Et nytt liv

På Gjøvik i 1978 ble en liten gutt født. Han fikk navnet Stig Morten. Han vokste opp i et hjem med mye kjærlighet. Han hadde en mamma, en pappa og en søster. Men som gutt opplevde han noe et barn aldri skal oppleve. Likevel dytter han ikke skylden over på noen andre. «Jeg har hatt familie som elsket meg. Det var ingen andres feil.» For en dag skulle Stig Morten ta noen dårlige valg som førte ham langt bort fra den tryggheten han var født inn i.

«Da jeg var 15-16 år begynte jeg å røyke hasj. Jeg gikk på en kristen folkehøyskole, faktisk,» sier han og ler rått. Det som startet som uskyldig eksperimentering, utviklet seg raskt. “Jeg fant de få på skolen som også røyka og begynte å selge til de.” Men den ferske karrieren fikk en pause da Stig Morten fikk sin første dom, og som 17-åring ble Stig Morten pappa for første gang. Men han var ikke klar for det ansvaret da. På 18-årsdagen prøvde den nybakte faren amfetamin for første gang. Stig Morten ble en del av dop- og rave-miljøet i Oslo. “Jeg var konstant rusa i seks måneder. Pappa reiste ned til Oslo for å lete etter meg, og håpte bare på at jeg var i live. Men det stoppet ikke der,” forteller han. Stig Morten ble dratt videre inn i et miljø hvor alt handlet om rus, penger og status, og snart var det vinningskriminalitet som stod for tur.

Stig Morten gikk i lære hos en drapsmann og veteran i miljøet. Stig Morten ble god til å stjele biler. Ikke bare på natta, men også midt på lyse dagen. «Vi startet på Furuset senter, på høylys dag.» Med tiden ble handlingene grovere, grensene ble stadig flyttet. På nyttårsaften, på vei inn i år 2000 kjørte han rundt i en stjålet Audi mens rakettene lyste opp himmelen over Haugenstua. Han følte seg uslåelig. Men livet var ikke en dans på roser. 

Stig Morten ble mer og mer avstumpet. Jo mer kriminaliteten tok over, jo mer kynisk ble han. Han levde et liv som krevde hardhet, som krevde at han ikke viste svakhet. «Til slutt så jeg ikke mennesker, bare muligheter. Enten var folk brikker eller fiender.» Etter flere år i kriminalitet var han ikke lenger en småkriminell biltyv. Han var en tung kriminell og torpedo. Han hadde våpen, var paranoid, og visste at han var et mål for både politiet og rivaliserende miljøer. Og politiet kom. En dag fikk politiet ordre om å ta Stig Morten. Han hadde kidnappet en mann og tapet han bak i bilen. Flere politistyrker var ute etter å stoppe ham. Det var sperringer, helikopter og spikermatter. Stig Morten var bestemt på å ikke kjøre inn i sperringene og avslutte alt, for ved siden av ham satt det ei jente, og bak i bilen satt en annen mann. “Hadde politiet skutt på oss ville jeg vært ansvarlig for deres liv, og det ville jeg ikke.” Politistyrkene hadde fått ordre om å skyte Stig Morten. Men så skjedde det noe som reddet livet hans. En kristen politimann på Gjøvik gikk til kommandosentralen og sa: «Vi skal ikke prøve å stoppe Seierstad før vi skyter han, da?» Det enkle spørsmålet endret alt. I stedet for å dø den dagen, ble Stig Morten pågrepet og fengslet. Men da Stig Morten kom ut igjen var det tilbake til rus og kriminalitet.

Han beskriver hvordan han ble kaldere for hver dag som gikk. Han var langt forbi det stadiet hvor han følte han hadde en vei ut. «Det ble tøffere og tøffere å se meg selv i speilet, ettersom for hver dag som gikk gjorde jeg noe styggere mot andre mennesker. Jeg hadde etterlatt folk i grøfta etter meg. Og verst av alt: Jeg hadde mange barn som jeg aldri så,” sier han, blikket flakkende. “Begravelser i familien jeg aldri møtte opp på. Telefonsamtaler jeg aldri svarte på.” Han sier det uten selvmedlidenhet, men heller som en nøktern konstatering av hva som en gang var. Det var ikke bare at familien ikke stolte på han lenger, men han var en fare for familien. “Jeg klarte ikke se sønnen min i øynene. Jeg tenkte at den lille uskyldige gutten i barnevogna skulle aldri få lov til å se den ondskapen som bodde i meg. Det fortjente han ikke,” sier han med skjelvende stemme og med tårer i øynene.

