“Jeg hadde vært på rømmen i to måneder. Tatt masse amfetamin, var sliten, spist dårlig, herja og gjort masse småbrekk, og så tok politiet meg. Den kvelden lå jeg på cella mi og tenkte ‘Det her orker jeg ikke mer. Enten kommer jeg til å ende opp med å kjøre meg i hjel på rømmen fra politiet eller så gir jeg opp dette livet.’ Så tenkte jeg ‘Hvordan fikser jeg dette?»
Arnfinn har vært en av gjestene i Maritakafeen i mange år. Han har levd et liv preget av utenforskap og ensomhet, men funnet en plass å høre til.
Rotløs barndom
“Jeg skjønte tidlig at jeg var annerledes. Jeg er jo sosialt utrent. Seint utvikla, sies det. Jeg skjønner ikke alltid hvordan jeg skulle være med andre mennesker, og da kan jeg kjenne på ensomhet. Jeg tror det henger sammen med oppveksten min.”
Arnfinn ble født 2. juli 1965. Familieforholdene var ikke ideelle. Barndommen besto av mange flyttinger. Trollhättan, Finland, Stockholm. Alltid ny i klassen. Aldri helt inne i det sosiale.
“Som barn kjente jeg mye på følelsen av å bli dumpa steder. Jeg forsto ikke hvorfor jeg måtte være i barnehagen eller på skolen eller hvor det nå var, men jeg husker jeg følte på en ensomhet.”
Skolesystemet mistet ham tidlig. Han fant mestring andre steder: rus, brekk, stjeling av bil og andre ting.
“Jeg har nok alltid sett på meg selv som en outsider. Jeg var aldri helt en del av noe, men jeg hadde godt humør, men passet ikke inn i systemet.”
Arnfinn beskriver en oppvekst med få vennskap, og med et ønske om å finne et rom der han kunne passe inn. Senere i livet var det rusmiljøet som ga ham et slags fellesskap. Da Arnfinn var 14 år oppdaget de hjemme hva han holdt på med.
“Jeg rømte mye hjemmefra, og da de hjemme oppdaga hva jeg holdt på med, sendte de meg til onkelen min i Hamburg i Tyskland. Jeg hadde ikke noe vondt av det. Jeg ser ikke på det som en vond tid,” sier Arnfinn og ler.
Første gang bak murene
Da han endelig var ferdig med skolen ville han skaffe seg jobb. “Men jeg rota mye rundt. Jeg røykte mye hasj på den tida. Og på den tida fikk du ikke jobb hvis du ikke hadde arbeidstrening eller høyere utdanning. Men til slutt fikk jeg arbeidstrening et sted.” Arnfinn forteller at dette året ble det ulovlig å innta rus. Tidligere hadde det vært lov å innta, men nå var det nye tider. “USA starta den store krigen mot narkotika. War against drugs. Europa fikk med seg det og slang seg på. Mange ble opplyst om hva narkotika gjør med en. På denne tida trente jeg kampsport. Aikido. Og Aikido-treneren min fant ut at jeg røyka hasj. Så uten å snakke med meg først, samlet han et hastemøte med sosialnemnda, og besluttet at jeg skulle pågripes og sendes til ungdomsfengsel.” Arnfinn ble pågrepet og sendt til ungdomsfengsel. “Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble arrestert eller hvorfor jeg skulle i fengsel, men det var bare sånn det ble.” Dette var første gang bak murene, men det ble langt fra siste gang. Årene som fulgte ble preget av mye små-kriminalitet og mange dommer.
“Jeg hadde tretti ubetingede dommer i løpet av tre år. Det var nesten som en livsstil. Jeg kjente dommerne igjen, de kjente meg.”
Arnfinn har vært inn og ut av fengsel store deler av livet. Vi snakker sammen i flere timer, og i løpet av disse timene deler han mange røverhistorier og mange av dem har noe vondt og sårt med seg. De handler om å føle seg utenfor, misforstått, tillitsbrudd, om å bli forlatt, om å stå alene uten noen som tenkte på han.
“Det var ikke sånn at du fikk venner for livet, men du hadde alltid noen rundt deg. I fengsel også. Jeg har møtt mange av de samme folkene igjen og igjen. Da jeg satt inne på Gjøvik spilte jeg i band med Stig Morten Seierstad. Det er rart å tenke på hvilke liv vi hadde da, og hvilke liv vi har nå.”
