kan aldri forandre mennesker på egenhånd, det er bare Gud som gjør, og vi må derfor stole på han. Noen har lange veier og andre korte veier å gå, og alle har sitt tempo.
Lehnnon forteller at han og kollegaene ønsker å ekspandere tilbudet og gjøre mer. – Vi møter mange som har behov for dette tilbudet, men vi har ikke nok plasser til alle som henvender seg til oss. Vi har et veldig godt fellesskap, og vi som jobber her støtter hverandre. Stig Morten Seierstad, som er leder for driften, behandler meg likeverdig og vi har stor tillit til hverandre. Stig Morten og Gunn Akerholdt ser på meg og broren min, Hardee, som familie, og hver gang jeg kan føle meg litt nedenfor, så er det dette som løfter meg opp.
Får du brukt dine egne livserfaringer i arbeidet?
– Erfaringene mine kan også brukes i Norge, for det er fundamentalt for alle mennesker. Det handler om gode verdier og moral, som går på tvers av alder og erfaringer. Jeg forteller min historie, ikke for å fortelle akkurat hva andre skal gjøre, men for å motivere til å gjøre en endring og gi håp. Folk trenger å lære av sine egne feil, så noen ganger må vi la folk få prøve seg og finne ut av ting selv. Nåden er stor som har brakt meg hit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg kan få bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. Jeg går med Gud og er 100 % dedikert til han, og det gir meg masse styrke.
