Dette har jeg gleda meg til. I dag skal vi bli bedre kjent med Unni. Den alltid smilende dama som til daglig er frivillig i Marita Gjøvik og har en sentral rolle i den daglige driften der. Til tross for at Unni alltid smiler og ler, har jeg skjønt at hun har en historie som ikke alltid har vært av det lette slaget. Mye endret seg da hun for noen år tilbake ble nødt til å tilbringe et år i fengsel. Mer om det siden.
Unni er født i Drammen, men er vokst opp i Østfold. Hun mistet faren sin da hun var 2 år, men fikk etter hvert en stefar. Gjennom hele oppveksten flyttet hun og familien en gang i året. Det var alltid stor usikkerhet knytta til hvor de skulle bo. Unni tilpasset seg og ble vant til at det er sånn livet er. Hver sommer bodde hun hos besteforeldrene sine, noe som ble en pause fra livet ellers. Sommeren hun var 12 år kom hun hjem til tomt hus etter ferien og ingen visste hvor mammaen og stefaren var. Etter litt fant de ut at de hadde flytta 50 mil unna. Da var det bare å flytte etter. Oppveksten var veldig uforutsigbar. «Det er rart hvor fort vi mennesker lærer oss ting og tilpasser oss. Jeg lærte at vi ikke skal snakke om de vanskelige tingene og vi skal ikke involvere andre voksne. Sånn var det bare,» sier Unni. Midt opp i alt, hadde hun hele tiden håndballen som et fristed. Og da hun skulle konfirmeres, ble opplegget i kirka det samme. Der fikk hun bli med i kor og ungdomsklubb. Det ble et viktig år for troen hennes.
Unni skjønte tidlig at valgene hun tok, ikke tok henne dit hun ville. Unni ler litt og sier: «Jeg tenker egentlig at overskriften på dette intervjuet kunne vært «Skammens Idiot». Valgene min var idiotiske og preget av skammen jeg bar med meg. Men Gud er jo glad i idioter, så det er jo fint», ler Unni. Da hun var ferdig på videregående skulle hun begynne på universitetet. Hennes stefar reiste plutselig og ingen visste hvor han ble av. Unni måtte droppe studiene og begynne å jobbe for å forsørge familien. Hun har alltid vært ansvarsbevisst og sier hun har følt at hun var voksen fra tidlig alder. Hun fikk aldri være barn. Så det å droppe studiene og begynne å jobbe, var ikke noe utenom normalen for henne.
Etter et halvt år kom stefaren hjem igjen. «Han hadde hatt det vanskelig, det skjønte vi. Men vi snakket ikke noe om det. Jeg lærte at når noe er vanskelig, skal en flykte. Det begynte jeg også med. Først og fremst inn i meg selv». Etter en tid begynte Unni å date en fyr som ikke delte troen med henne. Det var heller ikke rom for henne til å praktisere sin tro. Hun forteller at i en periode de hadde lite penger, begynte hun å ta noen snarveier. Hun var så redd for å miste samboeren sin. Snarveiene begynte å bli mer og mer ulovlige og alvorlige. Unni turte ikke snakke eller være ærlig om hva som foregikk. Hun la lokk over det. Dette ordner seg, sa hun til seg selv. Dette forsvinner nok av seg selv. Det motsatte skjedde. Det eskalerte. Hun tok opp lån i andre sitt navn, og skjønte ikke alvorlighetsgraden av det. Etter en stund banket politiet på døren. Verden raste sammen.
«Jeg hadde mistet alt og så ingen vei ut. Hvordan skal jeg klare dette? Alt var mørkt og jeg bestemte meg igjen for å flykte. Denne gangen flykta jeg hjem. En kveld da jeg skulle legge meg, sa jeg til Gud: «Om du fins, la meg våkne igjen i morgen». Da jeg hadde bedt den bønnen svelga jeg en stor neve med tabletter for å avslutte livet.» Dagen etter våknet Unni. Motivert. Med nytt mot. Hun hadde en guts til å leve videre og kjempe seg gjennom det som hun visste hun hadde i møte. «Nå må du ta deg sammen, frøken, husker jeg at jeg sa til meg selv». Hun flytta til Gjøvik. Uten tro på seg selv og sin verdi. Hun trodde ingen var glad i henne.
