Denne historien inneholder skildringer av overgrep, PTSD og rusmisbruk. For å ivareta fortellers personvern og sikkerhet er historien anonymisert. Sofie er ikke hennes egentlige navn, men historien hennes er sann.

Foto: Serhiy Hipskyy via Unsplash

DEL I
Januar 2019

Det var mørkt. Sofie forsøkte å skynde seg, men det var ikke så lett i disse skoene. Hun var iskald, kledd for anledningen, ikke været. Det var lørdag kveld i januar, og vinden blåste isende og skarp. De store vinduene på gateplan kastet varme stråler ut i den kalde kvelden, hvor snøen lå i grå hauger mellom fortau og vei, og mennesker gjemte ansiktene bak krager og skjerf. Sofie kikket inn i et av vinduene. Var det her, mon tro? Nei, dette var en eller annen restaurant. Hun skulle møte Ingrid på en bar, som visst nok skulle være ganske bra. Sofie tok opp mobilen for å se på kartet. Den skulle jo være her i nærheten. Hun husket ikke navnet heller, så det var håpløst å søke det opp. Hun hadde begynt å skrive en melding til Ingrid da noen ropte på henne. «Sofie!» På den andre siden av veien stod Ingrid og vinket, foran en stor glassdør. Sofie vinket tilbake og la mobilen i lommen.

Det hadde kjentes godt å komme inn i varmen. De to hadde tatt plass ved baren og bestilte hver sin øl som de drakk mens de snakket sammen. Stedet var stort og fullt, men allikevel ikke trangt. Musikken var ikke for høy her inne, og man trengte ikke rope for å høre hverandre. Ingrid hadde rett. Dette var et bra sted.

En fyr Sofie ikke hadde sett nærme seg, stod plutselig rett bak Ingrid med et meningsfullt blikk hun ikke helt hadde klart å tolke. Han løftet en arm og prikket Ingrid på skulderen. Ingrid stoppet midt i historien hun holdt på å fortelle, og snudde seg mot den fremmede. Det var visst ingen fremmed allikevel, tenkte Sofie, da Ingrid omfavnet ham. De snakket begeistret om noe hun i ettertid ikke husket hva var. Hun husket ikke navnet hans heller, for på dette tidspunktet hadde det grusomme allerede begynt. Hodet kjentes lett, og kroppen var tung. Hun hadde satt seg ned ved et bord litt bortenfor baren, hvor hun la ansiktet i hendene. Hun var kjempesvimmel. Rommet snurret. Lydene i rommet var på samme tid intense og langt unna. Og så ble lyden borte. Kroppen forsvant, synet sløret seg. Alt ble svart.

Foto: Myznik Egor via Unsplash

Da Sofie våknet, var det helt stille. Sola skinte inn gjennom vinduet. Hun satte seg opp og så seg rundt. Hun prøvde å forstå hvor hun var, og det tok noen minutter før hun forstod at hun var i leiligheten til Ingrid. Sofie hadde sovet på sofaen med en dyne over seg. Mobilen hennes lå på bordet ved siden av henne, og hun tok den for å se hva klokka var. Tom for strøm. Hvordan hadde hun havnet her? Hun prøvde å pusle sammen det lille hun husket. Hun husket at hun hadde blitt svimmel, og satt seg ned et sted. Hadde hun sittet der alene? Og hvorfor ble hun så dårlig av én øl? Hun forsøkte å reise seg da hun kjente at rommet begynte å gynge. Hun tok seg til hodet og satte seg ned igjen.

Noe var veldig galt.

Da Ingrid kom inn og så at Sofie var våken, snakket hun med lav, nesten hviskende stemme. Det var noe urovekkende i den stemmen, som om Ingrid antok at hun skulle være skjør eller redd. Sofie forsikret henne raskt om at det gikk fint. «Er bare litt svimmel. Det er sikkert ingenting.» Ingrid satte seg i en stol. «Husker du noe av hva som skjedde i går?» spurte hun. Sofie ristet på hodet. «Du var jo helt ute. Jeg måtte bære deg inn og ut av taxien, og opp trappene her.» Sofie la seg ned igjen på sofaen, og kjente uroen stige i henne. Hun husket ingenting.

