Det er tirsdag formiddag idet jeg går opp trappene til M&E Second hand på Ensjø i Oslo. Den nye butikken, driftet som et samarbeid mellom Maritastiftelsen og Erikshjälpen, er kun en drøy time unna åpning for dagen, og forventningene blant de ansatte, brukerne og de frivillige kan merkes i lokalet. Selv nå, et drøyt halvår etter at butikken åpnet for første gang, er spenningen til å ta og føle på.
I det jeg setter meg på pauserommet kommer «Tomme» Håland inn for å forberede lunsj før åpning. Tomme har de siste åtte årene arbeidet i Marita Brukthandel i Markveien, og etter nedleggelsen der flyttet til andre oppgaver i stiftelsen.
– Selv om det var veldig trist med nedleggelse så er det en del av livets gang. Og etter en vinter kommer en vår, når noe visner kommer det et frø og noe nytt kan blomstre frem. Når det først skulle skje, er det hyggelig at den nye butikken finnes og at vi kan jobbe videre her, forteller Tomme.
Roger har vært en del av Maritastiftelsen, av og på, i sju og et halvt år, etter at han gjennom NAV fikk arbeidspraksis i brukthandelen i Markveien.
Magi
Mens vi snakker kommer en av de frivillige, Grete, inn.
– Jeg husker første gang jeg hørte din stemme, Grete, det var på telefonen. Du var på jakt etter kasseroller til kjøkkenet ditt, og nå jobber vi side om side. Fy fillern, livet er vakkert, er det ikke det, Grete? spør Tomme den blide damen som akkurat entret rommet.
– Det som er vakkert med den jobben her er alle disse fine menneske-møtene. I hvert menneskemøte bor så mye magi, hvis man velger å se etter den, fortsetter Tomme.
– Det samme gjelder jo kundene som kommer i butikken også. Når de kommer til kassa forteller de ofte om hvor godt det var å gå her, og jeg ser på blikket og smilet deres at de virkelig mener, utfyller Grete.
For Grete har butikken gitt så mye mening til livet at hun nå er frivillig fem dager i uka. Mens Grete og Tomme forbereder lunsj og gjør det fint for det myldrende livet av mennesker, i alle stadier av livsreisen, som er på huset, dybde til samtalen. For her står de skulder til skulder; pensjonister, innvandrere som ønsker å lære seg det norske språket bedre, de med fotlenke, studentene og de som trenger litt ekstra hjelp for å komme tilbake til samfunnet.
Alle kjenner Roger
Etter lunsj kommer en kraftig mann ruslende og slenger frem hånda.
– Hei, jeg heter Roger, sier han med et stort smil.
Roger har vært en del av Maritastiftelsen, av og på, i sju og et halvt år, etter at han gjennom NAV fikk arbeidspraksis i brukthandelen i Markveien.
Oslogutten begynte å ruse seg som fjortenåring, og gjennom 30 år med rus ble han godt kjent med både politiet og kriminalomsorgen. Så, for ti år siden, bestemte han seg. Nok var nok. Han sluttet på dagen, uten hjelp fra verken institusjoner eller medikamenter. Gjennom et datakurs i regi av NAV fikk han høre om muligheten for arbeidspraksis i Marita.
– Marita redda livet mitt, sier han ganske fort.
Han forteller videre om livet og om hvordan fellesskapet har betydd alt. Om hvordan sofaen og samtalene i Markveien har vært livlina på de vanskelige dagene og om at Marita var det eneste alternativet han hadde til nettverk som ville dratt han tilbake til rushelvete.
– Folk har jo prøvd å frelse meg hele veien, men jeg liker kristne mennesker også, jeg. De er jo de kuleste menneskene. De er en opptur, og de har smitta meg. De er fine folk, sier han og ser bort på Tomme.
– Du kan jo ikke se på han der uten å bli glad! Og det har inspirert meg voldsomt. Før var jeg en kjip fyr som ville stjele fra deg bare jeg fikk sjansen. Nå har jeg oppdaga at jeg liker mennesker. Jeg elsker det! Å gi mennesker et smil om munnen og en oppmuntring er en befrielse. Før hadde jeg masse fordommer, og nå kan jeg snakke med hvem som helst og bli kjent med mennesket bak fasaden, og det gir meg så mye. Jeg blir helt varm inni meg, forteller han med et smil om munnen.
Smil, glede, omsorg, oppmerksomhet, tilstedeværelse. Det er ordene menneskene rundt han bruker som beskrivelse.
– Tenk deg, en som alltid lagde nedturer for andre kan nå være med å lage oppturer for andre. Det hadde jeg aldri sett for meg for noen år siden, avslutter Roger.