Arnfinn driver ikke lenger med kriminalitet. Det livet er lagt på hylla nå. Han forteller om hva som ble vendepunktet i livet. “En gang hadde jeg vært på rømmen i to måneder. Tatt masse amfetamin, var sliten, spist dårlig, herja og gjort masse småbrekk, og så tok politiet meg. Den kvelden lå jeg på cella mi og tenkte ‘Det her orker jeg ikke mer. Enten kommer jeg til å ende opp med å kjøre meg i hjel på rømmen fra politiet eller så gir jeg opp dette livet.’ Så tenkte jeg ‘Hvordan fikser jeg dette?’ Da bestemte jeg meg for å ta meg sammen og gjøre en innsats for å få til dette livet. Jeg hadde vært i opprør hele livet, men nå var det nok.”
Da Arnfinn slapp ut ville han feire friheten, men feiringen ble et steg tilbake i det gamle livet igjen. Mer rus, flere brekk. Det ble bare en soning til etter denne tiden. Og så tok Arnfinn et nytt valg og flyttet ut av miljøet han hadde vært i, og flyttet til Oslo. Et valg som krevde mye. Å flytte fra venner, fellesskap og alt han hadde levd i de siste årene. “Det var den eneste måten jeg kunne klare det,” forteller Arnfinn.
Å finne fellesskap uten krav
“Da jeg kom til Oslo, merka jeg at det fantes mange tilbud for sånne som meg. Folk delte ut mat og kaffe. Arne Skarpsno var jo aktiv på den tida og det kristne dameparet som delte ut matposer. Det var lett å overleve i Oslo uten å måtte ty til kriminalitet. Jeg gikk lenge forbi Maritakafeen før jeg turte å gå inn. Det så… for fancy ut. De grilla gris på spyd og det så ordentlig ut med ordentlig mat og drikke, tenkte jeg. Men så en dag tok en kompis med meg dit, og det var helt fantastisk sted.”
Arnfinn begynte å bli fast inventar på kafeen og kom godt overens med både gjester, frivillige og ansatte.
“Folka er så trivelige. Jeg satt der ofte og fikk både kaffe og avis, og ingen så rart på meg. Jeg var liksom en helt vanlig mann på en kafé.”
Maritakafeen ble en plass hvor han ikke trengte å prestere for å få være med.
“Her møter jeg folk som meg, og folk som har det mye tøffere enn meg også. Det er vondt å se, men på kafeen får vi hvertfall en pause fra å bli sett på som outsidere.”
Når noen ser deg
“Det er Morten jeg må takke. Han har vært frivillig i kafeen i mange år. Han hadde en leilighet på Notodden og spurte om jeg trengte et sted å bo. Så nå bor jeg der.”
Arnfinn beskriver Notodden som et inkluderende sted:
“Første kvelden min der gikk jeg på puben for å ta en øl. Jeg satte meg alene ved et bord. Men så hørte jeg noen rope: ‘Du, du skal ikke sitte der alene! Kom og sitt her med oss!’ Og det… det gjorde noe med meg. De tok meg med inn i varmen. Vi prata lenge og jeg møter de stadig vekk. Det er så lite som skal til noen ganger.”
Han trives godt i Notodden, til tross for at han bor et stykke unna sentrum, men en mulighet har åpnet seg.
“Morten har en bil jeg kan få. Så nå skal jeg prøve å ta lappen. Det hadde jeg aldri trodd. Det er jo ikke bare for å kjøre bil, det er for å eie noe i eget navn. Det føles stort.”
Han smiler. Det er noe mildt over blikket hans. Arnfinn ser tilbake på livet sitt og er takknemlig for alt han har vært igjennom. Alle spennende erfaringene han har fått og menneskene han har møtt, men når jeg spør han hvem har vært den viktigste i livet hans kommer svaret fort.
“Jesus. Jesus har vært den viktigste personen i livet mitt. Jeg har rota mye, men han har aldri sluppet meg. Det er noe med det… jeg vet at jeg ikke er overlatt til meg selv.”
Troen kom ikke som et smell, men som et resultat av en gutt med mange spørsmål.
“Da jeg hadde konfirmasjonsundervisning hadde jeg mange spørsmål. Så mange spørsmål at presten ikke klarte å svare på de. Det endte med at jeg ikke fikk konfirmert meg. Men jeg stoppet aldri å stille spørsmål. Jeg var nysgjerrig, og jeg ville finne ut hva som var sant. Jeg fikk tak i en bibel og leste, og jeg har møtt mange mennesker som har kunnet svare på mine spørsmål. Men jeg har også lært at den viktige lærdommen i livet ikke har mange ord. Det som er ekte, det består, det fungerer. Og det er Jesus for meg. Han er med meg, og det er ekte.”
