Jeg spør Tessy om reisen hit og hva som førte henne til Marita Women. Hun smiler forsiktig og rister på hodet. «Det er en tung historie. Jeg prøver å legge det bak meg.» Hun har valgt å ikke la fortiden definere fremtiden sin. Tessy er fra Nigeria, men har bodd i Norge i snart fem år. Reisen fra Nigeria til Norge har vært alt annet enn enkel. Livet før hun kom til Marita Women er et tilbakelagt kapittel.
“Jeg våknet en natt, og det var helt stille. Ingen gikk i trappene. Ingen som lagde mat. Ingen vaskemaskin som bråka. Jeg begynte å gråte. Jeg skjønte at jeg var helt alene med de to små døtrene mine,” sier Tessy. Hun beskriver første natt i egen leilighet, etter å ha bodd fire år i fellesskap med ansatte i huset til Marita Women. Nå var det bare hun og de to døtrene – en femåring og baby i magen – i en leilighet hun egentlig var stolt over å ha fått. “Jeg var glad, men også litt tom. Før bodde vi sammen med andre. Nå var det bare oss.”
Tessy vokste opp i Nigeria før hun dro til Italia. Hun beskriver disse årene med ett ord: Fellesskap. “Vi snakket høyt. Lo høyt. Vi delte alt. Når du spiste, delte du. Når du sov, sov du med andre. Det var aldri stille.”
Kontrasten til Norge var stor. “Her var det så rolig. Ingen spilte musikk. Ingen ropte. Alt var stille. For rolig,” sier Tessy.
Før hun kom til Marita, var hun redd. Hun var gravid, visste ikke hva som ventet henne i Norge – og hun kunne verken lese eller skrive norsk. “Jeg var så flau. Jeg sa: ‘Jeg kan ikke lese’. De i Marita svarte bare: ‘Det går bra, vi hjelper deg.’”
Tiden i Marita Women ble noe helt annet enn hun hadde forestilt seg. “De jobbet der, men de ga ekstra. Det var mer enn en jobb for dem. De ga kjærlighet. De hjalp meg å hente datteren, lage mat, få meg til å føle meg trygg. Jeg hadde aldri hatt det sånn før.”
Hverdagene var fulle av små, men betydningsfulle rutiner: “Vi sa ‘god morgen’ til hverandre. Gikk på tur sammen. Lagde middag sammen. Noen ganger bare satt vi og så på TV. Men vi var sammen.”
Når det var tungt, var det noen der. Når hun var sliten, var det noen som spurte hvordan hun hadde det. “Jeg fikk lov å være mamma, men også menneske. Noen ganger tok de datteren min med på tur så jeg kunne hvile. Jeg kunne puste. Det var helt fantastisk.”
Tessy lærte mer enn praktiske ferdigheter. Hun fikk tilbake noe hun hadde mistet: troen på seg selv. “Jeg begynte å tro at jeg kunne klare noe. At jeg var verdt noe. Det var nytt for meg.”
Etter fire år i Marita Women fikk Tessy oppholdstillatelse og flyttet til egen bolig. Det var en stor dag. Men også en tung dag. “Da jeg bodde i Marita Women, gjorde jeg nesten aldri feil. Ikke fordi jeg var flink, men fordi jeg alltid hadde noen rundt meg som hjalp meg å forstå. De sa fra hvis noe var feil. Nå må jeg finne ut av alt selv, og jeg har gjort mange feil. Betalt for dyre abonnementer, tatt feil billett og glemt å låse døra. Jeg var ikke vant til å være alene.”
De første dagene var vanskelige. Stillheten om nettene ble en påminnelse om alt hun hadde hatt i Marita Women, men også at hun skulle være selvstendig nå. “Jeg kunne ikke sove. Det var ingen å snakke med. Jeg hørte ikke folk i trappa. Ingen som lagde mat. Jeg tenkte: Er dette livet mitt nå?”
