«Jeg er en 29 år gammel bygdejente fra Sørlandet, stuck i Oslo», sier Trine i det hun ler høyt og hjertelig. Hun har en meget smittende latter, som ofte tas i bruk. Trine kommer forberedt og jeg rekker knapt å stille det klassiske spørsmål, «Hvem er Trine?», før spørsmålet var besvart.
Trine er vokst opp på et lite sted utenfor Flekkefjord som kalles Gyland. I følge henne selv er det Norges perle. Jeg har aldri vært der og kan derfor ikke argumentere mot påstanden. Der vokste hun opp med mor og far, samt to søsken. «Jeg har virkelig hatt verdens beste oppvekst. Det har vært fritt, trygt og godt. Jeg føler meg veldig heldig og unner alle den oppveksten jeg har hatt», sier Trine smilende. Hun deltok på opplegg i den norske kirke, på bedehuset og i metodistkirka. Hun var med på det som skjedde og ser tilbake på en fin og aktiv barndom. I dag er hun den eneste i familien som ikke bor på Gyland, og hun omtaler seg selv som «familiens sorte får», mens hun ler igjen.
Som 16-åring flytta hun hjemmefra for å begynne på KVS i Lyngdal, før ferden gikk videre til bibelskole. I dag jobber Trine i Marita Women, noe hun har gjort noen år nå. Veien hennes dit var alt annet enn rett frem. Trine begynte på bibelskolen, og som en del av dette bodde hun et halvt år i Kenya. Der trivdes hun så godt at hun ble der et år til, som frivillig for NLM. «Det at mennesker tenker ulikt, fascinerer meg. Ulik tro, ulike kultur. Jeg syns det er så spennende. Og jeg tror det er viktig i jobben jeg gjør i Marita Women. Jeg fikk omvendt kultursjokk da jeg kom hjem. På en av mine første bussturer i Oslo etter hjemkomsten smilte jeg til noen på bussen. I retur fikk jeg et kaldt blikk. Er det virkelig dette kalde samfunnet jeg er oppvokst i, tenkte jeg. I Kenya opplevde jeg en større grad av genuin interesse for hverandre. Var det en person på bussen, satte du deg ved siden av personen. Men etter et par uker var jeg tilbake til det vante og smilte ikke så mye til ukjente på bussen lenger». En annen ting Trine trekker frem fra tiden i Kenya er det hun kaller for fremmedfrykt. Frykten for hva folk tenker om oss og om hva de mener. «Jeg er meg og jeg er stolt av det. Dette opplevde jeg var lettere å erfare i Kenya».
Alle disse erfaringene er hun sikker på at hjelper henne i møte med de ulike beboerne hun møter i Marita Women.
Etter tiden i Kenya var hun tilbake i Oslo. Der ble hun for første gang også gjort oppmerksom på ulikhetene og grupperingene i ulike menigheter. Det skapte en del spørsmål for henne, og en dag ringte hun hjem til mammaen sin for å spørre hvor hun hører til når det kommer til de ulike kirkefellesskapene. Mammaen svarte: «Du er kristen, du, Trine. Det er det som betyr noe». Dette landa Trine i og har siden undra seg over: «Hvis ikke vi som kristne klarer å stå sammen, hvordan kan andre ønske å bli en del av fellesskapet?». Trine ser tilbake på tiden på videregående og konstaterer at hun aldri hadde flere svar på livets mange spørsmål, enn det hun hadde da. Siden har hun blitt eldre og livet får stadig flere perspektiver og nyanser. «Jo eldre jeg blir, jo flere spørsmål får jeg. Jeg liker å stille spørsmål og jeg tror det er sunt. Jeg tenker en aldri skal bli redd for å stille spørsmål og at det er skumlere å la være».
«Fra jeg var liten var jeg helt sikker på at jeg skulle bli politi. En morgen siste året på videregående våknet jeg og skjønte at det skal jeg ikke», sier Trine. «Mens jeg bodde i Kenya måtte jeg finne ut hva jeg skulle studere. Dette var vanskelig, fordi jeg hadde så mange muligheter, i kontrast til de jeg hadde rundt meg. Jeg burde være glad for de mulighetene jeg hadde». Det endte opp med at Trine begynte å studere til å bli sosionom. Det å være student i Oslo, etter noen år i Kenya trivdes hun dårlig med, men det sosiale gjorde at hun ble værende. Hun fullførte studiet og begynte på nytt studie om bibel og misjon. Da hun var ferdig begynte hun å søke masse jobber. Etter nesten 100 søknader og ingen svar, var Trine usikker på hvor veien videre skulle gå. Tanken om å reise ut som misjonær fristet, noe det fremdeles gjør, og hun startet en prosess der mange brikker falt på plass for at dette skulle bli en realitet. Likevel var det noe som ikke stemte helt, forteller Trine. En dag, ut av ingenting, ringte Kristin. Kristin er avdelingsleder i Marita Women og hadde for en stund tilbake mottatt en åpen søknad fra Trine. Ting gikk fort og etter kort tid ble hun ansatt. «Jeg erfarte at jeg ofte prøver å ta kontroll selv, men at noen ganger må jeg bare slippe opp og gi kontrollen til Gud».
Drømmen om å bli misjonær lever fortsatt for Trine. «Jeg tar alltid et år av gangen», sier Trine, og refererer til det å gi slipp og gi fra seg kontrollen. Jeg spør henne hvorfor hun vil bli misjonær. Trine smiler og sier: «Jeg har en nød for mennesker. Alle fortjener å føle seg verdifulle og elska. Og alle fortjener å bli kjent med Gud. Det er så mange som strever i livet og jobber så hardt for å bli gode nok, når de allerede er gode nok som de er. Jeg vil fortelle folk om Han som har skapt de og som elsker de for den de er. Og at det finnes et håp der ute. Der framme. Jeg har vært så heldig med den oppveksten jeg har hatt. Det kan noen ganger være utfordrende i møte med beboerne i Marita Women som har opplevd helt forferdelige ting. Hvem er jeg til å hjelpe disse menneskene? Men noen ganger tenker jeg at det er noe fint med å vise at det går an å ha det bra og å ha hatt en fin oppvekst. Det er mulig. Jeg vil at alle skal få oppleve en oppvekst lik den jeg hadde på Gyland. I trygghet og omgitt av mye kjærlighet.»
På neste side deler Trine en sterk historie fra hverdagen i Marita Women.
