«Det finnes ikke mange kafeer der folk som oss kan henge uten å få stygge blikk, bortsett fra her, da» sier en av gjestene om Maritakafeen. Siden 1996 har kafeen vært en viktig møteplass for mange av dem som opplever utenforskap i Oslo. Jeg har tatt en prat med en av gjestene for å høre hva kafeen har betydd for han opp gjennom livet. Gjesten har valgt å være anonym.
Vi møtes utenfor kafeen en varm mandagskveld. Ved siden av han står to av kompisene hans. De holder hver sin kaffekopp og skravler i vei. «Jeg har vært her i mange år. Helt siden 90-tallet. Første gang jeg kom hit var jeg bare unggutten. Jeg var i slutten av tenårene og hadde allerede rukket å ruse meg i flere år.» Selv om ungdomstiden var preget av mye rus, ser han likevel lyst på årene som nå ligger bak han. «Jeg hørte om kafeen av en kompis.» «Var det meg?» kommer det fra kompisen som står ved siden av. «Nei, jeg kjente ikke deg da,» svarer gjesten og fortsetter. «Jeg sjekket hvertfall ut kafeen. Folka her smilte til meg og ga meg gratis kaffe.» Gjesten forteller at han ikke husker så mye av den tida, men at han husker at Maritakafeen ble et trygt holdepunkt i hverdagen.
«I flere år bodde jeg faktisk på gata. Det gikk egentlig overraskende greit,» sier gjesten, før han igjen blir avbrutt av kompisen på siden. «Det er ikke så ille som folk skal ha det til,» sier han ene kompisen. «Jo, det er det» sier han tredje, som fram til nå ikke har sagt så mye. Gjesten fortsetter «Det var flere av oss som ikke hadde et sted å sove om nettene, så vi holdt oss sammen, men for 3,5 år siden fikk jeg min første bolig. Jeg var mye aleine og sleit med å finne tid til å møte kompisene mine. Da ble jeg veldig ensom. Jeg hadde ikke vært på kafeen på en stund, men så kom jeg på at der samles jo mange av vennene mine. Og de som jobber på kafeen tar meg godt i mot hver gang. Jeg har ikke hatt mye stabilt i livet mitt de siste 25 åra, men kafeen har alltid vært der.» Gjesten tar en slurk av kaffen og fryser til. «Har jeg snakka lenge? Kaffen har blitt kald, men det går fint. Liker den kald også, jeg.» Han ler litt. «Det finnes ikke mange kafeer der folk som oss kan henge uten å få stygge blikk, bortsett fra her, da.» Han smiler til vennene sine som står ved siden av.
Det går mer og mer opp for meg hvor viktig arbeidet til Maritakafeen egentlig er. Jeg tok en prat med Anders Olsen Søyseth. Han er avdelingsleder for kafeen. «Gjestene våre er mennesker som vanligvis faller utenfor samfunnets rammer,» sier Anders. «Men det betyr ikke at de ikke fortjener støtte og omsorg. Mange av dem har gått gjennom traumatiske opplevelser, og mange kommer hit for å gjøre hverdagen lettere.»
«I 27 år har vi leid lokaler, men nå har vi endelig fått kjøpt et nytt og flott lokale som skal ta i mot kafeens gjester til høsten.» Han ser fram til en ny start. «Vi ønsker å gi gjestene gode og trygge opplevelser på kveldstid. Denne sommeren kommer vi til å gå mye mer oppsøkende enn tidligere. Det er fordi vi ikke flytter inn i de nye lokalene før til høsten.»
Høsten 1998 hadde Anders siviltjeneste i Maritakafeen. Dette var starten på hans engasjement i kafeen. Siden den gang har Anders sett mange gjester komme og gå ut av lokalene. «Det er alltid hyggelig å bli kjent med nye fjes, spesielt her. Samtidig så veit jeg jo at de kommer hit av en grunn. De som kommer hit har ikke mange steder å gå til. Det gjør det jo også enda mer meningsfullt å kunne få være her og tilby dem et varmt sted og en god prat. Mange av folka vi blir kjent med her lever på kanten av stupet, dessverre. Når vi mister noen, så får vi høre det av de andre gjestene her. Det er fryktelig trist når sånt skjer.»
Jeg spør flere av gjestene hvordan de opplever kafeen. Jeg får mye blanda svar i retur, men det som går mest igjen er at det er her de har fellesskapet sitt. «Det er en kafé for folk som oss.»