Ingrid fortalte at hun hadde møtt noen venner og snakket med dem en stund, og at Sofie hadde satt seg med noen andre. Etter en stund hadde de to venninnene vært hver for seg. «Og jeg så at du gikk opp trappen litt senere på kvelden. Du var med noen folk, jeg vet ikke hvem. Jeg antok at du kjente dem?» Men da det var gått litt tid, og hun ikke fant Sofie noe sted, hadde Ingrid forsøkt å ringe henne. Mobilsvar. Hun sendte meldinger, men ingen svarte. Hun forsøkte å gå opp trappen til andre etasje, men ble stoppet av en dørvakt. «Privat arrangement, du må ha invitasjon» hadde han sagt. Hun forsøkte å ringe igjen. Sendte flere meldinger. Ingrid forstod at noe var galt. Kort tid etterpå så hun Sofie. En vakt forsøkte å kaste henne ut. Sofie klarte knapt stå oppreist. «Du så kjempefull ut,» sa Ingrid. Hun hadde kjeftet på vakten for å kaste henne ut slik, og bestilt en taxi. Da Ingrid senere bar Sofie opp trappene, kastet hun opp flere ganger, og da Ingrid omsider fikk båret henne til sofaen i stua, sovnet hun umiddelbart.

Sofie lå helt stille og hørte på det Ingrid sa. En hel time hadde hun vært alene, sammen med noen hun ikke visste hvem var. Og hun husket ingenting. «Ingenting? Ikke i det hele tatt?» spurte Ingrid. Sofie ristet på hodet. Hun var fortsatt svimmel. «Det er ikke sikkert det var noe farlig, da,» sa hun, og skulle ønske hun trodde det selv.
«Dette er ikke normalt for deg, Sofie. Du blir aldri så dårlig av én øl.» Hun hadde rett.
Sofie sa ingenting på en stund.
«Jeg syntes du skal ringe legevakten» sa Ingrid.
«Nei da, det går fint.»

Ingrid tok opp telefonen og tastet nummeret.

Legevakt

En times tid senere satt Sofie på legevakten. Rommet gynget fortsatt, men hun klarte å reise seg rolig og gå da hun ble ropt opp. Ingrid var med henne, og selv om Sofie brukte bilturen på å overbevise henne om at det var helt unødvendig, var hun glad for at hun hadde blitt med. Sofie kom inn på legekontoret, og satte seg som anvist. Hun begynte å fortelle om kvelden hun ikke husket. Da legen spurte, hadde hun bare korte svar.
«Jeg drakk én øl.»
«Har du hatt noen slike hendelser før?»
«Nei.»
«Brukte du noen rusmidler denne kvelden?»
«Nei.»

For hvert spørsmål hun ikke kunne svare på, ble hukommelseshullet større og tydeligere, og en fornemmelse av avstand steg i henne. Som om denne begivenheten de forsøkte å kartlegge ikke angikk henne overhode. Som om det hadde skjedd med noen andre.

De tok prøver av henne, skulle undersøke alt mulig. Blodet hennes. Urinen. Kroppen. Noen av prøvene tok noen dager å få svar på, men blodet skulle de se på med en gang. Og der fant de første spor. Flere beroligende stoffer var å finne i blodet hennes. Stoffer som har sterkt paralyserende og bedøvende effekt. «En så høy dose har jeg aldri sett før,» sa legen. Stoffene hadde de sett før, og de forklarte at alle stoffene de fant, samsvarte med innholdet i et preparat som ble brukt til å dope folk ned. «Den er så ekstrem at den ikke administreres lovlig noe sted. Unntaket er vel forskning – også ser vi dessverre at noen får tak i det på ulovlig vis og, ja, bruker det til å dope folk ned. Ofte i forbindelse med overgrep.» Sofie kikket på skoene sine. «At du ikke husker noe er i hvert fall ikke rart. Det hadde vært et under om du husket noe.»