Året var 2006. Han visste at livet han levde ikke var bærekraftig, men han så ingen annen vei ut. «Jeg orket ikke tanken på å begynne en ny soning og late som om jeg skulle gjøre det nytt igjen, en gang til,» sier han. «Jeg orket snart ikke mer av et miljø som var bygget på løgn og faenskap hele tida. Og jeg snakker ikke om folka, for folk er bare folk.»

Stig Morten levde i et mørke, både på innsiden og rundt seg. «Jeg gikk med ladd våpen. Fylt med kuler. Når politiet kom, så skulle jeg trekke våpenet. Jeg visste hva det ville bety. Mot meg så kommer innsatsstyrkene, og de kommer ikke for å snakke. De kommer bevæpnet for å skyte. Og når jeg hever våpenet er alt over.» Men Stig Morten sin historie ender ikke her. 

På denne tida var han også ettersøkt av politiet, men så skjedde det noe uventet. Noe han ikke skjønte hva var, før i senere tid. “Det var som om jeg ble stilt et valg på innsiden av meg. Jeg hadde ikke vært kristen, så jeg skjønte ikke hvor det kom fra. Men jeg skjønte at jeg måtte ta et valg. Enten å fortsette denne veien til jeg dør, eller så må jeg snu 180 grader. Og hva er det minst logiske å gjøre da? Jo, det er å ringe politiet.” Den ettersøkte, hardbarka kriminelle ringte politiet av egen vilje. Stig Morten ville fortelle om alt han hadde gjort. Han bestemte seg for å gjøre opp for seg selv. Legge alle kortene på bordet. De hadde flere samtaler sammen, for Stig Morten hadde mye å fortelle. “Men så var det akkurat som alle helvetes krefter slapp løs. Jeg gjorde et sist oppdrag, og dagen etter var jeg på forsiden i alle medier, og dette skulle vise seg å få store konsekvenser. Stig Morten ble arrestert for siste gang. For i en celle i Oslo Fengsel skulle han ta et valg som skulle forandre alt. «Da jeg kom inn fikk jeg vite at det var en prislapp på hodet mitt. 150 000 kroner for å ta meg ut, men jeg satt jo inne.” Og hvis de ikke kunne ta Stig Morten, ville de ta de han elsket. Ekskona. Familien hans. Barna hans. 

«Inne på cella mi knelte jeg og ba.» Han hadde trodd på Gud hele livet, men han trodde aldri han hørte hjemme der. Men i dette øyeblikket var det ingen annen utvei. Han knelte på det kalde betonggulvet. Hendene skalv, ikke av sinne, men av en frykt han aldri før hadde kjent. «Jeg ba ikke for meg selv. Jeg ba for barna mine, for eksen min, for familien min. Jeg ba til Gud og sa: ‘Jeg veit du er der, Gud. Kan du sørge for at familien min er trygg? Og send all denne dritten på meg i stedet for på dem.’ Og så sa jeg: ‘Hvis du redder dem, så skal jeg følge deg av hele mitt hjerte for resten av mitt liv.’» Og der, i en celle, får gutten fra Gjøvik et møte med noe mye større enn seg selv. Han sier han synes det er rart å beskrive det, for han møtte Jesus. “Det er vanskelig å beskrive, men det var som om jeg ble fylt av en enorm og varm kjærlighet. Som om jeg fikk en smakebit av hva Jesus tenkte om meg, hva han hadde for meg. At han, som er Gud, klarte å elske meg.” Et personlig møte som ikke kan beskrives med ord, men jeg hører på stemmen hans hvor ekte dette er.