Unni kjente til Frelsesarmeen og begynte å delta på noen samlinger der. «Der fant jeg en ro og en fred, samt noen voksne jeg kunne se opp til. Her var det trygt.» I denne perioden begynte også Unni hos en psykomotorisk fysioterapeut. Hun tok Unni på alvor, brydde seg og stilte mange gode og vonde spørsmål. Da begynte virkelig den tøffe jobben. Unni ble nysgjerrig på hvordan hun kunne ha havna der hun hadde havna. Den måten hun hadde løst utfordringene på, hadde ikke tatt henne til et godt sted.
Tiden for å ta konsekvensene av de ulovlige handlingene stod for tur. På grunn av de lovbrudda Unni hadde gjort, måtte hun i fengsel. Hun sonet i kvinnefengselet på Bredtveit. Dette ble starten på et veldig bra år, både fysisk og åndelig. Her kom Unni i prat med en sykepleier. Hun sa at den boksen med følelser Unni hadde inni seg, kunne ha godt av å åpnes. Unni kjente hun ikke hadde noe valg. Hun måtte åpne boksen og kjenne på alle følelsene. I fengselet hadde hun mange gode samtaler med de andre innsatte. Unni kjente Gud fikk bruke henne der inne. Hun fikk være Jesu hender og føtter. Her fikk Unni en smakebit av hva hun ville holde på med videre i livet. Et ønske og en tanke hun ikke turte å tro kunne bli sann. Hver morgen startet hun dagen med å be. Hun ba for alle og la dagen i Guds hender. Det gjorde noe med henne og miljøet. Da julaften kom, ba Unni om lov til å lage juleribbe for alle de innsatte. Hun forteller at ei som aldri pleide å delta på de sosiale sammenkomstene, ble med denne kvelden. «Det føltes ut som det var noen engler i rommet denne kvelden», sier Unni. For Unni er jul å få lage jul for andre. Det fikk hun gjøre denne kvelden.
Unni smiler når hun tenker over at det er dette hun får lov til å gjøre i dag, på daglig basis. Hun får være en som betyr noe for andre. Etter ca. 1 år var hun ferdig med soningen.
Hun ser tilbake på en tid der hun fikk oppleve ting hun aldri hadde opplevd før. Et eksempel hun trekker frem er at hun var skikkelig sint for første gang. «Jeg ble skikkelig sint på en annen innsatt. Da var jeg sikker på at jeg skulle bli satt på isolat. I stedet fikk jeg et klapp på skuldra. Det var lov og rom for å åpne boksen med følelser».
Tiden etter soning var skummel. Unni trodde alle så på henne at hun hadde vært i fengsel. Det var skummelt å gå i butikken. Alle tenker nok at jeg er fæl, tenkte hun. Etter hvert tok Nav kontakt angående en praksisplass. Den fikk hun i Marita Gjøvik. «Jeg fikk igjen jobbe med å gi håp til de som ikke har håp. Alle kan jo få en ny begynnelse». Igjen kjente Unni på at hun hadde lyst til å jobbe med dette, men turte ikke tro på at det var mulig. Ved en anledning dukket det opp en mulighet til å være med på et kurs med kriminalomsorgen. Bare et år etter hun selv hadde sonet, fikk hun komme tilbake for å gi håp til de som sitter inne. «Det er dette jeg vil, gi håp til nye begynnelser», sier Unni engasjert.
Avslutningsvis sier Unni at hun har gått mange skritt de siste årene, med Guds ledelse. I dag opplever hun at hun står i en drøm. Hun får gi folk håp gjennom arbeidet til Maritastiftelsen i Gjøvik, samtidig som hun får støtte fra de rundt seg. Hun opplever at det er rom for henne til å ha en møkkadag. «Maritastiftelsen på Gjøvik er virkelig blitt min andre familie», smiler Unni. Hun setter også ord på den store nåden. En nåde det har vært vanskelig å tro på, men som hun litt og litt får erfare. På et tidspunkt valgte hun å døpe seg. Da følte hun at hun la fra seg det gamle nedi dåpsbassenget, før hun reiste seg igjen. Unni beskriver det som en opplevelse av at hun nå virkelig fikk begynne på nytt. I dag jobber Unni som frivillig i Marita Gjøvik, samtidig som hun studerer. Hun setter nok en gang ord på gleden av å få gå sammen med andre i Marita Gjøvik. «Det er så fantastisk å se de rundt meg skyte fart. De som ikke turte å se på noen når de kom inn, står nå rakrygga i kassa i bruktbutikken, for eksempel. Jeg har vært der selv. Når jeg fikk det til, så kan alle få det til», avslutter Unni.
