Kan ensomhet være bra?

Vi har panikkhamstret do​papir, bakt surdeigsbrød, lidd oss igjennom hjemmeskole og fjernundervisning, minnet hverandre på at mikrofonen er skrudd av, deltatt i zoom-møter uten bukser, hatt ufrivillig lite kontakt med venner og ufrivillig mye kontakt med partner og barn. Pandemien sparket fra med Netflix-hiten Tiger King, og kulminerte i april 2021 med vår egne norske dose galskap: Charter-Svein vs. Lothepus på selveste NRK Debatten. Vi har i månedsvis lekt «rødt lys» med Bent Høie, belært hverandre om riktig bruk av munnbind og kranglet med selvutnevnte virus-eksperter på Facebook. Nå trenger vi alle en klem, og den er tilsynelatende på vei.

Den ene og andre introverte blant oss har kanskje funnet seg til rette i en litt mindre bråkete og masete verden, men de fleste av oss kjenner på et snev av kokko nå. Selv har jeg blitt rørt til tårer over de minste sosiale gester, som da en butikkansatt løp etter meg med en ekstra pose når han så at den jeg hadde holdt på å revne. Hva har isolasjon som dette gjort med oss, og hva vil effekten være i tiden som kommer?

Hva isolasjon gjør med oss

På tampen av 2020 publiserte FHI sin rapport Livskvalitet og psykisk helse under koronapandemien. Der står det at “flere sliter med ensomhet og psykiske plager og en av fire er ikke fornøyde med livet”. Særlig i områder hvor smitteverntiltakene er mest inngripende ser man disse tendensene. De negative konsekvensene er altså verst der isolasjonen er mest ekstrem. Alkoholkonsumet i Norge har økt med 20%, og det forskes på hvorvidt pandemien har påvirket bruken av rusmidler. Nå diskuteres det hva langtidseffekten av nedstengningen vil være.

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser også dystre tall. I denne undersøkelsen svarte 23% av studentene at de har tenkt på å ta sitt eget liv i løpet av pandemien, og 45% har svart at de har opplevd alvorlige psykiske plager. “De aller fleste har klart seg fint under pandemien” sier allikevel psykolog Peder Kjøs til manges forargelse da han la frem rapporten Livskvalitet, psykisk helse og Rusmiddelbruk under Covid-19-pandemien i april. “De er ikke psykisk syke, de har bare en kjedelig hverdag” forklarer han. Men er dette bare kjedsomhet? Føles kanskje isolasjon farligere enn det egentlig er?

Mye forskning viser at isolasjon over tid kan få alvorlige konsekvenser. Mennesker som isoleres over lang tid vil kunne utvikle psykiske plager, og øke sannsynligheten for en rekke lidelser og i verste fall forkorte livet. Noen forskere mener til og med at ensomhet over tid kan være en større belastning for helsen enn røyking eller fedme. Derfor er det ikke rart debatten rundt dette setter følelser i sving. For den ekstroverte som elsker å sosialisere og være rundt andre mennesker, har pandemien vært en krevende og vond hindring for livsutfoldelse. For den introverte har den nye tilværelsen kanskje vært noe mer etterlengtet, som en motvekt til en bråkete og intens hverdag. De fleste av oss befinner seg dog et sted på spekteret mellom partyløve og eremitt, og selv om undersøkelser viser at mange vil beholde hjemmekontor på deltid, er de fleste veldig klare for at samfunnet nå gradvis går tilbake til normalen.

Men selv om isolasjon over tid er usunt for mennesker vil det ramme oss alle ulikt. Vi har ulikt behov for sosial kontakt, og vi opplever dermed ensomhet i ulik grad. Når det forskes på ensomhet og effekten av ensomhet, ser forskere ofte nettopp på effekten av den opplevde ensomheten. Opplevd ensomhet er opplevelsen av å være uten meningsfulle relasjoner, mangle meningsfull kontakt med andre, føle at man ikke blir møtt eller forstått, og følelsen av å ikke ha noen å betro seg til. Der noen føler seg ensomme ganske raskt, vil andre kunne være alene i lengre tid uten å føle på ensomhet i det hele tatt. Det er altså ikke mengde tid alene som har negativ effekt, men hvor lenge og hvor mye man føler seg ensom. Selv om vi opplever dette ulikt, er effekten av opplevd ensomhet skadelig for alle. Og den rammer hardt.

