«Når du vokser opp med rus rundt deg, kan det bli normalt. Jeg sa jo som ung: ‘Jeg skal i hvert fall ikke bli sånn som dem.’ Men så begynner du å drikke når du er 11–12. Så kommer hasj. Så amfetamin. Ecstasy. Kokain. Morfin. Til slutt heroin. Jeg har sittet med nåla i armen, jeg også.»
Joe er dekket av tatoveringer. Han er åpen og ærlig. Å fortelle om livet sitt er noe han er vant med. Joe jobber som foredragsholder, hvor han deler erfaringer fra eget liv med rus og kriminalitet. Og det han stadig kommer tilbake til, er dette; at noen så ham, ga ham ubetinget kjærlighet, og ikke ga han opp.
«Hadde det ikke vært for Maritastiftelsen, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Det kan jeg si helt sikkert,» forteller han.
Han vokste opp i København, med foreldre som ruset seg. «Pappa har vært rusmisbruker i nesten 50 år. Mamma drakk. Hun drakk seg i hjel på tidlig 2000-tallet. Jeg har vært på barnehjem. Barndommen min var preget av mye utrygghet, mye skuffelser. Jeg hadde søsken som så opp til meg, men så forsvant jeg også inn i rus.»
«Jeg har alltid hatt en sånn mild, kjærlig pappastemme på innsiden som sier: ‘Ikke gjør det, Joe.’ Men da jeg levde det livet jeg levde med vold, ran, kidnapping, dop, så var den stemmen i veien. Og den eneste måten jeg klarte å få den til å tie, var å ruse meg. Jeg opplevde at rus kuttet forbindelsen til Gud.»
Allerede som tenåring dukket Maritastiftelsen opp i livet hans. Først gjennom faren.
«Pappa var i behandling i Marita Danmark på 90-tallet. Der møtte vi Leiv Holstad. Leiv fulgte meg helt fra jeg var tenåring. Han var i bryllupet mitt. Han var en av de som aldri ga seg.»
Mange år senere skulle Joe selv inn i rusbehandling på Kimerud. Men ikke alle var sikre på om det var så lurt at Joe skulle inn der.
«Det var folk som sa til dem: ‘Ikke ta inn Joe. Han kommer til å ødelegge alt.’ Jeg gikk på 200 mg metadon den gang og fikk tre uker på meg til å være helt edru. Fra 200 til null på tre uker – uten å bli skikkelig syk én dag. Det er egentlig ikke fysisk mulig. Men jeg måtte, ellers fikk jeg ikke komme inn. For meg var det et mirakel. Jeg visste at mange av de som jobbet der var kristne, så jeg tenkte at jeg skulle fake å være kristen. Fake it to you make it, men jeg kunne aldri forestilt meg hva som møtte meg.”
For det som gjorde mest inntrykk, var ikke metadonkuttet. Det var hvordan han ble møtt. Joe får tårer i øynene når han snakker om dette øyeblikket.
«Da jeg kom inn døra, ble jeg møtt med kjærlighet. Ikke med en sånn: ‘Nå må du skjerpe deg, Joe.’ Men med: ‘Du er velkommen. Vi ser deg.’ Det var livsforvandlende.»
Mye av det Joe sier kan kokes ned til én erfaring; å bli møtt med ubetinget kjærlighet kombinert med tydelighet. Dette erfarte han også i Marita Brukthandel i Mjøndalen, hvor han hadde praksis i forbindelse med rehabiliteringen fra rus på Kimerud.
«Det er ikke de fine ordene som forandrer liv. Det er når noen faktisk står der når du driter deg ut. Verden fungerer jo sånn at du må fortjene ting. Guds kjærlighet funker ikke sånn. Og det er den kjærligheten jeg har møtt i Marita.»
Han mener det er dette som gjør at folk med tunge historier blir værende.
«Folk med rus, kriminalitet, traumer – vi er vant til å bli kuttet ut. Vi er vant til at folk sier: ‘Nå er det nok.’ Derfor er det så sterkt når noen ikke sier det. Når de heller sier: ‘Ok, dette var dritt. Men vi står her fortsatt.’»
For Joe handler mye om tilhørighet, om å ha et sted å høre til, også når du ikke er A4.
