Yusuf var bare et barn da han ble introdusert til hasj og begynte å selge dop. Det hele startet som en søken etter tilhørighet, etter å passe inn i en verden som virket uoppnåelig. Noen år senere havnet han i fengsel for første gang. Dette er historien om hvordan en ung gutt ble trukket inn i kriminalitet og fant veien ut igjen.

Yusuf vokste opp i en søskenflokk på åtte i en by på Østlandet. Byen hadde to sider, «ghettoen», og den andre siden, der folk hadde mer enn nok. Og det var her Yusuf vokste opp. «Jeg var den eneste utlendingen i klassen, og alle andre gikk i Parajumper-jakker og Moncler,» sier han. På dette tidspunktet var Yusuf 13 år og gikk i 8. klasse. Yusuf og broren måtte dele klær, fordi de ikke hadde råd til nye, selv om faren var så sjenerøs han kunne være. Men med bare én inntekt ble det knapt. De andres kommentarer om Yusuf var ofte kamuflert som uskyldig humor, men Yusuf skjønte at han var annerledes.

Yusuf ville passe inn, kjenne på tilhørighet. Kompisene hans begynte å røyke hasj, og selv om Yusuf egentlig ikke ville, prøvde han. Han likte det ikke, men turte ikke si fra. Etter hvert ble han avhengig. «Jeg klarte ikke å slutte.» Ett år senere begynte han å selge hasj for å få mer penger. «Det ble bare en greie vi gutta gjorde,» sier han. Yusuf og vennene begynte å gjøre små tjenester for de eldre gutta, og litt etter litt ble rus og kriminalitet en stor del av hverdagen.

«Jeg hadde en veldig fin oppvekst hjemme, med veldig fine og gode foreldre,» sier Yusuf. Yusuf har alltid hatt et nært forhold til moren sin, som tok mye ansvar for å oppdra barna. 

Vi spoler noen år frem. Yusuf er nå 17 år, går på videregående skole og driver fortsatt med kriminalitet, men nå i større skala. Han blir beskyldt av skolen for å selge dop på skolen, noe Yusuf mener han aldri gjorde. Likevel blir han kastet ut av skolen. Den urettferdige avgjørelsen fikk store konsekvenser. 

Han var redd for å møte foreldrene og dro ikke hjem på tre måneder, men sov hos kompiser i det kriminelle miljøet. Nesten hver dag sendte han melding til moren og sa «Jeg kommer hjem i morgen.» Moren ventet, men hver dag ble hun skuffet. Ingen Yusuf gikk gjennom ytterdøra. Det lå ingen sko henslengt i gangen lenger, og stolen ved middagsbordet forble tom. Etter tre måneder kom han endelig hjem, men da var skaden allerede gjort. «Jeg hadde fått på meg så mange politisaker på de tre månedene at det var for sent,» forteller han. «Jeg ble arrestert og havnet i fengsel.»

Første gang foreldrene besøkte ham i fengsel var et spesielt øyeblikk for Yusuf, som bare var 17 år på dette tidspunktet. «Jeg husker de kom inn på besøksrommet. Jeg så på pappa og prøvde å få en reaksjon ut av han, men han var stille i blikket. Så mamma stod for mesteparten av pratingen. Men det første pappa sa var: ‘Det som har skjedd, har skjedd. Nå må vi se fremover.’ Det var første gang jeg hørte noe sånn fra han, og det betydde mye, men jeg så det var vanskelig for ham å si det. Han hadde reist til Norge og ofret mye for at jeg skulle få et godt liv, og nå besøkte han sin sytten år gamle sønn i fengselet,» sier Yusuf.

Moren var hele tiden der for å støtte han, selv om hun ikke alltid visste hvor han var eller hva han gjorde. Hun har alltid vært klippen i livet hans, den som aldri ga opp håpet, selv når alt virket håpløst. «Moren min har alltid vært den største støttespilleren min,» sier Yusuf. Selv da han var på sitt laveste, var hun der for å minne ham på at han kunne reise seg igjen.

Det første oppholdet i fengselet ble starten på en lang periode med gjentatte opphold bak murene. Hver gang han kom ut, var det bare et spørsmål om tid før han ble tatt igjen. «Det gikk tre uker fra jeg ble løslatt til jeg dro på meg en ny sak,» sier Yusuf. 

