Jeg starter med å spørre Julie hva hennes forhold til fellesskap er. “Definerer fellesskap. Mange tenker at det å bo sammen er et fellesskap, men fellesskap handler om mye mer enn bare det. Jeg vil si at fellesskap oppstår når vi blir mer enn bare det å bo sammen. Som når vi er sammen på utsiden av huset, snakker sammen, ser på filmer sammen, lever livet sammen. Når vi er mennesker som er der for hverandre. Det er det fellesskap betyr for meg. Fellesskap er ikke bare et ord. Det er noe du må oppleve».
Én av de største utfordringene og gledene veJulie bor i dag i Marita Bo, Maritastiftelsen sitt bofellesskap for unge voksne i utfordrende livssituasjoner. I de fem månedene før hun kom hit, hadde hun ingen hjemadresse. Hun bodde på sofaer til venner og der det var ledig.
“Jeg kunne ha sovet på gata, bare for å slippe å dra tilbake til det jeg bodde i.” Julie hadde klart å dra fra en vanskelig og destruktiv bosituasjon hun hadde levd i lang tid. “Jeg var helt sånn: ‘Nå har jeg fått nok. Jeg var så lei. Jeg orket ikke mer. Jeg klarte ikke å bo der mer.’ Det var så mye bedre for meg å være hvor som helst ellers enn å dra tilbake. I de fem månedene hadde jeg ikke noe ordentlig sted å sove. Ingen fast seng. Jeg hadde ingenting. Det begynte å bli liv og død for meg. Men jeg nektet å dra tilbake.”
Det var først på ny skole at hun møtte en rådgiver som så henne. Julie fortalte alt hun hadde levd i og hennes nåværende bosituasjon. Hun ble koblet videre og tipset om Marita Bo. På høsten 2024 flyttet Julie inn i Marita Bo. Hun beskriver hvor uvirkelig det føltes å få et trygt rom for seg selv.
“Da jeg først fikk høre at jeg har privatliv, jeg satt i sjokk. Jeg var sånn, hva mener du? Og da jeg først fikk vite at det er ekte, så hadde jeg enda mer sjokk. Jeg hadde jo ikke noe privatliv der jeg kom fra. Null. Jeg kunne ikke huske å ha skifta klær uten at noen løp inn. Og plutselig så hadde jeg et rom jeg kunne lukke døra til. Det var helt nytt for meg.”
Men det handlet ikke bare om dører. Det handlet om å tørre å være sårbar.
“Jeg elsker nye mennesker. Jeg elsker å snakke med mennesker. Jeg er veldig sånn menneskeperson, men i lang tid var jeg redd for å fortelle andre om livet mitt. Jeg var redd for å bli dømt. Det er så mye dritt jeg har vært igjennom. Og folk kunne kanskje svart: ‘Ja, men du kunne jo valgt selv.’ Men det er ikke sånn når du er barn. Da jeg kom til Marita Bo var jeg redd for at de ikke skulle takle sannheten, at de ikke skulle tåle hele meg. Jeg holdt mye tilbake.”
Følelser har lenge vært et lukket rom for Julie, men ikke nå lenger.
“Jeg visste ikke at jeg hadde følelser før jeg møtte Therese. Jeg trodde følelser var i et innelåst rom jeg ikke hadde nøkkel til. Et rom uten dører. Men Therese visste at rommet hadde en dør. Hun satt og pirka i den hver gang vi snakka. Og så en dag bare smalt det. Jeg skulle åpne en potetgullpose, men fikk det ikke til. Og så knakk jeg sammen på gulvet og gråt i en halvtime. Jeg visste ikke en gang hvorfor jeg gråt. Alt bare kom på en gang.”
Julie elsker følelsen av å ha grått.
“Du vet når du ikke har dusjet på en stund? Og så dusjer du, og du føler deg så lett etterpå. Det er litt den samme følelsen jeg får når jeg gråter. Fordi jeg har sittet med så mye dritt. Så mye vekt. Og etterpå… jeg kan bevege skuldrene mine igjen. Jeg puster lettere. Det er som å vaske av meg noe jeg ikke visste jeg bar på.”
En viktig del av Julies indre reise har også vært å finne troen på seg selv.
“Therese har hjulpet meg til å se meg selv. Til å vite at jeg faktisk er verdt noe. Til å tro at jeg er et menneske jeg også.” Jeg spør om hun tror på det hun sier. “Ja, ja. For første gang i livet så tror jeg at jeg er verdt noe. Men det kommer og går. Jeg kan ha dårlige dager og gode dager. Hele livet har jeg trodd på løgner, men endelig kan jeg si at det er det de gamle tankene er. Løgner.”
