“Jeg er glad jeg begynte her før mannen min døde. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten dette fellesskapet,” forteller Inger. Inger er pensjonist, og før hun ble frivillig i Marita Brukthandel i Mjøndalen, syntes hun hjemmetilværelsen var kjedelig.
«Jeg hadde veldig lyst til å finne på noe. For jeg gikk jo bare hjemme,» sier Inger. «Og så traff jeg Trond og Patrick på torget. De hadde en stand for Marita Brukthandel. I starten var jeg frivillig to timer i uka, men så… så døde mannen min i januar. Og da var jeg her fem dager i uka. For å komme meg ut. For hvis jeg bare sitter hjemme og tenker – det kommer det ikke noe godt ut av. Hadde det ikke vært for at jeg fikk være her så tror jeg at jeg bare hadde ligget i senga. ‘Hvorfor skal jeg stå opp?’ Plutselig var jeg alene etter veldig mange år.»
Hun blir stille et øyeblikk.
«Jeg ble tatt imot på en måte jeg ikke hadde ventet. De så meg. Spurte: ‘Hvordan går det?’ Hele tiden. Det var det som gjorde at jeg orket å stå opp og komme meg ut. Jeg tenkte: ‘Nei, jeg står opp og går dit.’ Nå er jeg her fire til fem dager i uka. Jeg har noen å spise med. Jeg har noen å prate med. Jeg kan være lei meg hvis jeg vil. Hele miljøet er veldig godt her. Vi griner og ler sammen. Vi mobber hverandre litt. Det er fint, da.»
Inger ler og dytter litt borti Patrick som sitter ved siden av og nikker og smiler. Patrick er også frivillig her i Mjøndalen. Han kjenner seg igjen i Ingers erfaring av Maritas fellesskap.
«Jeg startet her egentlig på arbeidstrening,» sier han. «Og så mistet jeg jo faren min for noen år siden. Og da var det Trond som stilte opp mest for meg.” Trond er daglig leder her i Bruktbutikken i Mjøndalen. “Og i etterkant så har jeg liksom hatt Inger og datteren hennes, som jeg har lyst til å være med. Jeg har vært med dem og hogget ved.»
Patrick smiler til Inger, og Inger smiler tilbake. Det er tydelig at vennskapet betyr mye for begge to.
«Jeg bor jo alene, og foreldrene mine bor langt unna. Så jeg føler liksom at jeg bare har Marita å gå til, og jeg har liksom Marita-folk som jeg kan ta kontakt med hvis det er noe. Et slikt fellesskap er viktig å ha.»
For Inger ble det ekstra tydelig under begravelsen til mannen. Da hun gikk ut av kirken stod det noen og ventet på henne.
«Da jeg kom ut av kirken, fikk jeg øye på tre personer fra Marita som stod der,» forteller hun. Inger blir blank i øynene. «Så tenkte jeg: ‘Åh! Jeg har Marita.’ Det var det jeg tenkte på. ‘Jeg har et sted å gå.’ Og jeg var så glad for at jeg hadde begynt før det. For da han døde, så var jeg jo her. Så tenkte jeg: ‘Da har jeg de å gå til.’ Jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten.»
Patrick husker det samme øyeblikket.
«Det første jeg sa da jeg hørte Inger hadde mistet mannen sin, var: ‘Den begravelsen vil jeg gå i.’ For vi er jo en gjeng her. Det er ikke bare jobb.»
For det er slik de beskriver stedet, ikke som en brukthandel, men som en stor, veldig varm familie.
«Hele stedet er så flott. Jeg kan ikke forklare det på annen måte enn at det er en stor familie,» sier Inger.
Patrick fyller på: «Vi har så mange gode prater og minner sammen. Vi har holdt på ute med blomsterbedet, vi har kasta ting etter hverandre, vi har tulla.”
“Randi sier jo at vi høres ut som et gammelt ektepar,» sier Inger, og ler. Randi er en av de som jobber her i brukthandelen.
Patrick ler også, men bak vitsingen ligger et alvor: begge to beskriver Maritas fellesskap som det som hindret dem i å bli sittende alene med sorgen.
«Ellers så tror jeg ikke jeg hadde greid meg,» sier Inger stille. «Det kan fortsatt være tungt, men da kommer jeg bare en dag ekstra. For jeg vil ikke miste det her.»
Patrick sier det på sin måte: «Når du mister noen, så trenger du et sted å gå. Du trenger ikke alltid så mye prat en gang. Du trenger at det er folk rundt deg som vil deg vel. Det er det vi har her.»
Inger nikker.
«Det er jo det som er så fint med Marita. Det er mennesker. Vi er mange forskjellige, og det går bra. Og hvis noen blir litt uvenner … så ler vi etterpå. Akkurat som i en familie.»
Og det er kanskje det tydeligste bildet av hva Maritastiftelsens fellesskap gjør; det gjør at en som sørger og en som bor alene ikke blir værende hver for seg, men sitter sammen, priser julepynt, spiser lunsj klokka elleve og pynter til jul.
«Jeg vet ikke hvordan det hadde blitt uten dette fellesskapet,» sier Inger til slutt. «Men jeg er veldig glad for at jeg slipper å finne det ut.»
