Et sted å gå til

Maria var 19 år da hun ble sammen med barnas far. Sammen bygde de et liv over 14 år, med felles hjem og barn, og hun trodde det skulle vare. Parallelt jobbet hun fast i butikk.

– Jeg var en supersosial person og elsket å være ute blant folk. Jeg var vant til å løpe mye rundt, holde meg aktiv og ha noe å gå til. Så ble det samlivsbrudd. Plutselig var alt bare borte. Vi bodde i huset sammen, men det var han som eide det, så da ble det naturlig at jeg flyttet ut.

Etter bruddet havnet hun i et miljø som var helt fremmed for henne.

– Det tok ikke veldig lang tid fra jeg ble alene til jeg begynte å henge med helt feil folk. Men det ble plutselig en tilhørighet. Et fellesskap. Noen som bare tok meg imot. Vi hadde kun én ting til felles, og det var rusen. Men der og da ble det på en måte en redning, fordi jeg kjente hvor vondt jeg hadde det innvendig.

Maria hadde aldri ruset seg før.

– Jeg klarte å stå imot litt over en måned. Så begynte jeg å tenke: Er det riktig som de sier? Får jeg det kanskje bedre hvis jeg prøver? Og da var det gjort. Plutselig ble det veldig lett å bare gjøre det hele tiden. Etter hvert ble jeg sammen med en som var tungt inne i miljøet, og alt var tilgjengelig til enhver tid.

Når hun snakker om denne perioden i dag, kjennes den nesten uvirkelig.

– Det er nesten så jeg ikke klarer å skjønne at det har skjedd, fordi det virker så fjernt fra den personen jeg er nå. Men jeg vet at det har skjedd. Det har vært en del av meg, og det er det jo fremdeles. Jeg har akseptert at det har vært der, men prøver å ikke tenke så mye på det.

Mannen på sykehuset

Rusperioden endte i en alvorlig bilulykke.

– Sikkerhetsbeltet hadde skåret seg inn i buken. Jeg hadde hull i tarmen og masse skader.

Maria havnet i koma.

– Mens jeg lå der, trodde jeg at Bjørn Aksel var sykepleieren min. Jeg så navnet hans på en tavle, og jeg så ham inne på et rom. For meg var det så virkelig. Det var ikke noen drøm. Jeg så ham jo. Det husker jeg fortsatt.

De to hadde aldri møtt hverandre. Maria hadde hørt navnet hans gjennom Mari, som tidligere hadde forsøkt å få henne til å komme til Marita Gjøvik. Men hun visste ikke hvordan han så ut.

– Det rareste var at jeg aldri hadde sett ham før. Jeg visste ikke hvordan han så ut. Ingenting. Men det var jo han som stod der. Det var kjempemerkelig. Jeg har aldri opplevd noe lignende, verken før eller siden.

Da Maria våknet, fortalte hun Mari hvem hun hadde sett. Mari visste at Bjørn Aksel ikke arbeidet som sykepleier, og fortalte historien videre til ham.

– Da tenkte jeg at det måtte være Gud, sier Bjørn Aksel. – At det var et tegn på at vi skulle ta kontakt med Maria og dra og besøke henne.

Maria er mer forsiktig i sin tolkning.

– Jeg har ikke noen sterk tro, men jeg skjønner at det skjer noe. Jeg klarer ikke helt å se om det er Gud eller om det er noe annet. Jeg vet ikke. Hva skal man regne som en tilfeldighet, og hvem er det som sørger for at den tilfeldigheten dukker opp? Jeg synes det er vanskelig å forstå.

Mari og Bjørn Aksel dro hjem til henne. På dette tidspunktet kunne Maria knapt bevege seg.

– Jeg satt bare stille i sofaen, så det var lettest at de kom til meg. De fortalte hva de drev med på Marita, og at de gjerne ville hjelpe meg. Mari hadde mast litt på meg tidligere også, men jeg var nok ikke helt klar til å ta imot det da.

Syv måneder alene

Etter ulykken ble Maria sittende hjemme alene i rundt syv måneder.

– Det var tungt, og jeg hadde mye smerter. Men fordi jeg var stemplet som rusmisbruker, fikk jeg ikke ordentlig smertestillende. Jeg fikk Paracet, og det fungerte jo ikke.

Hun forsøkte også å få hjelp hjemme, uten at hun opplevde å få den støtten hun trengte.

– Da hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte bare klare det selv. Så det ble rett og slett å ruse seg litt til for å komme meg gjennom det. Jeg hadde jo vært en supersosial person. Plutselig ble jeg bare satt helt ut av spill og måtte ligge der. Jeg hadde hatt fast jobb i 15 år og var vant til å være aktiv. Det var kjempevanskelig.

På det mørkeste tenkte Maria at hun ikke orket mer.

– Jeg tenkte at jeg ikke orket å sitte og ha det sånn. Skal jeg ruse meg litt til og bare bli ferdig, eller skal jeg bare avslutte dette? Jeg tenkte jo det. Jeg syntes det var veldig tøft.

I rusperioden mistet hun omsorgen for barna. Savnet etter dem var samtidig en del av grunnen til at hun fortsatte å ruse seg.