Ensomhet som filosofisk verktøy

Men er ensomheten utelukkende negativ? Ifølge den franske eksistens-filosofen Jean Paul Sartre er svaret nei. Det vil si, både ja og nei. Sartre, i likhet med mange eksistensialister, fremhever ensomhet som en uunngåelig og grusom del av livet som menneske, men også som en forutsetning og mulighet for personlig utvikling. For eksistensialistene er det uunngåelig for mennesker å kjenne seg ensom i livet, slik det også er uunngåelig at vi en dag skal dø. For eksistensialistene er det nettopp vår eksistens’ største vansker som er den sentrale tematikk: død, angst, ensomhet, frihet og moralsk ansvar. For en eksistensiell filosof som Sartre skal ikke disse tingene overses, bortforklares eller trivialiseres. De skal konfronteres. Vi må forholde oss til dem. Når vi møter disse forferdelige og mørke aspektene ved livet, og lærer å forholde oss til dem, kan vi bli bedre orientert mot det som er viktigst for oss. Vi kan på denne måten bli mer ærlige med oss selv, og bli mer ansvarlige for hvem vi er og hva vi vil gjøre med livene våre. Da vil vi også kunne tåle å være mer alene, siden livets store problemer virker mer håndterlig. Selv om eksistensialismen slik kan virke dyster, er målet å bære livets byrder på best mulig måte.

Men hva ville eksistensialistene sagt om pandemien og den ensomhet og isolasjon mange i dag lever med? Kan dette virkelig anses som noe positivt, en mulighet for personlig fremskritt eller utvikling? Det kan tenkes at eksistensialistene var mer introverte og trivdes bedre i eget selskap enn gjennomsnittspersonen, og at vi kanskje derfor bør ta deres betraktninger med en god klype salt. Vi bør også være klar over at de ikke skrev i en pandemi, og at de mest sannsynlig ikke hadde noen pandemi i tankene heller. Allikevel adresserer de noe universelt, kanskje også for oss på hjemmekontor. I det minste kan eksistensialismen gi oss et språk for å snakke og tenke om de mørkere sidene av livet, som alle mennesker opplever. Men det hjelper lite med språk om vi ikke har noen å snakke med.

Flukten fra ensomheten

Den amerikanske psykiateren og filosofen Irvin Yalom har skrevet flere bøker som berører eksistensialismens tematikk, blant annet ensomhet. For Yalom er det sentralt hvordan man forholder seg til livets uunngåelige problemer og vanskeligheter, og han hevder at måten vi orienterer oss mot disse eksistensielle problemene kan ha stor effekt på hvordan vi takler livskriser og psykiske vansker. Han deler ensomhet inn i tre typer: den eksistensielle, den interpersonlige og den intrapsykiske. Den eksistensielle ensomheten er den som angår oss alle; at vi dør alene. Den interpersonlige ensomheten er ensomheten vi føler når vi mangler tilhørighet til andre. Den intrapsykiske er den ensomheten man kan føle i forhold til dem som står deg nærmest, og innebærer en mangel på dyp og meningsfull relasjon. Ensomhet kan altså være den overhengende eksistensiell tragedien ved at alle dør alene, mangelen på sosialisering og samspill med andre, eller mangelen på nærhet til et annet menneske. Så hvordan forholder vi oss til denne ensomheten, i alle dens former?

Ensomhet er kanskje en uunngåelig del av livet, men den er uutholdelig i det lange løp. I hvert fall alene. Forfatteren Honoré de Balzac sa det best: “Ensomhet går fint, men du trenger noen til å fortelle deg at ensomhet går fint.” Ensomhet handler ikke kun om sosial isolasjon. Vi finner ensomhet i fulle klasserom, kontorer, kafeer, treningssentre og utesteder over hele landet. Til og med i samtale med andre mennesker kan vi kjenne oss ensomme og alene. I disse situasjonene er vi ikke sosialt isolerte, men man trenger ikke være alene for å være ensom. Derfor vil antakelig ikke gjenåpningen av samfunnet gjøre bukt med ensomheten; det er ikke nok å være rundt andre for ikke å være ensom.

Vaksinen mot ensomhet

I studentenes helse- og trivselsundersøkelse, som nevnt tidligere, meldte nesten 1 av 4 studenter at de hadde tenkt på å ta livet sitt. Det er uhyggelige og urovekkende tall. Sammenlikner vi dette med samme undersøkelse fra året før, ser vi derimot at økningen har vært på kun 2%. Det er ikke uten betydning at denne økningen har skjedd, men at nivået fra før av var så høyt vitner om et større problem. Det skyldes antakelig ikke nedstengningen av kafeer, skoler og treningssentre. Selv om vi må håpe at gjenåpningen vil gjøre livet lettere, må vi også se at disse problemene har vært her før Covid-19. For noen av dem som har det tungt kan det være mangelen på gode relasjoner som er utslagsgivende. Den ensomme mangler ikke nødvendigvis noen å være rundt, men noen å være med. Om det finnes noe positivt å hente fra tall som dette, så må det være at det mange bærer på i ensomhet også bæres av andre. Du er med andre ord ikke den eneste, og det er kanskje en liten trøst i det.