Denne nye sårbarheten og troen på seg selv har også påvirket relasjonene hennes. Kjæresten, vennene. Alt.
“Jeg hadde aldri grått foran kjæresten min før. Vi har vært sammen i 14 måneder. Og jeg hadde grått foran ham kanskje to ganger. Men nå kan jeg gråte over alt, og han er skikkelig støttende. Og vennene mine sier: ‘Dette er en Julie vi ikke visste fantes. Men nå får vi se henne.’ Og det føles så godt. Så ekte.”
Her i Marita Bo elsker Julie å være sårbar og ærlig.
“Jeg elsker det fordi det er ingen som synes synd på meg. Jeg liker ikke selvmedlidenhet. I stedet for så forstår de meg og hvor jeg kommer fra. Det er så frigjørende og trygt. Det er da jeg vil at de skal bli kjent med det lille barnet som bor i meg, alt det som skjer på innsiden. Jeg trenger ikke din sympati. Jeg trenger at du viser meg at du er der for meg, uansett hva jeg står i. Og det opplever jeg her.”
Fellesskap er ikke alltid enkelt. Å bo så tett på mennesker er også veldig sårbart. Julie forteller om en kveld hun ble lei seg, uten at noen hadde ment noe vondt.
“I går satt vi og snakket om en TV-serie fra barndommen. Og så sa en av dem: «Det var før du ble født». Det var ikke ment som noe slemt. Men jeg tok det litt inn på meg, fordi jeg følte allerede at det var et skille mellom meg og dem fordi de er eldre. Og så kjente jeg at jeg ble lei meg. Jeg ville ikke snakke mer, og tok teppet over hodet og bare… lukka meg. Men de lot meg ikke bli der alene. Hun ene kom og snakket med meg gjennom teppet. Hun var så fin og ydmyk i møte med meg, og da kjente jeg at her er det trygt å si ifra.”
Julie snakker også om ensomheten som fysisk. Som en vekt i kroppen.
“Jeg blir tung i kroppen. Jeg får ikke lyst til å gjøre noe. Jeg klarer ikke engang å hente vann. Jeg bare ligger der og råtner. Jeg blir helt stille. Og jeg sier til meg selv: Det er bare jeg som kjenner på dette. Ingen andre. Det er en skikkelig deprimerende tanke. Men det er den jeg blir sittende med. Og den er vond. Den går ikke bort av seg selv.”
Men i Marita Bo er det annerledes.
“Jeg får ikke lov til å være alene. Men det er en god ting. De pusher litt. Ikke på en dårlig måte. De bare er der. De kommer og setter seg med meg. Enten i stillhet, eller så snakker de. Det gjør noe med meg. Det minner meg på at jeg finnes. At noen faktisk bryr seg.”
Julie er reflektert, smart og har enorm karisma. Det er mye livsglede i denne jenta. Therese forteller at Julie har 5,6 i snitt. Julie virker flau over at Therese sier det, men samtidig stolt over det hun har fått til, og med god grunn.
“Og jeg går realfag. Jeg trodde ikke det var mulig for meg å få så bra snitt. Men jeg klarte det. Og jeg hadde aldri klart det uten folkene her. De har motivert meg. De har trodd på meg, og støttet meg.”
Julie drømmer om juss. Ikke fordi det er prestisje, men fordi hun mener det er nødvendig.
“Jeg har vært igjennom så mye som kunne vært unngått hadde det juridiske vært tatt på alvor. Hvis folk bare hadde sett i grunnloven. Hvis de bare hadde spurt ‘Hvorfor? Hva er grunnen din? Hva er det som fikk deg til å gjøre det?’ Det er ingen som stiller de spørsmålene lenger. Det er derfor jeg vil bli jurist. Jeg vil være den som spør hvorfor og unngå at flere lever i det jeg har vært gjennom.”
I Marita Bo har hun funnet et fellesskap. Ikke et perfekt et. Men et ekte.
“Jeg har fått klemmer som ikke har betingelser. Smil som ikke er forpliktelser. Anerkjennelse for at jeg er, ikke for hva jeg presterer. Jeg har aldri følt meg så verdt noe.”
Hun oppsummerer det slik:
“Jeg er først og fremst et menneske. Og det har jeg aldri følt før. Men nå gjør jeg det. Jeg er ikke usynlig. Jeg er ikke et spøkelse. Jeg er her. Og jeg kan være under et teppe og nekte å svare. Og de blir sittende. De går ikke. Dette fellesskapet er ikke bare et fellesskap. Det er det som er familie. Og det har jeg aldri opplevd før.”