De ansatte i Marita Women slapp ikke Tessy uten videre. De fortsatte å ha kontakt, å hjelpe henne i hverdagen, for å gjøre overgangen mykere. “Nå gjør jeg alt selv. Jeg lager mat. Jeg tar barna. Jeg ordner papirene. Men noen ganger… noen ganger er det tungt. Da spør jeg om hjelp.”
Tessy løfter fram ansatte i Marita mange ganger. Navn som Kristin, Emilia, Rebekka og Heidi blir nevnt flere ganger som viktige mennesker i livet hennes. “Rebekka er der fortsatt. Hver uke. Hun tar oss med på hyttetur. Hun lager middag. Hun henter barna. Hun er ikke bare venn. Hun er familie.”
Og Heidi åpnet hjemmet sitt da Tessy trengte overnatting under OKS sin barnecamp i sommer. “Hun sa bare: ‘Kom til oss.’ Døtrene hennes hjalp til, og barna mine fikk eget rom. Det betyr alt å ha sånne mennesker i livet.”
Hun smiler når hun snakker om alle turene, måltidene og de enkle samtalene som fylte dagene med mening. «Det er ikke alltid det store som gjør forskjellen. Noen ganger er det bare at noen spør hvordan natta var. Eller at noen husker hva barnet mitt heter. Sånne ting gjør at du føler deg sett.»
De små gestene har blitt livbøyene hennes. “Fellesskap er ikke alltid planlagt. Noen ganger deler du noe vanskelig, og da kommer hjelpen. Jeg kaller fortsatt Marita Women for ‘mitt familiehus’. Det er dit jeg går når jeg trenger hjelp. Når jeg trenger å gråte. Eller bare trenger noen som forstår.»
I dag tenker Tessy annerledes om fellesskap. Hun ser at det er noe som må bygges, og som må holdes ved like, særlig når man har barn. “Hvis du er alene og har barn, da trenger du fellesskap. Noen ganger bare for å snakke. Eller for å få hjelp. Eller bare vite at noen bryr seg.”
Tessy har ikke glemt det hun lærte hos Marita. “De lærte meg å lese. Snakke norsk. De lærte meg at jeg kan klare ting. De hjalp meg å bli selvstendig, men også at jeg ikke trenger å klare alt alene.” Hun vet at hun ikke er alene om å føle det slik. “Jeg snakker med flere som har flyttet ut fra Marita, og de sier det samme som meg: Vi er så takknemlige. Det livet vi hadde der, det var ikke vanlig liv. Det var et eget liv, et liv Gud passet på, med mange gode mennesker rundt oss.»
Hverdagen som alenemor for to er uforutsigbar, forteller Tessy. «Noen dager er gode. Andre dager er ensomme og tunge. Men sånn er livet og det går bra, for jeg vet at jeg klarer det.» Selv om hverdagen fortsatt kan være utfordrende, føler Tessy seg sterkere enn noensinne. Hun vet hun ikke er alene. Det hun beskriver, er ikke bare et bofellesskap eller et hjelpetiltak: «Alle jeg har kjent fra Marita er en gave fra Gud. De har gitt meg håp, stabilitet og trygghet. Jeg føler meg trygg i Norge på en måte jeg aldri har gjort før,» sier hun med et smil. For Tessy har tiden i Marita Women blitt et anker. Et sted hun alltid kan vende tilbake til. «Det var en skole i livet. Ikke bare å lære norsk eller å lese. Jeg lærte å stole på folk igjen. Jeg lærte å stole på meg selv.»
Når vi avslutter samtalen, sier Tessy at hun håper andre kvinner i lignende situasjoner også kan oppleve den omsorgen hun selv har møtt. «Jeg har håp. Jeg har ikke alt, men jeg har håp. Noen dager er fortsatt tunge, men jeg vet at jeg klarer meg. Jeg har familie her nå, venner som er med meg hele veien. Og to døtre som ser på meg og vet at mamma klarer det.”