– Jeg måtte finne ut hva som gjorde at jeg begynte å ruse meg. Det var jo at jeg ikke fikk se barna mine, fordi det var for vondt å håndtere. Men så skjønte jeg at hvis jeg skulle komme dit at jeg en dag kunne se barna mine og være sammen med dem igjen, da måtte jeg slutte å ruse meg.

Beslutningen kom stille.

– Det bare kom til meg. Jeg skjønte at nå må jeg gjøre det. For drar jeg det lenger, blir det vanskeligere.

Maria sluttet å ruse seg og begynte å møte opp på Marita Gjøvik hver dag.

Sett som et menneske

Bruktbutikken var et sted Maria kunne kjenne seg igjen. Butikkarbeid hadde vært en del av livet hennes i mange år.

– Jeg hadde jobbet i butikk i 15 år, så det kunne jo ikke passet bedre. Det ble motiverende og givende. Jeg kunne drive butikk og samtidig være et forbilde for andre, og vise at det faktisk går.

Hun kom først inn gjennom ettervernstilbudet.

– Det var derfor denne plassen ble redningen. Jeg hadde et sted å dra til uten at jeg ble dømt for det som hadde skjedd eller valgene jeg hadde tatt. Jeg ble heller sett som det mennesket jeg er. Og så fikk jeg lov til å bruke de ressursene jeg har på en god måte. Det føler jeg er veldig viktig.

I en ordinær bedrift ville inngangen vært en annen.

– Du kan ikke gå inn et sted og si: «Hei, jeg har vært rusmisbruker, ligget i koma, mistet ungene mine og hele pakka. Kan jeg få komme og være her litt?» Det får du ikke gjort. Bare det at det finnes en sånn plass, og at jeg ser hvor mye det betyr for andre også, har utrolig mye å si.

Bruktbutikken gjør det mulig å komme inn uten å måtte presentere seg som en som trenger hjelp.

– Man føler tilhørighet. Man føler et fellesskap. Man kan komme inn og bare prate litt, ta en god kaffe og ha en hyggelig samtale. Man trenger ikke å jobbe. Terskelen skal ikke være så høy.

Bjørn Aksel mener butikken i seg selv senker terskelen.

– Kundene ser en bruktbutikk. De ser ikke forskjell på hvem som er kunde, hvem som bruker tilbudet, hvem som er frivillig, eller hvem som jobber her. Ingen vet hvorfor noen kommer inn døra. Det gjør det lettere å ta kontakt.

For Maria ble oppmøtene til en fast hverdag. Hun fikk bruke erfaringen sin, prøve seg fram og gradvis ta mer ansvar. Etter hvert fikk hun arbeidspraksis med ansvar i butikken.

– For meg har Maritastiftelsen betydd alt, fordi jeg har fått muligheten til å prøve meg fram. Jeg har ADHD, så jeg er superfan av rutiner. Da slipper jeg å tenke så mye. Ting kan bare flyte og gå slik de vanligvis gjør. Det er kjempegodt.

Like viktig er rommet for de dagene som ikke går like lett.

– Jeg føler meg trygg nok til å si fra hvis jeg har en dårlig dag. Jeg vet at jeg blir tatt imot. Det synes jeg er kjempefint.

Barna er igjen en del av livet hennes. Mye av det som forsvant under rusperioden, har gradvis kommet tilbake.

– Slik ting er i dag, er slik jeg ønsker at det skal være. Det er også slik livet var før alt skjedde. Jeg har kommet meg bort fra den plassen jeg var på, og det føles veldig godt. Jeg prøver å ikke la det gamle livet bli tungt eller føles som et alternativ igjen. For jeg har det så bra nå.

Denne gangen var hun ikke alene

Noen år etter ulykken ble Maria plutselig alvorlig syk igjen.

– Jeg hadde vært 95 prosent oppegående i flere år. Så ble jeg plutselig kjempedårlig. Jeg ble hentet med ambulanse og hadde sterke smerter i magen. Først trodde de at det var en betennelse i blindtarmen, men da de åpnet magen, fant de komplikasjoner etter bilulykken som hadde ligget der i flere år. Så jeg ble hasteoperert.

Sykehuset og smertene minnet om den første tiden etter ulykken.

– Jeg fikk litt déjà vu til hele den perioden. Det var veldig rart. Men denne gangen var jeg bedre rustet til å stå i det. Jeg var ikke alene. Jeg hadde på en måte hele Maritastiftelsen i ryggen. Og Unni fra Marita Gjøvik var hos meg på sykehuset. Det var en helt annen erfaring.

Oppholdet ble en bekreftelse på at det nye livet også kunne tåle en krise.

– Det var godt å gå gjennom det og se at jeg klarte meg fint. At jeg ikke kommer til å falle tilbake selv om noe sånt skulle skje igjen.

I dag møter Maria av og til mennesker hun kjenner fra det gamle miljøet.

– Det kan være litt tøft, men det kommer an på hvor mye jeg involverer meg. Jeg føler at jeg er ferdig med min del av det livet. Jeg har klart å snu det til å tenke at hvis jeg kan bruke erfaringen min til å hjelpe noen, eller motivere noen til å se en annen utvei, så er det helt nydelig.