De gjorde en gynekologisk undersøkelse. Fulgte sporene videre, avslørte ugjerningen. Sannheten ble avdekket. Men det var ikke mulig å forstå at alt de forklarte skulle fylle ut det mørklagte tomrommet i hukommelsen hennes. At det forferdelige som hadde skjedd, hadde skjedd med henne. For under et døgn siden hadde noen blitt dopet ned. Antakelig voldtatt også. Men det var ikke henne. Det kunne ikke være henne. «Har du snakket med noen om dette?» spurte en sykepleier.
«Nei?» svarte Sofie, som om tanken var helt fremmed for henne. For det var den. Hvordan skulle hun si det til noen? Og hva skulle hun si?
«Har du en kjæreste eller partner?»
«Ja.»
«Da bør du nok ringe han.»
«Ja, ok.» Men hun skulle jo ikke det. Trengte ikke bry han med dette. Hun skjønte knapt hva dette skulle ha med henne å gjøre, og det hadde i hvert fall ikke noe med Kristian å gjøre. Det hadde jo bare skjedd noe greier, og hun husket det jo ikke. Det kunne ikke være ille da?

Kunne det vel?

Foto: Bethany Zwag via Unsplash

Mareritt

Ingrid kjørte henne hjem og spurte henne hva de hadde funnet ut. Hun dro ordene ut av Sofie, som gjenfortalte det legen og sykepleierne hadde sagt som om det var noe hun hadde lest et sted.
«Du må ringe Kristian» sa hun.
«Nei, plis. Jeg orker ikke noe mer greier nå, okay?» Men Ingrid ga seg ikke, og Sofie måtte love å ringe for å få henne til å slutte.
«Skal jeg være med deg inn?» spurte Ingrid da de stoppet utenfor leiligheten hennes. «Nei da, det går så fint.»
«Du kan sove hos meg, vet du,» sa hun. Hun hadde tilbudt seg det flere ganger allerede.
«Nei, det går bra. Det går fint.» Hun smilte til Ingrid.
«Er du svimmel fremdeles?»
«Nei, føler meg helt fin nå.»
«Ring meg hvis det er noe da. Lover?»
«Jeg lover. Takk for at du ble med i dag.»
De ga hverandre en klem og Sofie går ut av bilen.

Sofie våknet halv tre, gråtende og livredd. Hun fikk nesten ikke sove i det hele tatt denne natten. Mareritt om forfølgelse og hjelpeløshet. Traumatiske hendelser fra barndommen dukket plutselig opp i minnet. Hendelser hun ikke hadde klart å tenke på siden hun var veldig ung. Nå fløt de frem i altoppslukende mareritt og flashbacks.

En bitende, intens smerte hadde begynt å bre seg i brystet og knærne hennes. Leddgikt. Hun hadde hatt det i flere år, men i natt tiltok smertene raskere og verre enn normalt. Det var i brystet hun kjente det først, så knærne og deretter fingrene. I løpet av de neste dagene skulle det bli verre og verre.

Foto: Kristijan Arsov via Unsplash

DEL II
Januar 2022

«Det er som om du har tannverk, bare i fingrene eller kneet. Man klarer ikke konsentrere seg om noe annet, smerten tar bare over».

Tre år har gått siden den kvelden hun ikke husker, og Sofie sitter overfor meg på bakrommet i en av M&E’s bruktbutikker. «Jeg ble kjemperedd etter den hendelsen.» Sofie fikk påvist posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette innebar intense mareritt, angst og skepsis mot andre mennesker. Som følge av PTSD’en blir også leddgikta verre og verre. «Det ble et smertehelvete,» sier hun. «Og så ble jeg skeptisk til alle. Når jeg så menn på gaten tenkte jeg hele tiden var det deg? Kan det ha vært deg? På bussen satt jeg meg alltid bakerst, så jeg kunne se alle til enhver tid. Når jeg var så mye redd, fikk jeg bare mer og mer vondt i kroppen. Smertene gav seg ikke, og etter noen uker var jegfullstendig desperat.» Sofie forteller at hun begynte å se etter noe som kan lette smertene. Hun var villig til å prøve hva som helst.

