Det som begynte med en åpen dør, kaffe og vafler, har vokst til et levende ettervernssenter midt i Gjøvik. Men avdelingsleder Bjørn Aksel Ringstad mener at kjernen fortsatt er den samme: Ingen skal måtte begynne på nytt alene.
– Det mest dekkende ordet for det vi gjør, er ettervern. Felles for dem som kommer hit, er at de trenger en ny begynnelse, eller støtte og hjelp til å få en ny begynnelse i livet. Folk kommer fra rusbehandling, psykiatrien eller fengsel. Andre har falt ut av arbeidslivet, blitt pensjonister eller kommet til Norge som flyktninger. De fleste er her i en periode og skal videre til skole, jobb eller andre tilbud. Noen blir værende og hjelper den neste.
Møteplassen holder til sammen med bruktbutikken Ting og Tøy.
– Butikken er hovedverktøyet vårt i hverdagen. Den gjør at vi har noe å gjøre mens vi er sammen. Vi skiller egentlig ikke så mye mellom bruker og frivillig. Noen har bare litt mer ansvar enn andre. Du kan skrive deg på vaktlista, dukke opp når det passer, eller bare komme innom for å prate. Det er alltid noe å gjøre, men det må passe inn i livet ellers. I dag følger vi opp rundt 250 mennesker på ulike måter. Mellom 70 og 80 bruker møteplassen hver uke, og 42 frivillige har faste oppgaver. På travle dager kan 20–25 mennesker være i aktivitet i butikken.
Lasse kom til Marita før han var ferdig i behandling. Nå har han ansvarsvakter i butikken.
– Først og fremst fikk jeg en plass å komme og mennesker å bli kjent med. Det ble en myk og fin overgang til livet utenfor institusjonen. Her er det rom for å ha dårlige dager, og det er lov å si fra når det blir for mye. Samtidig har jeg fått mer og mer ansvar. Jeg gjør stadig ting jeg ikke kan, og lærer stadig noe nytt.
Frank Atle trekker fram noe av det samme:
– Du blir sett her. Du blir sett for den personen du er, og du blir ikke sett ned på. Det beste er samholdet, vennskapet og alle de forskjellige oppgavene. Jeg vil bidra så godt jeg kan.
Maria kom først som bruker av ettervernet. Senere fikk hun ansvar i butikken og ble ansatt.
– Denne plassen ble redningen for meg, fordi jeg hadde et sted å dra uten å bli dømt for det som hadde skjedd eller valgene jeg hadde tatt. Jeg ble sett som det mennesket jeg er, og fikk bruke ressursene mine på en god måte. Her kan man komme inn uten å jobbe også, bare ta en kaffe og ha en hyggelig samtale. Terskelen skal ikke være høy. Les Marias sterke historie på side 8.
Bjørn Aksel forteller at arbeidet strekker seg langt utenfor bruktbutikken:
– Fra Gjøvik organiserer vi fengselsarbeidet på Innlandet, med besøk, kveldssamlinger og refleksjonsgrupper. Vi har samtalegruppen Trygg tro, treningstilbud og forebyggende arbeid blant ungdom. Hver sommer har vi 16 ungdommer i betalt arbeid og tett oppfølging. Vi håndplukker dem som kommunen og politiet er mest bekymret for. De får være sammen med oss, gjøre arbeidsoppgaver for kommunen og andre aktører og få betalt for det. Så følger vi dem videre gjennom året. Noen får en mentor, og noen får muligheten til å gå videre til en ordentlig arbeidserfaring.
Måten avdelingen arbeider på, henger tett sammen med Bjørn Aksels egen historie. Etter sin siste rusbehandling trengte han selv et fast sted å gå til hver dag.
– Jeg ønsket meg ett sted, ikke mange avtaler, adresser og kontaktpersoner. Jeg trengte et kristent fellesskap hver dag og mennesker som forsto litt av det jeg hadde vært gjennom. Da koronaen stengte nesten alle tilbudene, fikk jeg lov til å åpne dørene til et lokale. Jeg gikk dit hver dag, låste opp døra og stekte vafler. I noen uker satt jeg der alene. Men jeg hadde en oppgave og et ansvar. Hvis ikke jeg var der, var ikke døra åpen for den neste heller.
Én kom inn. Så kom flere. Etter hvert vokste fellesskapet.
– Det startet som et viktig ettervern for meg, så jeg hadde noe å gjøre hver dag. Så brukte Gud det til å bli et ettervern for veldig mange andre. Nå lever det nesten sitt eget liv. Utfordringen vår i dag er å begrense oss, ikke si ja til alt og gjøre det vi allerede gjør, godt. Vi må ikke vokse for fort.
Døra er fortsatt åpen. Men nå står Bjørn Aksel langt fra alene bak den.
