Ole Jørgen Reindal har jobbet i Maritastiftelsen i 13 år, hovedsakelig med botilbudet vårt, Marita Bo. Et tilbud som tilbys unge voksne, og som av ulike grunner, trenger et trygt sted å bo. Botilbudet har blitt formet av han og formet han på reisen gjennom alle disse årene. Ole Jørgen er familiefar, gitarist i et «post metal band» og Marita Bo’s personlige hobbykokk, for å nevne noe.
Jeg kommer opp i fjerde etasje i Holsts gate, hvor stiftelsen har sitt hovedkontor. Resten av bygget er hjem for Marita-beboerne. Her forventer jeg å finne en sortkledd mann, sittende med beina i kryss foran PC-skjermen. Ved første øyekast kan denne mannen se ut som en litt røff type, men når du blir kjent med han, innser du at han er snill som et lam.
Denne dagen satt han derimot ikke ved pulten sin. Han var inne i naborommet. Lent over et ustemt piano, med en ny-innkjøpt stemmenøkkel i handa, og et fornøyd smil om munnen. Ole Jørgen er typen som liker nye utfordringer, og det å få kreative arbeidsoppgaver er noe av det han setter stor pris på ved jobben i Marita. «Jeg trives her, mye fordi jeg har en utrolig variert arbeidshverdag.» Det er noe av det han forteller meg idet han har fått lagt fra seg stemmenøkkelen, og vi får satt oss ned og tatt en prat.
Kan du beskrive deg selv i tre korte setninger, spør jeg. Da fyller lyden av den tikkende klokka på veggen rommet vi sitter i. Det skal den gjøre gjentatte ganger i løpet av de neste 40 minuttene. For Ole Jørgen velger sine ord med omhu, noe som kommer til uttrykk i det som blir sagt. Det han omsider kommer frem til, er at han er en mann med: 1. Smale interesser. 2. Et rikt fantasiliv og 3. Et turbulent følelsesliv. Alt dette, og mer, prøver han å bruke til å relatere til menneskene han møter i hverdagen. Enten det er å vise at en mann med smale interesser kan ha en «helt vanlig jobb», eller å bruke den rike fantasien til å male forståelige historier for samtalepartneren. Ole Jørgen gir av seg selv, og bruker det han har i bagasjen.
Videre snakker vi om arbeidshverdagen og hvordan han opplever det å få brukt seg selv i arbeidet han gjør. Da kan han fortelle om en arbeidsplass som gir plass til hele han, og til livet han lever. Han erkjenner at jobben han gjør, preges av hvordan han har det personlig. Ved å forvalte sitt eget liv på en god måte, kan han gjøre en bedre jobb. Samtidig er jobben med på å gi han en pekepinn for hvordan han har det i eget liv.
Ole Jørgen beskriver at, på arbeidsplassen, er det rom for å kunne gå gjennom livets mange faser. Med gode kollegaer og en trygg leder som sammen skaper et trygt arbeidsmiljø.
«Jesus er A-planen»
Så går vi over til å snakke om stiftelsen som helhet, og styrkene vi kan finne her. Da vil jeg sitere hva han sier:
«Jeg tenker at det er en utrolig viktig del i Marita, at Jesus er A-planen. For det synes for meg at Marita er litt annerledes der, enn mange andre ideelle, sosiale tiltak. Maritastiftelsen holder troa høyt og framme, og det tenker jeg er knyttet til mottoet vårt også – Å tro på nye begynnelser. Mye av grunnen til at det gir mening, er at vi har grunn til å tro at vi kan bli overraska. Det er ikke tilfeldigheter, tenker jeg.»
Ole Jørgen har ulike oppgaver i stiftelsen. Han er IT-ansvarlig, til tider pianostemmer, men hovedsakelig arbeider han med botilbudet vårt. Han er den i Marita Bo-staben med lengst fartstid, og bærer derav med seg mange erfaringer. Gjennom oppfølging får han være med på mange viktige reiser i unge menneskers liv. Det er noe av det Ole Jørgen setter stor pris på. «Jeg synes det er veldig spennende å få bli kjent med mennesker og det å få bli en tillitsperson i folk sine liv.»
Han er en støttespiller for unge som går på lange, bratte, og kronglete veier. De tilbys hjelp, ferdigheter, kunnskap og rom til å gå den veien de selv trenger. Og får med seg verktøy som de kan ta med seg videre i livet. Marita Bo er et tilbud som er ment for en periode, for å klare å ta fatt på resten av livet på egenhånd. Han beskriver det i et bilde han fikk høre av sensor da han selv tok lappen. «Du har nå fått lov til å øvelseskjøre på egenhånd.»
Det er et stort spekter av ulike mennesker som flytter inn i botilbudet på Marita, men Ole Jørgen beskriver noen kjennetegn for utfordringene de har. «Det handler ofte om rutiner.» Og disse rutinene kan angripes fra to ulike innfallsvinkler: Ovenfra eller nedenfra. Han beskriver det sånn her:
«Noen kan slite fordi de har et dårlig selvbilde, og ser på seg selv som taperen i sin egen historie. Av og til må man ta tak i historien for å gjøre endring i rammevilkårene. Andre ganger må man endre rammene for i det hele tatt å ha kapasitet til å gjøre noe med historien.» Med utgangspunkt i samtale tar Ole Jørgen fatt på problemene han oppdager, og veileder beboerne etter beste evne.
«De største øyeblikkene er alltid det å følge noen på veien som tar tilbake noe de har tapt, eller inntar noe som de ikke har klart før»
På spørsmålet om det er noen mennesker eller historier som skiller seg betydelig ut, velger han å generalisere det litte grann.
«De største øyeblikkene er alltid det å følge noen på veien som tar tilbake noe de har tapt, eller inntar noe som de ikke har klart før. Det kan være så lite som å få seg en jobb igjen. Misforstå meg rett, det er ikke lite. Alle disse forsøkene på å stå i den kampen der er stort å være med på. Det er helt sjukt å se noe som var utilgjengelig for dem plutselig være normalt, og det skjer stadig vekk.»
Ole Jørgen forteller at etter hans oppfatning er Marita Bo et tilbud som skiller seg ut fra lignende tilbud der ute. Den spesielle sammensetningen av at det bor såkalte «ansvarspersoner» sammen med beboerne er noe av det han trekker frem som en stor styrke i arbeidet. Han sier at det er mange som flytter ut herfra som erkjenner verdien i det å leve tett på andre mennesker som ikke levde i en sånn unntakstilstand som de selv befant seg i. «Det å leve parallelt med en viss form for normalitet, er utfordrende, men jeg tror det er veldig bra.»
Mot slutten av intervjuet, når klokka har tikket et tusentalls sekunder, spør jeg Ole Jørgen hva som holder han gående i jobben. Han forklarer da at det er en sammensetning av det å få lov å bli brukt, og det å bli ydmyka. Brukt, i form av at Gud bruker han til å kunne se andre vokse. Ydmyka, ved å innse at han ikke alltid har løsningen på problemene, selv når han går inn med litt høyt hevet hode. Han beskriver at arbeidet er fylt med glede og utfordring.
Helt til slutt spør jeg om han opplever å se frukt av arbeidet han gjør?
«Ja, helt klart. Ja, det gjør jeg. Ja.»
Vi setter punktum ved det.