«Jeg leste på nettet og søkte etter noe som kunne lindre. Det var sånn jeg kom på tanken om at hasj kunne hjelpe.»

“Jeg skjønte jo at det jeg holdt på med ikke var bra, men jeg var så desperat etter å finne en løsning.”

“Jeg skjønte jo at det jeg holdt på med ikke var bra, men jeg var så desperat etter å finne en løsning.”

Forbrytelsen

Sofie leste om tilfeller hvor hasj hadde vært smertelindrende for folk med liknende smerter. Kanskje dette kunne hjelpe for henne, også? Hun kjente flere som hadde prøvd hasj, så de kunne sikkert hjelpe henne å få tak i det. Hun tok en telefon, og avtalte et møte. «Det var sånn jeg begynte. Det var for selvmedisinering, og det hjalp for smerten og angsten jeg hadde. Det hjalp faktisk for ganske mye av smertene, og jeg fikk sove bedre om nettene.» For Sofie var det ikke så lett å se hva hun hadde å tape på dette, og alle potensielle bivirkninger virket så små og trivielle i møte med den lettelsen hun fikk. Hun likte ikke så godt følelsen av fjernhet som kom etter hun røyket, men det var bedre enn å gråte seg selv i søvn.

«Jeg skjønte jo at det jeg holdt på med ikke var bra, men jeg var så desperat til å finne en løsning.»

Noen uker senere banket det hardt på døren til Sofie. En dyp stemme snakket høyt fra andre siden av døren. Politi. «Det var kjempeskummelt,» sier Sofie i dag, og tenker tilbake. «Jeg fikk en voldsom klump i magen og tenkte at ‘faen, nå har jeg driti meg ut’. Det var ingen god følelse. Jeg var langt nede, men jeg skjønte jo at jeg ikke kunne fortsette sånn.» Politiet hadde blitt varslet av en nabo, som hadde luktet hasjen i gangen. Sofie åpnet døren for politiet, som ransaket leiligheten hennes.

Sofie ble anmeldt av politiet for besittelse av narkotika, og måtte møte i retten. «Jeg var veldig redd,» sier hun. «Jeg hadde jo aldri vært i en sånn situasjon i mitt liv! Jeg har aldri gjort noe galt før. Alltid gjort som jeg skal. Jeg har sett for meg at en rettssak er veldig streng og hard. Men i mitt tilfelle var det annerledes.» Dommeren i rettssaken mot Sofie nevner en måneds fengsel som mulig straff. Det er ikke uvanlig at man dømmes til fengsel for denne typen forbrytelse. «Dommeren var heldigvis interessert i å høre min side av saken, og jeg fikk mulighet til å forklare meg. Jeg fortalte om smertene mine, og hvorfor jeg brukte hasj til selvmedisinering. Etter at politiet hadde beslaglagt hasjen, hadde jeg jo sluttet med det. Jeg hadde begynt hos psykolog, og følte at livet egentlig var litt på vei tilbake. Så jeg var veldig redd for å få fengselsstraff, og isoleres på den måten.» Sofie ble derfor veldig lettet da dommeren, etter å ha tenkt seg, foreslo samfunnsstraff i stedet. «Jeg skjønte at jeg måtte ta min straff. Jeg hadde jo brutt en lov, det kan jeg ikke nekte for.»

En ukes tid senere kom den endelige dommen i en epost: 34 timers samfunnsstraff. Sofie pustet lettet ut. «Jeg tror at å isolere seg enda mer hadde gjort det mye verre for meg.»