Da Yusuf var 20 år, nådde han sitt bunnpunkt. Han hadde vært ute av fengselet i noen måneder og skyldte over en halv million kroner til mennesker som krevde pengene tilbake. Alt rundt ham var i ferd med å rakne. Moren så ikke mye til sønnen sin i denne tiden, men hun kunne lese om han i nyhetene. Store overskrifter om ungdomskriminalitet, gjenger og vold i nærmiljøet. «Det var en intens tid. Det var oss mot verden. De var som min andre familie. Vi gikk ‘all in’, men alt vi satt igjen med var paranoia og angst døgnet rundt.» Men så ble han arrestert enda en gang. «Og til slutt fikk jeg nok. Det som fikk meg til å ville komme meg ut av kriminaliteten, var da jeg ringte gamle klassekamerater og hørte hvor de var i livet. De hadde kjøpt leilighet og bil, etablert seg. Mens jeg satt bare der og tenkte ‘hva har jeg gjort med livet mitt?’»

Dager senere fikk han tilbudet om å være med i en samtalegruppe med Stig Morten Seierstad fra Maritastiftelsen. «De kalte det håp-grupper, og det var akkurat det det var. Håp.» I gruppen delte både Stig Morten og innsatte egne erfaringer. Stig Morten leste også bibeltekster om håp. Etter kort tid trakk Stig Morten Yusuf til side. «Stig Morten sa han skulle hjelpe meg, være der for meg og at han skulle komme på besøk til meg hver uke, men jeg trodde ikke på han. Hvor mange ganger hadde jeg ikke hørt folk love at de ville hjelpe, bare for å forsvinne like raskt som de kom? 

Men Stig Morten var annerledes. Han kom tilbake, uke etter uke. Stig Morten er helt fantastisk. Han forstår meg, ser meg og klarer faktisk å hjelpe meg,» sier Yusuf med et stort glis om munnen. For en som hadde vært i et kriminelt miljø med konstant usikkerhet og paranoia, ble den stabiliteten til Stig Morten avgjørende. Dette var første gang Yusuf følte at noen virkelig lyttet til ham, uten fordømmelse. Samtalene de hadde ga ham en ny forståelse av hva et normalt liv kunne innebære. «Stig Morten fortalte om gleden ved et vanlig liv – vanlig jobb, komme hjem til kona og barna.” Yusuf begynte å se for seg at det kunne være mulig for han også. For første gang begynte Yusuf å drømme om en annen fremtid enn kriminalitetens destruktive sirkel. «Men for å få prøveløslatelse trengte jeg jobb, men jeg hadde aldri hatt en jobb før. Da sa Stig Morten ‘Når du går tilbake til avdelingen din, sier du at du har fått jobb. Jeg fikser.’ Og det gjorde han. Jeg fikk jobb.»

«Jeg husker den siste permisjonen jeg hadde fra fengselet. Det er bare noen måneder siden. Moren min var helt på gråten og viste meg bakgrunnsbildet hun hadde på telefonen. Bilde var av meg, mamma og broren min. Det var det siste bildet vi tok sammen før jeg ble arrestert som 17-åring. Mamma så meg inn i øynene og sa ‘Jeg er ikke ung lenger. Jeg skal dø en dag, men mitt største ønske er at når den dagen kommer, så skal jeg være sikker på at du kommer til å klare deg i livet, og at du vet at du er bra nok.’» Yusuf får tårer i øynene når han forteller om mammaen sin. «Da hun sa det følte jeg på alt mulig. Skam og sorg. Jeg følte meg ydmyket, men også elsket. Jeg ville ikke skuffe mammaen min, og tenkte at jeg skal vise henne at jeg klarer meg.»

Nå er Yusuf 22 år. Han bor i en overgangsbolig i en by på Østlandet. Det er bare uker siden han kom ut av fengselet. Vi sitter på en kafé, og han forteller åpent om alt som har skjedd. Jeg er imponert over sårbarheten hans, åpenheten hans. Yusuf jobber hver dag, og hver uke møter han Stig Morten. De snakker ærlig om livet, utfordringer, håp og veien dit. «Jeg kan faktisk få et ordentlig familieliv når den tiden kommer. Jeg kan være der for søsknene mine, for moren og faren min. Det hadde jeg aldri trodd for et år siden.»