«Samfunnet vårt er laga for A4-folk. Du skal jobbe 8 til 16, ha utdanning, være stabil, være liksom normal. Men hva med oss som ikke klarer det? Hvor havner vi? Vi havner utenfor.»
Han ler litt, men det er alvor i det han snakker om.
«De fleste som ruser seg, mangler ikke moral. De mangler kjærlighet. De mangler å bli sett. Jeg pleier å si at veldig mye av angst, depresjon, rus og kriminalitet bunner i mangel på kjærlighet. De mangler den kjærligheten som sier: ‘Jeg ser deg, og jeg blir.’” Når Joe snakker om menneskene i Marita, løfter han også fram at det er Guds kjærlighet i disse menneskene han erfarer. “Men den kjærligheten erfarte jeg her i Marita, både på Kimerud og i Marita Brukthandelen i Mjøndalen.”
Han er bekymret for ungdom som vokser opp nå.
«Sosiale medier er tomt. Det er bare fasade. Det er ikke kjærlighet der. Og rus er blitt ‘ikke så farlig’. ‘Det er bare litt kokain.’ Men det er russisk rulett. Og hvis ingen ser deg på ordentlig, så er det mye lettere å si ja til kriminalitet og rus. Derfor betyr fellesskapet i Marita mer enn at noen får hjelp. Det redder liv.”
Joe smiler. Han er varm i blikket.
«Det er kanskje klisjé å si det, men Maritastiftelsen er et lys i mørket. Det er et sted der du ikke trenger å ha alle merkelappene på plass. Du får bare være menneske. Det er helt vilt viktig.»
“Det livet du har i dag. Hva betyr det for deg?” spør jeg.
Joe blir stille, og sier det var et vanskelig spørsmål. Han er takknemlig for livet han har med kone, datter og en stesønn. Likevel har Joe en oppvekst og bakgrunn som fortsatt preger ham. «Det er mye bedre nå, men det betyr ikke at livet i dag er lett. Jeg tror ikke Gud har straffa meg. Men jeg tror alle valg har konsekvenser. Jeg har en ganske tung posttraumatisk stresslidelse som jeg må leve med som følge av det jeg har vært gjennom. Men jeg har også sett at Gud har jobbet i kulissene hele tiden. Hvis ikke det hadde vært for Gud, hadde jeg ikke overlevd.»
I dag er Joe pappa til en jente på elleve år. Det er kanskje det som gjør ham mykest. Jeg spør Joe hvordan det er å se kontrasten mellom livet han hadde da han var barn og det livet datteren hans har. Da kommer tårene fort.
«Hun har aldri sett meg sånn jeg var. Hun er født etter at jeg la om livet. Jeg vil gi henne alt jeg ikke fikk, men som forelder kommer man alltid til kort på noe. Men det viktigste for meg er at hun er trygg. At hun aldri er i tvil om at mamma og pappa er der, uansett. Har hun det, så tåler hun at vi ikke er perfekte.»
Han tenker ofte på kontrasten mellom egen barndom og det livet hun får.
«Helt ærlig, jeg vet ikke om jeg noen gang har følt meg 100% trygg selv. Kanskje er det derfor jeg alltid er litt på vakt. Men jeg vil at hun skal få den tryggheten. Og da må jeg rydde i mitt. Og jeg har fått lov til å rydde, fordi noen ga meg rom til det.»
Han snakker ikke bare om Marita, men han snakker om alle menneskene på veien som har vært rause og gitt ham kjærlighet og tid til å gå sin vei. Han nevner kona, den kristne MC-klubben, naboer og venner.
Når Joe skal oppsummere hva fellesskapet i Marita har betydd for ham, kommer svaret fort.
«De var med å legge fundamentet mitt. De møtte meg med ubetinget kjærlighet uten å forvente noe tilbake. De ga meg en plass å være. De så meg, ikke bare de dårlige valgene mine, men hele meg. Hadde de gitt opp, hadde jeg ikke sittet her.»
Joe avslutter med å si:
«Hvis jeg med min historie kan hjelpe bare én til å ta et annet valg enn jeg gjorde, så var alt verdt det. For sånn ble jeg hjulpet: Én og én som ikke ga seg.»