Dommen

På grunn av Covid-19 skulle det ta over et år før Sofie fikk begynt å sone dommen sin. De fleste alternativene var utelukket grunnet smittefare, men omsider ble Sofie satt i kontakt med M&E’s bruktbutikk på Hasle. Det var her hun skulle sone. «Da jeg begynte her var jeg fortsatt veldig redd, satt bakerst på bussen og stolte ikke på noen. Jeg tenkte at alle ville meg vondt, at alle hadde et eller annet motiv. Så jeg var veldig redd på vei hit første gangen. Men jeg ble tatt så godt i mot.» I løpet av dette første møtet fortalte Sofie litt om seg selv, men damen fra M&E forsikret henne om at hun ikke trengte å si noe om hvorfor hun er der. «Alle her på huset følger én regel, og det at ingen spør hvorfor man er her. Folk soner samfunnsstraff, er her via NAV eller andre ting. For oss er det det samme. Her er vi alle like.» Allerede da klarte Sofie å senke skuldrene. Her følte hun seg trygg.

Etterhvert som dagene gikk, og samfunnsstraffen nærmet seg slutten, begynte det å skje ting i livet til Sofie. Hun fant en glede i å samarbeide med de andre, og litt etter litt klarte hun å stole på mennesker igjen. Til og med mennene klarte hun å stole på. «Den frykten har faktisk blitt kurert her,» sier hun i dag. «Jeg har bare møtt superhyggelige menn – og superhyggelige folk generelt. Det er et veldig fint fellesskap, og det er godt å være en del av noe hvor folk forventer noe av deg.»

 

“Jeg har gått fra å ikke klare å stole på en sjel, til å ha tillit til mennesker igjen.”

“Jeg har gått fra å ikke klare å stole på en sjel, til å ha tillit til mennesker igjen.”

Kuren

Sofie har ikke rørt hasj siden den dagen politiet kom på døren. Jeg spør henne hvordan det går med smertene hennes nå. «Når jeg ikke stresser, er kroppen mer stabil. Det er noe av det fine med å være her. For jeg har blitt så mye bedre psykisk av det, og det har gjort meg bedre i kroppen også. Det er smertelindring i seg selv. Og så har jeg fått bedre medisiner. Lovlige medisiner, altså.» Hun ler litt. «Hvis jeg er borte en periode så får jeg meldinger hvor folk skriver at de savner meg på jobb, eller hvis jeg har vært syk spør de hvordan det går med meg. Det er alltid sånn når jeg kommer inn her, uansett når og hvem man møter på, så møter de deg med et smil og ønsker deg velkommen. Og alle her er sånn! Det er så trygt og godt å være her.»

I dag er det over et år siden Sofie sonet ferdig dommen sin. Allikevel har hun fortsatt å jobbe på M&E. «Ja, jeg soner på overtid nå, kan man si,» ler hun. «Jeg har gått fra å ikke klare å stole på en sjel, til å ha tillit til mennesker igjen. Noe av det som er så gøy med å være her, er at folka her er så forskjellige. Folk kommer fra overalt, fra ulike land og kulturer, er i ulike aldre og livssituasjoner. Det er et stort mangfold av ulike personligheter, og jeg elsker det. Å møte folk jeg til vanlig ikke hadde fått meg til å henge med, på en måte. Å ha noen å dele hverdagen med, snakke om livets problemer og le sammen, og alt i mellom. Det er så fint.» Sofie smiler når hun snakker. «Når jeg møter så fine folk, så har jeg fått troen på mennesker igjen. Det er en viktig ting jeg har lært av å være her – at folk som kanskje har gjort noe galt ikke er monstre, men at de kan ha vært uheldige. Eller, de som er her er i hvert fall ikke monstre, da,» ler Sofie.

Jeg spør Sofie hvordan livet hennes er i dag. Hun tenker seg om før hun svarer. «Jeg er ganske lykkelig, vil jeg si. Jeg tror det hjalp utrolig mye å komme hit. Det er helt fjernt for meg hvordan jeg var før det, når jeg tenker tilbake. Å være her har gitt meg et håp og gitt meg en plass hvor jeg kan være meg selv. Jeg føler meg trygg igjen. Jeg føler at jeg har kommet tilbake til sånn jeg var før.» Sofie forteller meg om fremtidsplanene sine. Hun har booket en spontantur til London, og reiser med en venninne allerede i kveld. På sikt har hun lyst til å studere igjen. Sola skinner inn på kontoret hvor vi sitter.

Sofie smiler.

Foto: Milo Weiler via Unsplash