Han fortsatte å fortelle alt til politiet. “Advokaten min var ikke noe glad for det,” sier Stig Morten og ler høyt. Han ga opp miljøet, og fortsatte prosessen med å fortelle alt til spesialetteretningen. “Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn at for hver eneste setning jeg sa, så ble jeg litt og litt lettere.” Stig Morten ble kjørt fram og tilbake fra fengselet til avhørsrommet. Han ble fraktet med håndjern i bur, og politiet var bevæpnet, fordi Stig Morten var registrert som farlig. Samtalene pågikk i mange timer over flere dager med samme etterforsker. 

“Plutselig legger etterforskeren ned pennen og dataen og ser meg rett i øynene. Hun sier ‘Jeg kan ikke skrive ett eneste ord til, for jeg tror på deg.’ Og BAM, sa det på innsiden min. For første gang på nesten 30 år så var jeg fri.” Han mistet venner, han ble sett på som en forræder, men for første gang på mange år kunne han se seg selv i speilet og kjenne på en slags fred.

Stig Morten satt i varetekt i Oslo Fengsel. Der begynte han å gå på gudstjenester, og etterhvert ble han kirketjener. Og en dag kom Trond Akerholdt inn i livet hans. Trond ledet fengselsarbeidet i Maritastiftelsen på den tiden. “Der inne var jeg bare et nummer. En av 170 innsatte. Men Trond husket meg. Han gjorde en innsats for å huske navnet mitt fra dag en. Og det gjorde noe med meg. For med Trond så fikk jeg være Stig Morten.” Det er tydelig at Trond har betydd mye for Stig Morten. “Jeg likte Trond. Når han hadde gudstjeneste stod han alltid å blaffra med bibelen når han preika.” Men etter ett år og fire måneder ble Stig Morten sendt til Ullersmo, og han begynte å gå i gudstjenestene der. “Og der ser jeg han igjen. Trond. Han kjente meg igjen og kom bort til meg og husket navnet mitt. Han sa han ville besøke meg hver uke, men jeg hadde sett mange kristne komme og gå. De snakket stort om kjærlighet og tilgivelse, men få holdt det de lovet. ‘Det er sikkert bare noe sånn kristne folk sier’, tenkte jeg.” Men uka etter kom Trond tilbake. Og uka etter der igjen. “Trond var hyrdenes hyrde,” sier en rørt Stig Morten.

Trond og Stig Morten ble et radarpar. Trond tok med seg Stig Morten hjem og fikk møte familien. Stig Morten ler når han snakker om dette. “Han introduserte meg for familien og jeg stjal dattera hans,” sier Stig Morten. For Stig Morten forelsket seg i Henriette, dattera til Trond. Senere skulle de stifte familie sammen. De siste 15 åra av livet til Stig Morten har ikke vært en dans på roser. Stig Morten har fem barn. “Det går ikke å ta igjen tapt tid, og det har vært vanskelig for barna mine å vokse opp med en pappa som ikke  tok farsrollen seriøst, men jeg takker Gud for at de har tilgitt meg og at vi har gode relasjoner i dag,” sier en ydmyk mann som sitter foran meg. 

Han ser på klokka, for om 40 minutter skal han møte eldste sønnen sin. Stig Morten gleder seg. Han elsker å være pappa. Han elsker livet med kona i Lier. Gutten fra Gjøvik er nå en voksen, omsorgsfull og varm familiefar.

I dag jobber Stig Morten med det forebyggende arbeidet i Maritastiftelsen. Han møter unge som står der han en gang sto. Han kan navnene deres. Han besøker dem. Han tror på dem. Det Trond gjorde for Stig Morten, har Stig Morten gjort for utallige mennesker de siste 15 årene. 

«Kan alle få en ny start på livet?» spør jeg.

«Ja,» svarer han uten å nøle.

Og han er et levende bevis på at en ny begynnelse alltid er mulig.

Et møte med Jesus kan forandre et liv. Historien til Stig Morten viser at det aldri er for sent å snu. Det krever mot, utholdenhet og vilje til å møte seg selv i døra. Og noen ganger krever det at én person ser deg og sier: “Du er mer enn bare et nummer.”